Tralalalala.
det har skjedd før, det at jeg har tatt i en saks og stusset litt her og der. Men aldri så mye hår som nå. For to timer siden. det var bare meningen at jeg skulle kompensere for litt av den generelle rottehalen jeg hadde fått. Men det endte med storstuss. Det var ihvertfall mye hår som ble klippet, og som forsvant i søppelkassen. Jeg er spent på om noen kommenterer det, og hvordan det vil gro. det er nemlig ikke så synlig. Men det forsvant. Det er det som teller. Kvantitet, ikke kvalitet.
torsdag, mars 09, 2006
mandag, mars 06, 2006
Kræsj
Det bekreftes mer for hvert år som går. Oscar-utdelingen mister stadig sin verdi. Det kan egentlig diskuteres om Oscar-statuettene noensinne har hatt en faktisk filmverdi. Fordi før, som i år, så viser akademiet en unik evne til å misse totalt på hvilke filmer som fortjener priser.
Beste film, Crash? Gi deg. Dette er en "american-guilt-trip"-film. Hva var egentlig moralen til filmen? Alle er (litt) rasister? Vi må lære oss å leve sammen? Los Angeles er en stor by? Verst av alt er hvordan filmen behandler rasisme som noe som ikke kan helt forklares eller spores opp, men noe løst i luften som er menneskelig og ikke kan helt kontrolleres. Ved å gjøre dette greier Paul Haggis å se bort ifra at rasisme, spesielt i USA, er noe som har blitt brukt systematisk og som har et historisk opphav og en sosialpolitisk årsak. Bu til filmen.
I det minste så kunne de gitt den til Brokeback Mountain, siden Oscar-utdelingen har for lengst handlet om å vise at Hollywood også kan være politisk korrekte. Det er ikke uten grunn at produsentene går stadig lengre i å finne morsomme verter, og det er ikke uten grunn at avisene og media generelt fokuserer for hvert år mer og mer på kjolene og den røde løperen.
Dette er synd. Mest av alt fordi en oscar-statuett, ja til og med en nominasjon, kan være svært så hjelpende for den økonomiske inntjeningen til en film. Spesielt for utenlandske filmer som stort sett ikke får distribusjon i USA med mindre de er med i Oscar-buzzet, eller av en filmskaper som allerede er på et etablert toppnivå. Slik Haneke, Von Trier Wong Kar-Wai er.
Men så lenge ikke Haneke dukker opp med en fin kjole og dyre smykker, så gidder jeg ikke lenger å følge med på dritten. Det er fareskuende hvor lav kvaliteten i USA har vært på lengre sikt. Klart det dukker opp noen gullkorn her og der, men med den høye produksjonsfrekvensen de har, så skulle det bare mangle.
-----
Litt ære skal de ha. En av fjorårets beste filmer vant faktisk en pris. "Tsotsi", en sterk film om ekstrem fattigdom, kriminalitet og desperasjon. Tre elementer vi ofte ser sammen i det virkelige liv. Men ikke i Hollywood.
Beste film, Crash? Gi deg. Dette er en "american-guilt-trip"-film. Hva var egentlig moralen til filmen? Alle er (litt) rasister? Vi må lære oss å leve sammen? Los Angeles er en stor by? Verst av alt er hvordan filmen behandler rasisme som noe som ikke kan helt forklares eller spores opp, men noe løst i luften som er menneskelig og ikke kan helt kontrolleres. Ved å gjøre dette greier Paul Haggis å se bort ifra at rasisme, spesielt i USA, er noe som har blitt brukt systematisk og som har et historisk opphav og en sosialpolitisk årsak. Bu til filmen.
I det minste så kunne de gitt den til Brokeback Mountain, siden Oscar-utdelingen har for lengst handlet om å vise at Hollywood også kan være politisk korrekte. Det er ikke uten grunn at produsentene går stadig lengre i å finne morsomme verter, og det er ikke uten grunn at avisene og media generelt fokuserer for hvert år mer og mer på kjolene og den røde løperen.
Dette er synd. Mest av alt fordi en oscar-statuett, ja til og med en nominasjon, kan være svært så hjelpende for den økonomiske inntjeningen til en film. Spesielt for utenlandske filmer som stort sett ikke får distribusjon i USA med mindre de er med i Oscar-buzzet, eller av en filmskaper som allerede er på et etablert toppnivå. Slik Haneke, Von Trier Wong Kar-Wai er.
Men så lenge ikke Haneke dukker opp med en fin kjole og dyre smykker, så gidder jeg ikke lenger å følge med på dritten. Det er fareskuende hvor lav kvaliteten i USA har vært på lengre sikt. Klart det dukker opp noen gullkorn her og der, men med den høye produksjonsfrekvensen de har, så skulle det bare mangle.
-----
Litt ære skal de ha. En av fjorårets beste filmer vant faktisk en pris. "Tsotsi", en sterk film om ekstrem fattigdom, kriminalitet og desperasjon. Tre elementer vi ofte ser sammen i det virkelige liv. Men ikke i Hollywood.
torsdag, februar 23, 2006
fredag, februar 17, 2006
Jeg er en enkel fyr.
Noen som så Rosenborg-kampen på onsdag? Det gjorde jeg, og det smakte ikke godt. Det smakte både surt og bittert. Et mål på en markeringstabbe, og ett mål på en E. Johnsen tabbe. Det er blitt en egen kategori. Men det ryktes om at han jobber med det, og at han faktisk har blitt bedre. Det så vi ikke noe til, og han så nervøs ut da situasjonene på banen kom i hans misfavør. Men jeg har trua på E. Johnsen, og vet at han har fortsatt en stigende ferdighetskurve. Han må bare jobbe med ting. Alle spillerne må det. Og ikke bare spillerne ute på gressmatten på Lerkendal, men også apparatet rundt. Trenerne, fysioterapeutene, hjelperne og kontor-rottene. Og Kjernen. Og publikum. Og media. Vi må alle konsentrere oss, og yte vårt beste. Når vi gjør det så er det magi. Når vi ikke gjør det, så er det norsk fotball.
Hvorfor har vi ikke ferdighetene, hvorfor har vi ikke magien? Hvorfor har vi ikke en Arshavin som med en killer-instinkt til tusen tar et lite øyeblikk, et lite moment i tiden og gjør det om til hans eget?
Det som gjorde mest vondt var å se at Daniel Braaten ikke fikk det til. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er fascinert av unge talenter i fotball. Alle som er 23 år og yngre, og som har sjangs til profflivet i utlandet. Den neste Ronaldo. Eller den neste Rune Bratseth. Eller den neste Jan Åge Fjørtoft (hvor lenge skal vi få høre at han var proff? Middlesbrough var jo hans høydepunkt.)
Kanskje det er noe freudiansk over det. Min fascinasjon, fiksering om du vil, skyldes kansje at det en stund i livet mitt var guttedrømmen min. At jeg, med mitt gode blikk, skulle gi nydelige stikkpasninger til den løpende vingen, og score i finalen i Champions League. Helst for Aston Villa, mitt favorittlag på den tiden. Kanskje er det slik, at min enorme fascinasjon for fotball også er nostalgi i praksis. Guttelivet, hvor det å sykle til Stavanger sentrum var dagens høydepunkt. Da jeg fant hullet i gjerdet til Stavanger Stadion. Da jeg fikk autografen til Tim Flowers (som jeg mistet for lengst) og så Alan Shearer da Blackburn besøkte Viking FK. Alle fotballkortene mine. Da jeg skrek til Gunnar Aase "Kom igjen!" mens han skulle runde Starts høyreback da Viking tapte 1-3 på Stavanger Stadion. Da jeg var lei meg i en uke da Egil Østenstad gikk til Southampton i 1996. Fotballtreningene, og besøkene til alle hallene som fantes i rogaland. Da hovednyheten på dagsrevyen var mottakelsen av Solskjær i britisk media. Da jeg drømte om å ha skjorte nr. 7, samme som Myggen. Da jeg så Myggen. Da jeg så Myggen spille. Da jeg snek meg inn i kinoen for første og siste gang, for å se dokumentaren om Myggen.
Livet kan være ålreit som unge. Sikkert fordi du ikke kan tenke.
Men jeg føler at jeg begynner å nærme meg en ålreit forståelse, og kontroll, av fornuften. Alikevel har jeg vanskelig for å styre meg når jeg ser en ung spiller utspille Robert Carlos. Jeg har vanskelig for å la være å hyle av glede når Braaten finter og akselererer forbi en av verdens raskeste backer. Når han tar en Cruyff-vending og skyter i stangen. Når han på overtid, etter to strømbrudd på bortebane i Haifa Israel gjør en liten finte før han skaffer Rosenborg minst 80 millioner kroner.
Braaten er en spiller som er lite norsk i spillestil. Han kan være litt ego, og han prøver seg på det spektakulære, ikke det sikre. Han kan være ujevn, men han kan endre en hel kamp alene. Man må tåle litt av det vonde fordi snart kommer det veldig gode. Kanskje det er derfor det var ekstra vondt på onsdag. Det gode kom aldri. Det spektakulære, det "øyeblikket" av magi som kun sport og film kan tilby kom aldri. Det gjør vondt, spesielt når resultatet til slutt blir 0-2.
Kanskje fins min fascinasjon, fordi jeg vil ha en Arshavin. En Ronaldo. En Zidane. En Stoichkov. En Egil Østenstad. En Zlatan. Jeg vil ha et øyeblikk. Slik øyeblikket mot Maccabi Haifa var. Slik Brattbakk gjorde etter hans frispark. Jeg tviler ikke på at han gråt. Og jeg rakk å se han briste ut i det, i et par frames. Kanskje ti frames, nesten et halvt sekund. Det var øyeblikkelig, og det er nettopp derfor jeg vil ha det. Jeg vil ha det øyeblikket da Braaten skjøt inn 2-2. Jeg vil ha slike øyeblikk. Jeg vil ha det ofte, og jeg vil ha det utifra ingenting.
Det gir folket opium. Det gir mening med tilværelsen, og det gir mening med at 22 stykker skal løpe rundt på banen og sparke en ball. Slik at vi kan minnes de magiske øyeblikkene sport har å tilby, og slik at vi kan beundre de ferdighetene som kommer med det.
Og neste gang jeg er i en melankolsk fase av livet mitt, kan jeg tenke på da jeg var ungdom og så Braaten herje med Roberto Carlos. Og mens jeg er i en nåtid, en nåtid som aldri forsvinner, så kan jeg drømme om den gangen Alexander Gabrielsen kom med en viktig takling, sender ballen til Skjelbred som finner Fredheim Holm framme med en nydelig stikkball. Fredheim Holm banker den forbi en utfintet keeper, og Norge er videre til semifinalen i EM 2012. Av og til så kan så trivielle ting som fotball gi et så vanskelig konsept som "tid" mening. Jeg venter spent på fremtiden nå Troillungan.
Og 0-2, det er blitt fortid. Jeg velger å huske det gode.
Hvorfor har vi ikke ferdighetene, hvorfor har vi ikke magien? Hvorfor har vi ikke en Arshavin som med en killer-instinkt til tusen tar et lite øyeblikk, et lite moment i tiden og gjør det om til hans eget?
Det som gjorde mest vondt var å se at Daniel Braaten ikke fikk det til. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er fascinert av unge talenter i fotball. Alle som er 23 år og yngre, og som har sjangs til profflivet i utlandet. Den neste Ronaldo. Eller den neste Rune Bratseth. Eller den neste Jan Åge Fjørtoft (hvor lenge skal vi få høre at han var proff? Middlesbrough var jo hans høydepunkt.)
Kanskje det er noe freudiansk over det. Min fascinasjon, fiksering om du vil, skyldes kansje at det en stund i livet mitt var guttedrømmen min. At jeg, med mitt gode blikk, skulle gi nydelige stikkpasninger til den løpende vingen, og score i finalen i Champions League. Helst for Aston Villa, mitt favorittlag på den tiden. Kanskje er det slik, at min enorme fascinasjon for fotball også er nostalgi i praksis. Guttelivet, hvor det å sykle til Stavanger sentrum var dagens høydepunkt. Da jeg fant hullet i gjerdet til Stavanger Stadion. Da jeg fikk autografen til Tim Flowers (som jeg mistet for lengst) og så Alan Shearer da Blackburn besøkte Viking FK. Alle fotballkortene mine. Da jeg skrek til Gunnar Aase "Kom igjen!" mens han skulle runde Starts høyreback da Viking tapte 1-3 på Stavanger Stadion. Da jeg var lei meg i en uke da Egil Østenstad gikk til Southampton i 1996. Fotballtreningene, og besøkene til alle hallene som fantes i rogaland. Da hovednyheten på dagsrevyen var mottakelsen av Solskjær i britisk media. Da jeg drømte om å ha skjorte nr. 7, samme som Myggen. Da jeg så Myggen. Da jeg så Myggen spille. Da jeg snek meg inn i kinoen for første og siste gang, for å se dokumentaren om Myggen.
Livet kan være ålreit som unge. Sikkert fordi du ikke kan tenke.
Men jeg føler at jeg begynner å nærme meg en ålreit forståelse, og kontroll, av fornuften. Alikevel har jeg vanskelig for å styre meg når jeg ser en ung spiller utspille Robert Carlos. Jeg har vanskelig for å la være å hyle av glede når Braaten finter og akselererer forbi en av verdens raskeste backer. Når han tar en Cruyff-vending og skyter i stangen. Når han på overtid, etter to strømbrudd på bortebane i Haifa Israel gjør en liten finte før han skaffer Rosenborg minst 80 millioner kroner.
Braaten er en spiller som er lite norsk i spillestil. Han kan være litt ego, og han prøver seg på det spektakulære, ikke det sikre. Han kan være ujevn, men han kan endre en hel kamp alene. Man må tåle litt av det vonde fordi snart kommer det veldig gode. Kanskje det er derfor det var ekstra vondt på onsdag. Det gode kom aldri. Det spektakulære, det "øyeblikket" av magi som kun sport og film kan tilby kom aldri. Det gjør vondt, spesielt når resultatet til slutt blir 0-2.
Kanskje fins min fascinasjon, fordi jeg vil ha en Arshavin. En Ronaldo. En Zidane. En Stoichkov. En Egil Østenstad. En Zlatan. Jeg vil ha et øyeblikk. Slik øyeblikket mot Maccabi Haifa var. Slik Brattbakk gjorde etter hans frispark. Jeg tviler ikke på at han gråt. Og jeg rakk å se han briste ut i det, i et par frames. Kanskje ti frames, nesten et halvt sekund. Det var øyeblikkelig, og det er nettopp derfor jeg vil ha det. Jeg vil ha det øyeblikket da Braaten skjøt inn 2-2. Jeg vil ha slike øyeblikk. Jeg vil ha det ofte, og jeg vil ha det utifra ingenting.
Det gir folket opium. Det gir mening med tilværelsen, og det gir mening med at 22 stykker skal løpe rundt på banen og sparke en ball. Slik at vi kan minnes de magiske øyeblikkene sport har å tilby, og slik at vi kan beundre de ferdighetene som kommer med det.
Og neste gang jeg er i en melankolsk fase av livet mitt, kan jeg tenke på da jeg var ungdom og så Braaten herje med Roberto Carlos. Og mens jeg er i en nåtid, en nåtid som aldri forsvinner, så kan jeg drømme om den gangen Alexander Gabrielsen kom med en viktig takling, sender ballen til Skjelbred som finner Fredheim Holm framme med en nydelig stikkball. Fredheim Holm banker den forbi en utfintet keeper, og Norge er videre til semifinalen i EM 2012. Av og til så kan så trivielle ting som fotball gi et så vanskelig konsept som "tid" mening. Jeg venter spent på fremtiden nå Troillungan.
Og 0-2, det er blitt fortid. Jeg velger å huske det gode.
Abonner på:
Innlegg (Atom)