Hiatus

Denne uken blir ikke så aktiv som vanlig. Jepp, papirer skal leveres inn til universitetet. Men sjekk alikevel innom. Anbefaler bruk av RSS. updates, noe som er tilgjengelig på alle blogspot-blogger.

Hallelujah.

Og her er hvorfor.

Mer Hallelujah

En Dag i Livet (An Unfinished Life)

Regi: Lasse Hallstrõm
Foto: Oliver Stapleton
Manus: Mark Spragg, Virginia Korus Spragg
Genre: Drama
Skuespillere: Morgan Freeman, Robert Redford, Josh lucas, Jennifer Lopez
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Produsent: Leslie Hollerand
Musikk: Christopher Young
Lengde: 1 t. 47 min.
Distribusjon: Columbia TriStar Nordisk
Produksjonsår: 2005

'En Dag i Livet' begynner som en film, og ender som en tragedie. Tragedien er selvfølgelig ikke det som skjer i filmen. Tragedien er Lasse Halströms karriere. en gang ble han sett på som en mesteregissør. Når man ser tilbake på hans karriere, så blir det kun "Mitt Liv Som Hund" som virkelig holder mål. Siderhusreglene var en suksess, men er en kjedelig film. 'Hva er det med Gilbert Grape?' er heller ikke så verst, men ikke så mye å skrike for. I likhet med denne filmen her, er Gilbert-filmen i stor grad preget av starpower, og lite annet.

'En Dag i Livet' er først og fremst en veldig bortkastet film. Manuset beveger seg i nærheten av gode og utfordrende temaer, uten å tørre å gå hele veien inn. I en kort scene lurer J.Lo's datter på om ikke Redford og Freeman er homoseksuelle. Det er de ikke. Dette kunne vært mer en en referanse til Brokeback Mountain og den naturlige homoerotikken som fins i Western-sjangeren.

Filmen mistolker Western-formatet, og tror det er en automatikk i settingen. Bare fordi karakterene er omringet av flott natur, sier ikke publikum wow. Et klipp som varer lengre enn 6 sekunder kunne ha hjulpet. Hallstöm kutter og kutter, han klipper og klipper. Med fotografi i verdensklasse er han alikvel i stand til å ikke la oss nyte farger, lys eller noe som kan minne om stemning. Det virker som om Hallström har sluttet å tro på filmmediet og sluttet å tro på fortelleren i bildet. Han stoler derimot for mye på sine skuesspillere.

Jennifer Lopez, hva skal vi si om hun? Hun har vel aldri gjort en god rolle, hvis du har en, kom med den. Robert Redford og Morgan Freeman spiller i denne filmen Clint Eastwood og Morgan Freeman. Det kan kategoriseres som mislykket når man tenker slike tanker under filmen. Og etterpå. Skuesspilelt sa meg ingenting. Det er helt flatt. Ikke dårlig, men også milevis fra fantastisk. En film som er en så stor del av et marked, må kunne skille seg ut. Det gjør denne filmen altså ikke.

Alt i alt er en 'En Dag i Livet' en film som er nyttesløs på kino. Ved dets altfor simplistiske bruk av bildet, og dets altfor kjappe bruk av kuttet forsvinner også det kinematografiske kruttet, manuset ellers kunne ha bydd på. Det er synd å se en film, når summen blir mindre enn verdien av alle involverte parter.


Sensur: 11 år
Egnethet: Ungdom/voksen
Begrunnelse: Skildringer av oppbankinger gir denne filmen 11-årsgrense

Små triks mesterregissører gjør: Del 1

Du finner mange tips på nettet og enda flere tips i bøker, rettet mot nyvordende filmskapere og folk uten penger.

Ett av de mange tipsene, og et av de heteste er: Hold deg til ett sted. Grunn: Det er billig å lage en film som foregår på ett sted.

Amerikanske bøker peker spesielt på en film: Reservoir Dogs. Det er få amerikanske filmskapere som har blitt skrevet om like mye som Tarantino. Vel jo, det er egentlig ganske mange amerikanske filmskapere som har blitt skrevet om like mye, og mange som har vært enda viktigere enn ham. Men du skjønner poenget, Tarantino er en filmskaper som har utmerket seg i et land hvor det stadig produseres både filmer og nye "talenter". Handlingen til Reservoir Dogs foregår så å si kun på ett sted, nemlig et enormt lager, hvor de mislykkede ranerene møtes. Dette kunne vært et teaterstykke. (Har noen tenkt på det? Evt. hit på DNS?) Dette siden storparten av filmen foregår på dette lageret. For å si det på en annen måte: filmens nåtid foregår på lageret.

Av en eller grunn går jeg utifra at dette er en film som de fleste som leser slike blogger som denne har sett. Men hvis du ikke har det, beware, et par spoilere i denne teksten.

Reservoir Dogs er en god film, og en god film for å snakke/skrive om film. Så å si hver eneste film Tarantino har gjort har handlet om film. For å si det rett ut, han mistet det etter Pulp Fiction. Hverken Jackie Brown eller Kill Bill-filmene har vært noe særlig å juble for. En utførelse av stil kan være morsomt, men da må det kunne gi deg noe tilbake i dets kontekst, ikke bare underholde, for å kunne ses på som et stort filmverk. Jeg ser på Kill Bill som et veldig dyrt filmverk. I tillegg er historien helt følelsesløs for min skyld, det er tross alt en veldig enkel hevnhistorie for min skyld. Oldboy er mye bedre, for der settes hevnen i kontekst. Og etter hevnen, sorgen. Men altså ikke hos Kill Bill, og ikke i Jackie Brown. Så Tarantino har skuffet, spør du meg. Mye har vært sagt om hans bruk av vold, hans bruk av referanser til andre filmer (spesielt asiatisk) og hans bruk av skuesspillere osv. Mye har vært skrevet, om disse tingene, og om Tarantino som en slags kultfigur innen det amerikanske filmmiljøet.

Men lite har vært sagt om hans bruk av rom og sted. Dette kan ha en sammenheng med at resten av filmene hans ikke har vært så tydelige på "scenen" som Reservoir Dogs er. I både Pulp Fiction, Jackie Brown og Kill Bill-filmene hopper karakterene rundt fra sted til sted og fra action til (re)action. Kun i Reservoir Dogs er selve stedet statisk.

Dette er interessant.

En god regissør vet å bruke stedet til hans fordel. Reservoir Dogs blir brukt som selve kroneksempelet på økonomisk bruk av location. Men det man også må være klar over er hvordan en god og spennende historie innenfor ett sted gjør at (mis)bruk av rommet kan få en mye større effekt på seeren.

Et av bildene vi oftest ser på covere og plakater til denne filmen er introduksjonsscenen i begynnelsen av filmen. Altså en av de scenene som ikke foregår på lageret. Hvorfor er det slik? Det kan godt være den "kule" musikken som vi hører (reallyd er vekke) mens karakterene går i slow-motion med stilige dresser på.

Men det ville blitt litt lettvint. Det er to hovedgrunner til at vi husker disse bildene godt. Det første er at vi senere lærer hvordan kuppet deres forløper seg, og vi vet hva resultatet er når filmen er ferdig. I de bildene i begynnelsen presenteres karakterene som macho vinnere. de er kule, og de virker typisk selvsikre slik vi kjenner den typen karakterer fra amerikansk film. Det andre er jo at dette er en av de scenene som ikke foregår på det "monotone" lageret. Det skaper et visuelt minne som står i kontrast med filmens visuelle norm. Det hvite dagslyset kontra det gule innelyset på lageret. Eksplosjonen av farger i den "reelle" verden kontra de få malte og syntetiske fargene på lageret.

Senere i filmen, som hopper i tid og rom, forteller Mr. Pink (Steve Buscemi) om hva han gjorde da alarmen gikk under ranet. Til nå har vi vært vitne til en film som ikke har brukt flashbacks, og som ikke har beveget seg i en annen retning enn den lineære retningen. Plutselig er vi i et flashback. det er nesten som om det hvite dagslyset eksploderer foran oss. Det gjør at scenen setter seg i minnet. Tarantino, som ikke er så verst på manusfronten, greier jo også å skrive en scene som er spennende.

Men dette er ikke nok i seg selv. Hadde Tarantino laget Jackie Brown som sin første film, så hadde kanskje ikke folk vært så oppmerksomme på ham, og han ville ikke ha blitt hyllet slik i Cannes som han ble. Regisseringen til Reservoir Dogs er mesterlig, nettopp på grunn av hans bruk av rom, sammen med et godt manus.

Til og med hans bruk av farger er mesterlig. Det røde skiller seg markant ut fra de fargene som ellers preger filmen. Filmen er et visuelt sjokk i de rette stedene, og har en koherens (ulik Drapet) som er et tegn på en person som kan regissere. At det er så fordømt naturlig for ham er bra.

Synd at hans økte budsjetter har gjort at han har fokusert mindre på slike ting, og gått over fra å lage koherente filmer til film-masturbasjon. Jaja, det fins de som liker sånt også.

To-Do Lister

Over 50 innlegg i denne bloggen. Og vi har mye igjen før jobben er gjort. Eh... Hvilken jobb er det som skal gjøres? Det fins noen mål:


- Arbeide imot den amerikanske- og mainstreamfilmens dominans. Vi burde sørge for at minst 40% av filmene som blir konsumert ikke er fra Hollywood.

Å arbeide mot den amerikanske filmen sier seg selv. Det er ikke det samme som å være imot USA, eller all amerikansk film. Her er det snakk om den estetikken som USA representerer, og som dermed kan kalles for amerikansk. Amerikansk film er dermed ikke all film fra USA, men film som er typisk amerikansk. Ja oki da, Hollywood.

Det samme gjelder mainstreamfilmene. De vil alltid være mainstream. Men trenger de å være så fordømt påtrengende? Nå er til og med ikke iPoden fri for filmer og nedlastinger. Det er selvfølgelig ikke Antonioni du kan laste ned, men mainstreamfilmer og tv-serier.

- Michael Haneke er en demigud. Vi burde ofre flere dyr, til ære for hans generelle kickasshet.

Han er kanskje vår største levende filmskaper. Han har fortsatt til gode å lage noe dårlig. det fins flere urbane myter, vandrehistorier på engelsk om Michael Haneke:

Rather than being birthed like a normal child, Michael Haneke instead decided to punch his way out of his mother's womb. Shortly thereafter he grew a beard.

Michael Haneke has yet to get a Jeopardy question wrong. Jesus has missed two.

Michael Haneke can cut onions without crying.

Michael Haneke has never blinked in his entire life. Never.

osv.


- Forbedre skriving om film og spesielt kritisk tenkning rundt filmer. Vi burde sørge for et nyttig fora hvor folk kan skrive kritisk og godt om film, hvor folk faktisk leser det.

Det fins flere grunner til at seriøs skriving om film er vitually et no-no, både i Norge og resten av verden. Filmen balanserer mellom å være en seriøs kunstform, til et underholdningsprodukt ment for massekonsumering. Dermed blir kritikken ofte redusert til noe som ender opp som en liten guide til hva du bør se i helgen.

Et annet problem er at norske anmeldere, de fleste bedre enn ryktet, har altfor lite plass å boltre seg på. Her er internettet et spennende element.

- Få folk som vil drive med film, seriøst eller på amatørnivå, til å ha en blogg de kan ha det moro med. En blogg de har nytte av. Vi burde danse mer.


Den siste setningen var bare noe jeg fant på.

----------















Som dere kanskje har lagt merke til, så har jeg et relativt usunt forhold til Michael Haneke. Det grenser opp mot klare stalker-tendenser. Men "Skjult" er en av de beste filmene jeg noensinne har sett. Ikke for å skryte, men jeg har sett mer enn 37 filmer. Minst. Så jeg vet at når jeg syns den er bra, så er den også det.

Poenget mitt her er at dette er en film som krever en skikkelig artikkel. En skikkelig anmeldelse. Jeg har allerede begynt på denne anmeldelsen. Jeg burde se den en gang til. Arthaus, hvis du leser dette, ring meg. Dette bildet får bli en liten smakebit inntil videre. Senere idag skal jeg se om jeg finne en trailer eller to du kan kose deg med.