Du finner mange tips på nettet og enda flere tips i bøker, rettet mot nyvordende filmskapere og folk uten penger.
Ett av de mange tipsene, og et av de heteste er: Hold deg til ett sted. Grunn: Det er billig å lage en film som foregår på ett sted.
Amerikanske bøker peker spesielt på en film: Reservoir Dogs. Det er få amerikanske filmskapere som har blitt skrevet om like mye som Tarantino. Vel jo, det er egentlig ganske mange amerikanske filmskapere som har blitt skrevet om like mye, og mange som har vært enda viktigere enn ham. Men du skjønner poenget, Tarantino er en filmskaper som har utmerket seg i et land hvor det stadig produseres både filmer og nye "talenter". Handlingen til Reservoir Dogs foregår så å si kun på ett sted, nemlig et enormt lager, hvor de mislykkede ranerene møtes. Dette kunne vært et teaterstykke. (Har noen tenkt på det? Evt. hit på DNS?) Dette siden storparten av filmen foregår på dette lageret. For å si det på en annen måte: filmens
nåtid foregår på lageret.
Av en eller grunn går jeg utifra at dette er en film som de fleste som leser slike blogger som denne har sett. Men hvis du ikke har det, beware, et par spoilere i denne teksten.
Reservoir Dogs er en god film, og en god film for å snakke/skrive om film. Så å si hver eneste film Tarantino har gjort har handlet om film. For å si det rett ut, han mistet det etter Pulp Fiction. Hverken Jackie Brown eller Kill Bill-filmene har vært noe særlig å juble for. En utførelse av stil kan være morsomt, men da må det kunne gi deg noe tilbake i dets kontekst, ikke bare underholde, for å kunne ses på som et stort filmverk. Jeg ser på Kill Bill som et veldig dyrt filmverk. I tillegg er historien helt følelsesløs for min skyld, det er tross alt en veldig enkel hevnhistorie for min skyld. Oldboy er mye bedre, for der settes hevnen i kontekst. Og etter hevnen, sorgen. Men altså ikke hos Kill Bill, og ikke i Jackie Brown. Så Tarantino har skuffet, spør du meg. Mye har vært sagt om hans bruk av vold, hans bruk av referanser til andre filmer (spesielt asiatisk) og hans bruk av skuesspillere osv. Mye har vært skrevet, om disse tingene, og om Tarantino som en slags kultfigur innen det amerikanske filmmiljøet.
Men lite har vært sagt om hans bruk av rom og sted. Dette kan ha en sammenheng med at resten av filmene hans ikke har vært så tydelige på "scenen" som Reservoir Dogs er. I både Pulp Fiction, Jackie Brown og Kill Bill-filmene hopper karakterene rundt fra sted til sted og fra action til (re)action. Kun i Reservoir Dogs er selve stedet statisk.
Dette er interessant.
En god regissør vet å bruke stedet til hans fordel. Reservoir Dogs blir brukt som selve kroneksempelet på økonomisk bruk av location. Men det man også må være klar over er hvordan en god og spennende historie innenfor ett sted gjør at (mis)bruk av rommet kan få en mye større effekt på seeren.
Et av bildene vi oftest ser på covere og plakater til denne filmen er introduksjonsscenen i begynnelsen av filmen. Altså en av de scenene som
ikke foregår på lageret. Hvorfor er det slik? Det kan godt være den "kule" musikken som vi hører (reallyd er vekke) mens karakterene går i slow-motion med stilige dresser på.
Men det ville blitt litt lettvint. Det er to hovedgrunner til at vi husker disse bildene godt. Det første er at vi senere lærer hvordan kuppet deres forløper seg, og vi vet hva resultatet er når filmen er ferdig. I de bildene i begynnelsen presenteres karakterene som macho vinnere. de er kule, og de virker typisk selvsikre slik vi kjenner den typen karakterer fra amerikansk film. Det andre er jo at dette er en av de scenene som ikke foregår på det "monotone" lageret. Det skaper et visuelt minne som står i kontrast med filmens visuelle norm. Det hvite dagslyset kontra det gule innelyset på lageret. Eksplosjonen av farger i den "reelle" verden kontra de få malte og syntetiske fargene på lageret.
Senere i filmen, som hopper i tid og rom, forteller Mr. Pink (Steve Buscemi) om hva han gjorde da alarmen gikk under ranet. Til nå har vi vært vitne til en film som ikke har brukt flashbacks, og som ikke har beveget seg i en annen retning enn den lineære retningen. Plutselig er vi i et flashback. det er nesten som om det hvite dagslyset eksploderer foran oss. Det gjør at scenen setter seg i minnet. Tarantino, som ikke er så verst på manusfronten, greier jo også å skrive en scene som er spennende.
Men dette er ikke nok i seg selv. Hadde Tarantino laget Jackie Brown som sin første film, så hadde kanskje ikke folk vært så oppmerksomme på ham, og han ville ikke ha blitt hyllet slik i Cannes som han ble. Regisseringen til Reservoir Dogs er mesterlig, nettopp på grunn av hans bruk av rom, sammen med et godt manus.
Til og med hans bruk av farger er mesterlig. Det røde skiller seg markant ut fra de fargene som ellers preger filmen. Filmen er et visuelt sjokk i de rette stedene, og har en koherens (ulik Drapet) som er et tegn på en person som kan regissere. At det er så fordømt naturlig for ham er bra.
Synd at hans økte budsjetter har gjort at han har fokusert mindre på slike ting, og gått over fra å lage koherente filmer til film-masturbasjon. Jaja, det fins de som liker sånt også.
