Film fra BIFF: Mars

Mars

Regi: Anna Melikian

Hva er vel en filmfestival uten en crapfilm? Mars er ikke direkte dårlig, men er altfor nærme den uriktige siden av kvalitetsskalaen. Grunnen til det er ganske enkel: Ingen bryr seg. Jeg brydde meg ikke. De som så den med meg brydde seg ikke. Og karakterene i filmen ser ikke ut til å få med seg eller bry seg om det som skjer med de. Og når en karakter snakker til en annen karakter, føles det ikke som dialog, men som en lang monolog skuesspillerne har øvd inn.

Det som skjer i en film er litt som alkymi. Halvparten er vitenskap, resten er magi. Man blander sammen elementer, i en eksperimenterende fremgangsmåte. Regissør Melikian misforstår alkymiens prinsipper og setter sammen ting hulter til bulter.

Historien til Mars skal visstnok være om en bokser som kommer til en liten by. Argh, jeg gidder ikke. Historien er dum, teit og helt på jordet. Det fins en flust med fantastiske og sjarmerende filmer, men de er ihvertfall logiske i tillegg. Jeg anbefaler ikke denne filmen! Hva gjorde den i konkurranseprogrammet Tor? HVA GJORDE DEN I KONKURRANSEPROGRAMMET?

Film fra BIFF: Permafrost

Permafrost

Regi: Aku Louhimies

Årets juryprisvinner begynner med steintøff drum & bass. En hard 2-step beat over en ond sub-basslinje setter tonen. Det er også representativt for resten av filmen, og hvordan vi fyker med fra historie til historie, sekvens til sekvens. Men under alt det forrykende, ligger det noe ondt og ulmer.

Permafrost er ikke for lang. Den er for kort. Eller, den mangler noe som gjør at filmens innhold matcher den ambisiøse formen. For her er det ikke mye håp i samfunnet, selv om filmen prøver å gi inntrykk av at det er en optimistisk film. Da juryen leste opp sin begrunnelse, lød det slik: ""Vi har valgt en film som presenterer en rekke menneskeskjebner på randen av håpløsheten, og en film som ideologisk fester seg med en tro på at forandring er mulig."

Javisst er forandring mulig. Hele filmen handler om forandring. men forandring til det bedre? Neppe. Noe annet som er viktig å poengtere, er at ingen av karakterene synes å være i stand til å påvirke forandringene. Ikke bare er det umulig å forandre ting til sin egen fordel, karakterene i Permafrost er ikke stand til å forandre noe. de er slaver av skjebnen. Små sjanser er viktige i Permafrost. At sjansene forsvinner, er selve dramatikken i Permafrost. Underholdende ja, men langt ifra noen: "ny tone av håp med blikket rettet framover" som juryen sa det.

Men la oss være reale, filmen er bra. Der hvor 'Hawaii, Oslo' har en uklar samfunnskritikk, så treffer Permafrost med dødelig presisjon. At det blir trukket klare linjer mellom menneskelige feilgrep, og det politiske/samfunnsmessige rom hvor dette skjer er i seg selv prisverdig. At det er fet drum & bass med, er en liten bonus.


-----

For de av dere som lurer på hvor bildene jeg tok fra BIFF er blitt av, se i menyen til høyre. Jeg har noen flere bilder, de kommer opp senere. For mer informasjon om filmene som gikk på BIFF så kan du jo besøke BIFF sine nettsider. Men det viste du vel kanskje allerede?

On demand: Oddleiv

Film fra BIFF: Johanna

Johanna

Regi: Kornél Mundruczó

Jeg gikk nesten ut av kinosalen midtveis i denne operafilmen. Det er jeg glad for at jeg ikke gjorde. Johanna er en av de filmene som begynner tungt og sløvt, uten klar retning. Jeg er vanligvis glad i opera, men i god opera. Og såpeopera. Jeg bestemte meg for å gi filmen en siste sjanse, og bli til den var ferdig. Plutselig løsnet det. Plutselig ble filmen en skikkelig god film, og en skikkelig kul opplevelse. Plutselig tenkte jeg ikke på at alle karakterene sang. Det er noe veldig få musikaler og operaer får til. Johanna fikk det til. Og når jeg tenker tilbake på denne filmen, så er det ikke musikken som kommer først. Det er bildene, det er plottet og det er følelsene. Spesielt slutten i Johanna setter seg i minnet.

Plottet er basically Jeanne d'Arc historien, i et hospital. Her er det klare sosiale skiller (som alltid i operaen), med de fattige pasientene og det stolte sykehuspersonellet. Legg så til en dose sex, grim fotografi, religiøs symbolikk og rusmisbrukere. Da nærmer vi oss brød og sirkus til folket. Spesielt religionen har en viktig plass her, i likhet med Gudenes Kamp. Dette er kult folkens. Der hvor Gudenes Kamp er realistisk i sin handling, så overdriver Johanna i full guffe. Resultatet blir at man som tilskuer begynner å reflektere ikke bare over formen til filmen (som ikke alltid er bra), men også over disse "banale" temaene som operaen omhandler. Og så kommer slutten, straffer deg, og setter punktum for hele historien. da har man sett en god film. Eller noe skikkelig bra opera.

Film fra BIFF: The Wayward Cloud

The Wayward Cloud

Regi: Tsai Ming-liang

Tsai Ming-liang er et av disse reginavnene som man lærer seg utenat. Han har ikke allverden med filmer bak seg, men "Hullet", "Hva er klokken der nede?" står igjen som store filmverk, som man sent glemmer. Hvert bilde er ladet med mening, mye mening. Temaene er universale, og symbolikken i filmene hans er alltid fremtredende. Så hva er det det går i?

Vann. Mye vann. Vann går igjen i de fleste filmene hans. I The Wayward Cloud er det mangelen på vann som er fremtredende, og vannmeloner har fått en spesiell plass istedenfor! Tsai Ming-liang er ikke redd for å utforske stillhet, i mange av tagningene hans mangler det dialog. Hei, i det minste så er det med vilje. Karakterene i The Wayward Cloud er preget av isolasjon og lengsel. Det blir ikke mye prat av sånt. Men når hvert bilde har mening, ofte ved hjelp av symboler, så blir det faktisk ikke kjedelig. Og når det først sies noe, så får det en større effekt enn den dritten som blir spydd ut i mainstream dialog-baserte filmer (spesielt de fra USA, du skjønner hva jeg mener). Hver lille detalj i lydsporet legges merke til, og om ikke det er en stor bragd så vet jeg ikke hva en bragd er. For man følger alltid med på The Wayward Cloud. Tsai Ming-liang er ikke annet enn en mester, slik vi ser på hver scene med spenning. Slik hvert eneste bilde relateres til det forrige (og neste), både plotmessig - og tematisk.

Men mest av alt er The Wayward Cloud tidenes mest umulige kjærlighetshistorie. Siden navn er uten betydning, kan vi kalle dem for mannen og kvinnen synes nå jeg. Kvinnen samler på vann, i disse vannmangelsdager. Mannen livnærer seg som pornoskuesspiller, til tross for at vannmangelen gjør det praktisk vanskelig å spille inn sexscener. De kjenner hverandre fra før av. Hun trenger ham. Han trenger henne, men tør ikke. Hva som skjer mellom de, er både overraskende og seksuelt intenst. Det er en scene hvor hver lille bevegelse gir oss mer enn hundre amerikanske plot-points tilsammen. Det er helt utrolig hvordan Tsai Ming-liang får det til. Og slutten, klimakset om du vil, er noe av det ekleste/vakreste (spørs hvordan du ser på det) som har blitt klippet sammen i 35mm. Ved hjelp av katharsis-elementer som den morbide slutten, og musikalse innslag, får filmen tilskueren til å reflektere over melodramaet og historien om kjærlighet. Hvorfor tyr vi så lett til popkulturelle elementer (som både musikaler og pronografi representerer) for å uttrykke kjærlighet?

The Wayward Cloud var kanskje den beste filmen på BIFF i år. Enda mer imponerende er det at den deler publikum i to. Denne elsker man, eller hater man. Det fins ingen midtdel, til det er de pornografiske (og musikalske) elementene for eksplisitte. Det er dessverre denne typen film som distribusjonssystemet har viet sitt liv til for at du IKKE skal få se. Men uansett hva utfallet for denne filmen blir i Norge, fortjener Tsai Ming-liang applaus. Og et mye større publikum.