torsdag, februar 23, 2006
fredag, februar 17, 2006
Jeg er en enkel fyr.
Noen som så Rosenborg-kampen på onsdag? Det gjorde jeg, og det smakte ikke godt. Det smakte både surt og bittert. Et mål på en markeringstabbe, og ett mål på en E. Johnsen tabbe. Det er blitt en egen kategori. Men det ryktes om at han jobber med det, og at han faktisk har blitt bedre. Det så vi ikke noe til, og han så nervøs ut da situasjonene på banen kom i hans misfavør. Men jeg har trua på E. Johnsen, og vet at han har fortsatt en stigende ferdighetskurve. Han må bare jobbe med ting. Alle spillerne må det. Og ikke bare spillerne ute på gressmatten på Lerkendal, men også apparatet rundt. Trenerne, fysioterapeutene, hjelperne og kontor-rottene. Og Kjernen. Og publikum. Og media. Vi må alle konsentrere oss, og yte vårt beste. Når vi gjør det så er det magi. Når vi ikke gjør det, så er det norsk fotball.
Hvorfor har vi ikke ferdighetene, hvorfor har vi ikke magien? Hvorfor har vi ikke en Arshavin som med en killer-instinkt til tusen tar et lite øyeblikk, et lite moment i tiden og gjør det om til hans eget?
Det som gjorde mest vondt var å se at Daniel Braaten ikke fikk det til. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er fascinert av unge talenter i fotball. Alle som er 23 år og yngre, og som har sjangs til profflivet i utlandet. Den neste Ronaldo. Eller den neste Rune Bratseth. Eller den neste Jan Åge Fjørtoft (hvor lenge skal vi få høre at han var proff? Middlesbrough var jo hans høydepunkt.)
Kanskje det er noe freudiansk over det. Min fascinasjon, fiksering om du vil, skyldes kansje at det en stund i livet mitt var guttedrømmen min. At jeg, med mitt gode blikk, skulle gi nydelige stikkpasninger til den løpende vingen, og score i finalen i Champions League. Helst for Aston Villa, mitt favorittlag på den tiden. Kanskje er det slik, at min enorme fascinasjon for fotball også er nostalgi i praksis. Guttelivet, hvor det å sykle til Stavanger sentrum var dagens høydepunkt. Da jeg fant hullet i gjerdet til Stavanger Stadion. Da jeg fikk autografen til Tim Flowers (som jeg mistet for lengst) og så Alan Shearer da Blackburn besøkte Viking FK. Alle fotballkortene mine. Da jeg skrek til Gunnar Aase "Kom igjen!" mens han skulle runde Starts høyreback da Viking tapte 1-3 på Stavanger Stadion. Da jeg var lei meg i en uke da Egil Østenstad gikk til Southampton i 1996. Fotballtreningene, og besøkene til alle hallene som fantes i rogaland. Da hovednyheten på dagsrevyen var mottakelsen av Solskjær i britisk media. Da jeg drømte om å ha skjorte nr. 7, samme som Myggen. Da jeg så Myggen. Da jeg så Myggen spille. Da jeg snek meg inn i kinoen for første og siste gang, for å se dokumentaren om Myggen.
Livet kan være ålreit som unge. Sikkert fordi du ikke kan tenke.
Men jeg føler at jeg begynner å nærme meg en ålreit forståelse, og kontroll, av fornuften. Alikevel har jeg vanskelig for å styre meg når jeg ser en ung spiller utspille Robert Carlos. Jeg har vanskelig for å la være å hyle av glede når Braaten finter og akselererer forbi en av verdens raskeste backer. Når han tar en Cruyff-vending og skyter i stangen. Når han på overtid, etter to strømbrudd på bortebane i Haifa Israel gjør en liten finte før han skaffer Rosenborg minst 80 millioner kroner.
Braaten er en spiller som er lite norsk i spillestil. Han kan være litt ego, og han prøver seg på det spektakulære, ikke det sikre. Han kan være ujevn, men han kan endre en hel kamp alene. Man må tåle litt av det vonde fordi snart kommer det veldig gode. Kanskje det er derfor det var ekstra vondt på onsdag. Det gode kom aldri. Det spektakulære, det "øyeblikket" av magi som kun sport og film kan tilby kom aldri. Det gjør vondt, spesielt når resultatet til slutt blir 0-2.
Kanskje fins min fascinasjon, fordi jeg vil ha en Arshavin. En Ronaldo. En Zidane. En Stoichkov. En Egil Østenstad. En Zlatan. Jeg vil ha et øyeblikk. Slik øyeblikket mot Maccabi Haifa var. Slik Brattbakk gjorde etter hans frispark. Jeg tviler ikke på at han gråt. Og jeg rakk å se han briste ut i det, i et par frames. Kanskje ti frames, nesten et halvt sekund. Det var øyeblikkelig, og det er nettopp derfor jeg vil ha det. Jeg vil ha det øyeblikket da Braaten skjøt inn 2-2. Jeg vil ha slike øyeblikk. Jeg vil ha det ofte, og jeg vil ha det utifra ingenting.
Det gir folket opium. Det gir mening med tilværelsen, og det gir mening med at 22 stykker skal løpe rundt på banen og sparke en ball. Slik at vi kan minnes de magiske øyeblikkene sport har å tilby, og slik at vi kan beundre de ferdighetene som kommer med det.
Og neste gang jeg er i en melankolsk fase av livet mitt, kan jeg tenke på da jeg var ungdom og så Braaten herje med Roberto Carlos. Og mens jeg er i en nåtid, en nåtid som aldri forsvinner, så kan jeg drømme om den gangen Alexander Gabrielsen kom med en viktig takling, sender ballen til Skjelbred som finner Fredheim Holm framme med en nydelig stikkball. Fredheim Holm banker den forbi en utfintet keeper, og Norge er videre til semifinalen i EM 2012. Av og til så kan så trivielle ting som fotball gi et så vanskelig konsept som "tid" mening. Jeg venter spent på fremtiden nå Troillungan.
Og 0-2, det er blitt fortid. Jeg velger å huske det gode.
Hvorfor har vi ikke ferdighetene, hvorfor har vi ikke magien? Hvorfor har vi ikke en Arshavin som med en killer-instinkt til tusen tar et lite øyeblikk, et lite moment i tiden og gjør det om til hans eget?
Det som gjorde mest vondt var å se at Daniel Braaten ikke fikk det til. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er fascinert av unge talenter i fotball. Alle som er 23 år og yngre, og som har sjangs til profflivet i utlandet. Den neste Ronaldo. Eller den neste Rune Bratseth. Eller den neste Jan Åge Fjørtoft (hvor lenge skal vi få høre at han var proff? Middlesbrough var jo hans høydepunkt.)
Kanskje det er noe freudiansk over det. Min fascinasjon, fiksering om du vil, skyldes kansje at det en stund i livet mitt var guttedrømmen min. At jeg, med mitt gode blikk, skulle gi nydelige stikkpasninger til den løpende vingen, og score i finalen i Champions League. Helst for Aston Villa, mitt favorittlag på den tiden. Kanskje er det slik, at min enorme fascinasjon for fotball også er nostalgi i praksis. Guttelivet, hvor det å sykle til Stavanger sentrum var dagens høydepunkt. Da jeg fant hullet i gjerdet til Stavanger Stadion. Da jeg fikk autografen til Tim Flowers (som jeg mistet for lengst) og så Alan Shearer da Blackburn besøkte Viking FK. Alle fotballkortene mine. Da jeg skrek til Gunnar Aase "Kom igjen!" mens han skulle runde Starts høyreback da Viking tapte 1-3 på Stavanger Stadion. Da jeg var lei meg i en uke da Egil Østenstad gikk til Southampton i 1996. Fotballtreningene, og besøkene til alle hallene som fantes i rogaland. Da hovednyheten på dagsrevyen var mottakelsen av Solskjær i britisk media. Da jeg drømte om å ha skjorte nr. 7, samme som Myggen. Da jeg så Myggen. Da jeg så Myggen spille. Da jeg snek meg inn i kinoen for første og siste gang, for å se dokumentaren om Myggen.
Livet kan være ålreit som unge. Sikkert fordi du ikke kan tenke.
Men jeg føler at jeg begynner å nærme meg en ålreit forståelse, og kontroll, av fornuften. Alikevel har jeg vanskelig for å styre meg når jeg ser en ung spiller utspille Robert Carlos. Jeg har vanskelig for å la være å hyle av glede når Braaten finter og akselererer forbi en av verdens raskeste backer. Når han tar en Cruyff-vending og skyter i stangen. Når han på overtid, etter to strømbrudd på bortebane i Haifa Israel gjør en liten finte før han skaffer Rosenborg minst 80 millioner kroner.
Braaten er en spiller som er lite norsk i spillestil. Han kan være litt ego, og han prøver seg på det spektakulære, ikke det sikre. Han kan være ujevn, men han kan endre en hel kamp alene. Man må tåle litt av det vonde fordi snart kommer det veldig gode. Kanskje det er derfor det var ekstra vondt på onsdag. Det gode kom aldri. Det spektakulære, det "øyeblikket" av magi som kun sport og film kan tilby kom aldri. Det gjør vondt, spesielt når resultatet til slutt blir 0-2.
Kanskje fins min fascinasjon, fordi jeg vil ha en Arshavin. En Ronaldo. En Zidane. En Stoichkov. En Egil Østenstad. En Zlatan. Jeg vil ha et øyeblikk. Slik øyeblikket mot Maccabi Haifa var. Slik Brattbakk gjorde etter hans frispark. Jeg tviler ikke på at han gråt. Og jeg rakk å se han briste ut i det, i et par frames. Kanskje ti frames, nesten et halvt sekund. Det var øyeblikkelig, og det er nettopp derfor jeg vil ha det. Jeg vil ha det øyeblikket da Braaten skjøt inn 2-2. Jeg vil ha slike øyeblikk. Jeg vil ha det ofte, og jeg vil ha det utifra ingenting.
Det gir folket opium. Det gir mening med tilværelsen, og det gir mening med at 22 stykker skal løpe rundt på banen og sparke en ball. Slik at vi kan minnes de magiske øyeblikkene sport har å tilby, og slik at vi kan beundre de ferdighetene som kommer med det.
Og neste gang jeg er i en melankolsk fase av livet mitt, kan jeg tenke på da jeg var ungdom og så Braaten herje med Roberto Carlos. Og mens jeg er i en nåtid, en nåtid som aldri forsvinner, så kan jeg drømme om den gangen Alexander Gabrielsen kom med en viktig takling, sender ballen til Skjelbred som finner Fredheim Holm framme med en nydelig stikkball. Fredheim Holm banker den forbi en utfintet keeper, og Norge er videre til semifinalen i EM 2012. Av og til så kan så trivielle ting som fotball gi et så vanskelig konsept som "tid" mening. Jeg venter spent på fremtiden nå Troillungan.
Og 0-2, det er blitt fortid. Jeg velger å huske det gode.
fredag, februar 10, 2006
In defence of fun.
Berk.
Vanligvis er det slik at det er lett å forsvare seg når det er noe popkultur man liker. Jeg liker Michael Jackson; pre-Smooth Criminal. Alt han har laget før den låten er på grensen av genialitet, en gave til menneskeheten. Jeg stopper ikke med å høre på det, ihvertfall ikke til jeg get enough. Mozart-kule til de som tar den referansen. Et annet eksempel. Jeg elsker fotball. Fotball er populærkultur. Fotball er folklore. Fotball er også littegrann harry, noe som får meg til å føle meg macho i en ellers feminin hverdag.
Men dette handler ikke om fotball. No sir. Dette skulle gjerne handlet om fotball. Jeg elsker jo fotball. Jeg kunne snakket om fotball i dagevis. I bloggevis. Men dette handler ikke om fotball. Dette handler om One Tree Hill. Når jeg lytter til hjernen min, noe jeg burde gjøre oftere (spesielt om nettene) så er det lett for meg å forsvare at jeg skal se på reprisen av aller første episode idag kl. 15.10 på TVN. Jeg kunne ha sagt noe om ungdomsdramaet som fenomen. Den dramaturgiske oppbygninen av relasjonsrelaterte plotlines. Men det skal jeg ikke gjøre. Jeg skal holde meg for god for sånt.
Jeg har lyst til å se Chad Michael Murray. Og sophia Bush. Og hun som spiller Peyton. Mmmmmm, hun som spiller Peyton. Mmmm, Sophia Bush, nam. Knask. Hyl. Wow-faktoren på disse skuesspillerne er stor. De er overnaturlig pene. Penere enn de i Ally McBeal. Ikke rart folk heller så på dem, enn de stygge menneskene i Veronica Mars. Kristen Bell er jo ikke pen, hun er bare normal og det er ikke godt nok for billedrør-seerne.
Det er heller ikke godt nok for meg. Ikke nå lenger. Nå vil jeg ha kulhet, stolhet og fordommer. Jeg vil ha mennesker som ikke fins. Jeg vil ha Sophia Bush, Chad Michael Murray og hun som spiller Peyton. Mmmmm, hun som spiller Peyton, nam. Tygg. Drøvl.
Så hva er moralen i alt dette? Ingenting. Moral finnes ikke her. Bare at One Tree Hill er kjekt, og at menneskene som er med på den er pene, og derfor fins de ikke.
Forøvrig, som en fotnote til alt dette så må det jo nevnes at Chad Michael Murray først gjorde seg bemerket i den fantastiske serien Gilmore Girls. Det er en serie jeg har skrevet om før på bloggen, og som jeg forsvarer med både hjerne, hjerte og nyre. Dermed fører Mr. Murray seg opp på listen over kulheter som gjorde seg bemerket på tidenes "dramedie". Adam Brody, som bærer The O.C. helt alene, dukket også opp her. Mmmmm, Rachel Bilson, nam. Fres. Gnukk.
Jeg elsker Gilmore Girls. Jeg hater Lyn. Og jeg hater Molde FK. Men jeg hater også andre ting.
Hat er et sterkt ord sies det. Hold kjeft. Det er det jeg sier. Eller, jeg sier det ikke. Jeg skriver det. Hold kjeft. Få deg en jobb.
Vanligvis er det slik at det er lett å forsvare seg når det er noe popkultur man liker. Jeg liker Michael Jackson; pre-Smooth Criminal. Alt han har laget før den låten er på grensen av genialitet, en gave til menneskeheten. Jeg stopper ikke med å høre på det, ihvertfall ikke til jeg get enough. Mozart-kule til de som tar den referansen. Et annet eksempel. Jeg elsker fotball. Fotball er populærkultur. Fotball er folklore. Fotball er også littegrann harry, noe som får meg til å føle meg macho i en ellers feminin hverdag.
Men dette handler ikke om fotball. No sir. Dette skulle gjerne handlet om fotball. Jeg elsker jo fotball. Jeg kunne snakket om fotball i dagevis. I bloggevis. Men dette handler ikke om fotball. Dette handler om One Tree Hill. Når jeg lytter til hjernen min, noe jeg burde gjøre oftere (spesielt om nettene) så er det lett for meg å forsvare at jeg skal se på reprisen av aller første episode idag kl. 15.10 på TVN. Jeg kunne ha sagt noe om ungdomsdramaet som fenomen. Den dramaturgiske oppbygninen av relasjonsrelaterte plotlines. Men det skal jeg ikke gjøre. Jeg skal holde meg for god for sånt.
Jeg har lyst til å se Chad Michael Murray. Og sophia Bush. Og hun som spiller Peyton. Mmmmmm, hun som spiller Peyton. Mmmm, Sophia Bush, nam. Knask. Hyl. Wow-faktoren på disse skuesspillerne er stor. De er overnaturlig pene. Penere enn de i Ally McBeal. Ikke rart folk heller så på dem, enn de stygge menneskene i Veronica Mars. Kristen Bell er jo ikke pen, hun er bare normal og det er ikke godt nok for billedrør-seerne.
Det er heller ikke godt nok for meg. Ikke nå lenger. Nå vil jeg ha kulhet, stolhet og fordommer. Jeg vil ha mennesker som ikke fins. Jeg vil ha Sophia Bush, Chad Michael Murray og hun som spiller Peyton. Mmmmm, hun som spiller Peyton, nam. Tygg. Drøvl.
Så hva er moralen i alt dette? Ingenting. Moral finnes ikke her. Bare at One Tree Hill er kjekt, og at menneskene som er med på den er pene, og derfor fins de ikke.
Forøvrig, som en fotnote til alt dette så må det jo nevnes at Chad Michael Murray først gjorde seg bemerket i den fantastiske serien Gilmore Girls. Det er en serie jeg har skrevet om før på bloggen, og som jeg forsvarer med både hjerne, hjerte og nyre. Dermed fører Mr. Murray seg opp på listen over kulheter som gjorde seg bemerket på tidenes "dramedie". Adam Brody, som bærer The O.C. helt alene, dukket også opp her. Mmmmm, Rachel Bilson, nam. Fres. Gnukk.
Jeg elsker Gilmore Girls. Jeg hater Lyn. Og jeg hater Molde FK. Men jeg hater også andre ting.
Hat er et sterkt ord sies det. Hold kjeft. Det er det jeg sier. Eller, jeg sier det ikke. Jeg skriver det. Hold kjeft. Få deg en jobb.
torsdag, februar 09, 2006
Litt fra her og der.
Aftenposten: Terningkast 6
Anmeldelse
"Bunnsolide skuespillerprestasjoner er med på å gjøre dette til Hanekes mest tilgjengelige film. Han har full kontroll over spenninger, stemninger og tempo, det vil si at han taler thrillerspråket flytende. Og det er som om Kafka og Hitchcock slår seg sammen, de intetanende forfølges av noe navnløst."
Dagsavisen: Terningkast 5
Anmeldelse
"Det er ikke vanskelig å se hvorfor denne filmen, med sitt stille og urovekkende lynne, etterlater seere numme av ubehag. Akkurat det er blitt Hanekes varemerke som regissør."
Dagbladet: Terningkast 5
Anmeldelse
"Daniel Auteuil er intet mindre enn briljant i rollen som mannen som vrir seg i ubehag når han blir stilt ansikt til ansikt med en mulig erkjennelse av skyld. Han blir en overbevisende personifisering av noe større - en kollektiv skyld."
Bergens Tidende: Terningkast 6
Anmeldelse
"Uten å plage oss med en drøvtygget historie, inviterer han [Haneke] oss til å dra våre egne konklusjoner i dette perfekte, filmatiske spenningsdramaet, hvor paret Binoche/Auteuil får briljere."
Anmeldelse
"Bunnsolide skuespillerprestasjoner er med på å gjøre dette til Hanekes mest tilgjengelige film. Han har full kontroll over spenninger, stemninger og tempo, det vil si at han taler thrillerspråket flytende. Og det er som om Kafka og Hitchcock slår seg sammen, de intetanende forfølges av noe navnløst."
Dagsavisen: Terningkast 5
Anmeldelse
"Det er ikke vanskelig å se hvorfor denne filmen, med sitt stille og urovekkende lynne, etterlater seere numme av ubehag. Akkurat det er blitt Hanekes varemerke som regissør."
Dagbladet: Terningkast 5
Anmeldelse
"Daniel Auteuil er intet mindre enn briljant i rollen som mannen som vrir seg i ubehag når han blir stilt ansikt til ansikt med en mulig erkjennelse av skyld. Han blir en overbevisende personifisering av noe større - en kollektiv skyld."
Bergens Tidende: Terningkast 6
Anmeldelse
"Uten å plage oss med en drøvtygget historie, inviterer han [Haneke] oss til å dra våre egne konklusjoner i dette perfekte, filmatiske spenningsdramaet, hvor paret Binoche/Auteuil får briljere."
Abonner på:
Innlegg (Atom)