tirsdag, desember 27, 2005

A Life In The Day






There's things I haven't told you
I go out late at night
And I was to tell you
You'd see my different side

We don't care
What you say
I'mma do my thing
From day to day
(Get it?)
We don't care
What you think
'Cause in this world
It's Swim-or-Sink
(What the fuck?!)

There's things I haven't told you
I go out late at night
And I was to tell you
You'd see my different side

We don't care
What you say
I'mma do my thing
From day to day
(Get it?)
We don't care
What you think
'Cause in this world
It's Swim-or-Sink
(What the fuck?!)

lørdag, desember 24, 2005

God Jul!

tirsdag, desember 20, 2005

2005 i musikk: 10-6

Nr. 10:

M83 - "Before the Dawn Heals Us"








Robotene angrep menneskeheten! Men så fikk menneskene robotene til å gråte. Lyden av robotenes gråt ble tatt opp av m83, og resultatet fins på denne cd'en.

Nr. 09

Sunn O))) - "Black One"








Joda. Hardere rock-musikk må jo med. Men Sunn0))) er ikke som andre band fra den sjangeren. Når man blander inn drones og ambient så er det positivt, både for en lytter som meg, og for sjangeren. Men det som selger er de akkordene. Power Chords baby! (Jadda, bare i noen av låtene, but still!)


Nr. 08

Vashti Bunyan - "Lookaftering"








Ifjor var det Joanna Newsom som slo knockout på meg. I år er det gode gamle tante Vashti som banker ungdommen opp. 25 år etter hennes debutplate (!) kom hun med Lookaftering, en plate som har flere harmonier enn Chappelle har vitser om crack. Og det er mange. Men det Vashti kan skryte mest av er stemmen sin. Den har sjel og en historikk bak seg. Det føles som om det er den samlede amerikanske folkloren som synger til deg. Deilig.

Nr. 07

Wolf Parade - "Apologies to the Queen Mary"








Mange som chatter med meg på MSN/AIM forventet at denne skulle trone på førsteplass. Men dessverre er albumet slik at når Wolf Parade er på sitt beste (Les: Modern World, Dear Sons And Daughters...) så er de mer enn gode, der er magiske. Men andre låter leverer ikke varene på et like høyt nivå. Litt sånn som The Love Below da. Wolf Parade var ikke bare gode, de var også ultrahippe. Herregud, Isaac Brock var produsent, hva mer trenger man for å kjøpe platen?


Nr. 06

M.I.A. - "Arular"








Det plager meg å skrive om M.I.A. La meg si det rett ut: Hun er en kjerring. Jeg blir så irritert over hennes egosentrisme og selvopptatthet på alle intervjuer. En gang så så jeg på den første bokstaven i hver setning i et intervju og det ble: "K V E R K M E G N A A". Jeg hadde ikke gjort det da. Til det er platen altfor awesome.

lørdag, desember 17, 2005

2005 i musikk: 14-11

Nr. 14:

Jens Lekman - "Oh You're So Silent Jens"








Dette er egentlig ikke et album, men en samling av b-sider, obskuriteter og annet rart. Og det er bra. Vent, det er mer enn bra, det er fantastisk. Jens Lekman har en dyp baryton stemme, som ofte synger om damer og kjærlighet han aldri kan få. Han er en trist sjel, i moll. Med gitaren sin, evt. ukulelen, rimer han de mest utrolige ord med hverandre. Tristere blir det, for nå har han gitt opp musikk. Ingen vet om han vil gi ut en plate igjen.

Nr. 13

Devendra Banhart - "Cripple Crow"








Jeg har hatt vanskeligheter med å like Devendras musikk. Det er noe med stemmen. Det er alltid noe med stemmen. Det ble for freakete. Jeg burde ha skjønt det da jeg hørte at sjangeren han hadde "oppfunnet", ilag med Joanna Newsom, het "freak-folk". Men Cripple Crow er Devendra på et veldig aksesibelt nivå. Dette er lett å like, og melodiene han drar frem med kassegitaren sin og gamle pianoer er slike du får lyst å synge med på. Vanligvis er ikke det nok, men albumets styrke er at det ikke fins svake låter. En fornøyelse.


Nr. 12

Clap Your Hands Say Yeah - "Clap Your Hands Say Yeah"








Prisen for årets morsomste bandnavn går til Clap Your Hands Say Yeah! de tar opp konkurransen med Yeah Yeah Yeahs, om å være... yeahete. Albumet begynner med en "helt ok" låt. Jeg trodde at dette kom til å bli skuffende. I tillegg er forntfigurens stemme som å få en kniv inn i pungen for noen. De har vell sett litt for mye på Idol? Clap Your Hands er et ærlig band, og da funker det med gode låter, samtidig som de har en egen storbysound. En sound som er vanskelig å beskrive. Her går det i synther, rock og gode poplåter gjemt bak ren kulhet. Anbefales.

Nr. 11

Franz Ferdinand - "You Could Have It So Much Better"








BT ga denne platen litt medfart. Som vanlig forventet en platekritiker at et band skulle redde verden. Det skulle altså ikke FF. Men de som hører på deres debutalbum nå, etter all hypen, kan høre at de aldri var ute etter dette. Leace it to Radiohead (som bare ga ut den skuffende Com-lag i år). Med dette albumet beviste FZ at de er mer enn et singelband, de er klodens beste singelband. Hver sang kunne vært en hitsingel. FF har klasse. FF har stil. FF har fordømt gode låter. Og de tåler en shuffle.

torsdag, desember 15, 2005

Endelig! FOR FAEN!

Endelig!

(Ja, jeg er ferdig med den siste innleveringen min)

(Ja, det var hardt.)

(Ja, klokken er 5.53 om natten. Og ja, jeg satt oppe hele natten for å skrive den.)

(Nei, jeg skrev ikke alt inatt. Jeg bare har en vane om å ikke sove natten før en innlevering, og heller bruke krefter på dobbeltsjekking og febrilsk omskriving.)

(Nei, er ikke HELT ferdig. Jeg må printe dette ut i byen (printeren vår er fucked) og levere det i to kopier.)

(Nei, det finnes ikke liv utenfor parenteser. Alt dere leser utenfor er uvesentlig. Dette gjelder også ellers i livet.)

Mvh Emilio

mandag, desember 05, 2005

To-Do Liste


  • Levere tilbake 3 DVD'er til biblioteket
  • Levere tilbake 4 cd'er
  • Dra til BIFF med kvitteringene
  • Gå igjennom hva jeg har skrevet til T&K
  • Begynne å øve til semesterprøven på fredag
  • Sjekke kontoen
  • Fornye ungdomskortet
  • Klippe håret


Btw. Hvis noen har Ultimate Soccer Manager 98, så er jeg evig takknemlig hvis jeg kan få det.

tirsdag, november 29, 2005

Hiatus

Denne uken blir ikke så aktiv som vanlig. Jepp, papirer skal leveres inn til universitetet. Men sjekk alikevel innom. Anbefaler bruk av RSS. updates, noe som er tilgjengelig på alle blogspot-blogger.

søndag, november 27, 2005

torsdag, november 24, 2005

En Dag i Livet (An Unfinished Life)














Regi: Lasse Hallstrõm
Foto: Oliver Stapleton
Manus: Mark Spragg, Virginia Korus Spragg
Genre: Drama
Skuespillere: Morgan Freeman, Robert Redford, Josh lucas, Jennifer Lopez
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Produsent: Leslie Hollerand
Musikk: Christopher Young
Lengde: 1 t. 47 min.
Distribusjon: Columbia TriStar Nordisk
Produksjonsår: 2005

'En Dag i Livet' begynner som en film, og ender som en tragedie. Tragedien er selvfølgelig ikke det som skjer i filmen. Tragedien er Lasse Halströms karriere. en gang ble han sett på som en mesteregissør. Når man ser tilbake på hans karriere, så blir det kun "Mitt Liv Som Hund" som virkelig holder mål. Siderhusreglene var en suksess, men er en kjedelig film. 'Hva er det med Gilbert Grape?' er heller ikke så verst, men ikke så mye å skrike for. I likhet med denne filmen her, er Gilbert-filmen i stor grad preget av starpower, og lite annet.

'En Dag i Livet' er først og fremst en veldig bortkastet film. Manuset beveger seg i nærheten av gode og utfordrende temaer, uten å tørre å gå hele veien inn. I en kort scene lurer J.Lo's datter på om ikke Redford og Freeman er homoseksuelle. Det er de ikke. Dette kunne vært mer en en referanse til Brokeback Mountain og den naturlige homoerotikken som fins i Western-sjangeren.

Filmen mistolker Western-formatet, og tror det er en automatikk i settingen. Bare fordi karakterene er omringet av flott natur, sier ikke publikum wow. Et klipp som varer lengre enn 6 sekunder kunne ha hjulpet. Hallstöm kutter og kutter, han klipper og klipper. Med fotografi i verdensklasse er han alikvel i stand til å ikke la oss nyte farger, lys eller noe som kan minne om stemning. Det virker som om Hallström har sluttet å tro på filmmediet og sluttet å tro på fortelleren i bildet. Han stoler derimot for mye på sine skuesspillere.

Jennifer Lopez, hva skal vi si om hun? Hun har vel aldri gjort en god rolle, hvis du har en, kom med den. Robert Redford og Morgan Freeman spiller i denne filmen Clint Eastwood og Morgan Freeman. Det kan kategoriseres som mislykket når man tenker slike tanker under filmen. Og etterpå. Skuesspilelt sa meg ingenting. Det er helt flatt. Ikke dårlig, men også milevis fra fantastisk. En film som er en så stor del av et marked, må kunne skille seg ut. Det gjør denne filmen altså ikke.

Alt i alt er en 'En Dag i Livet' en film som er nyttesløs på kino. Ved dets altfor simplistiske bruk av bildet, og dets altfor kjappe bruk av kuttet forsvinner også det kinematografiske kruttet, manuset ellers kunne ha bydd på. Det er synd å se en film, når summen blir mindre enn verdien av alle involverte parter.


Sensur: 11 år
Egnethet: Ungdom/voksen
Begrunnelse: Skildringer av oppbankinger gir denne filmen 11-årsgrense

Små triks mesterregissører gjør: Del 1


Du finner mange tips på nettet og enda flere tips i bøker, rettet mot nyvordende filmskapere og folk uten penger.

Ett av de mange tipsene, og et av de heteste er: Hold deg til ett sted. Grunn: Det er billig å lage en film som foregår på ett sted.

Amerikanske bøker peker spesielt på en film: Reservoir Dogs. Det er få amerikanske filmskapere som har blitt skrevet om like mye som Tarantino. Vel jo, det er egentlig ganske mange amerikanske filmskapere som har blitt skrevet om like mye, og mange som har vært enda viktigere enn ham. Men du skjønner poenget, Tarantino er en filmskaper som har utmerket seg i et land hvor det stadig produseres både filmer og nye "talenter". Handlingen til Reservoir Dogs foregår så å si kun på ett sted, nemlig et enormt lager, hvor de mislykkede ranerene møtes. Dette kunne vært et teaterstykke. (Har noen tenkt på det? Evt. hit på DNS?) Dette siden storparten av filmen foregår på dette lageret. For å si det på en annen måte: filmens nåtid foregår på lageret.

Av en eller grunn går jeg utifra at dette er en film som de fleste som leser slike blogger som denne har sett. Men hvis du ikke har det, beware, et par spoilere i denne teksten.

Reservoir Dogs er en god film, og en god film for å snakke/skrive om film. Så å si hver eneste film Tarantino har gjort har handlet om film. For å si det rett ut, han mistet det etter Pulp Fiction. Hverken Jackie Brown eller Kill Bill-filmene har vært noe særlig å juble for. En utførelse av stil kan være morsomt, men da må det kunne gi deg noe tilbake i dets kontekst, ikke bare underholde, for å kunne ses på som et stort filmverk. Jeg ser på Kill Bill som et veldig dyrt filmverk. I tillegg er historien helt følelsesløs for min skyld, det er tross alt en veldig enkel hevnhistorie for min skyld. Oldboy er mye bedre, for der settes hevnen i kontekst. Og etter hevnen, sorgen. Men altså ikke hos Kill Bill, og ikke i Jackie Brown. Så Tarantino har skuffet, spør du meg. Mye har vært sagt om hans bruk av vold, hans bruk av referanser til andre filmer (spesielt asiatisk) og hans bruk av skuesspillere osv. Mye har vært skrevet, om disse tingene, og om Tarantino som en slags kultfigur innen det amerikanske filmmiljøet.

Men lite har vært sagt om hans bruk av rom og sted. Dette kan ha en sammenheng med at resten av filmene hans ikke har vært så tydelige på "scenen" som Reservoir Dogs er. I både Pulp Fiction, Jackie Brown og Kill Bill-filmene hopper karakterene rundt fra sted til sted og fra action til (re)action. Kun i Reservoir Dogs er selve stedet statisk.

Dette er interessant.

En god regissør vet å bruke stedet til hans fordel. Reservoir Dogs blir brukt som selve kroneksempelet på økonomisk bruk av location. Men det man også må være klar over er hvordan en god og spennende historie innenfor ett sted gjør at (mis)bruk av rommet kan få en mye større effekt på seeren.

Et av bildene vi oftest ser på covere og plakater til denne filmen er introduksjonsscenen i begynnelsen av filmen. Altså en av de scenene som ikke foregår på lageret. Hvorfor er det slik? Det kan godt være den "kule" musikken som vi hører (reallyd er vekke) mens karakterene går i slow-motion med stilige dresser på.

Men det ville blitt litt lettvint. Det er to hovedgrunner til at vi husker disse bildene godt. Det første er at vi senere lærer hvordan kuppet deres forløper seg, og vi vet hva resultatet er når filmen er ferdig. I de bildene i begynnelsen presenteres karakterene som macho vinnere. de er kule, og de virker typisk selvsikre slik vi kjenner den typen karakterer fra amerikansk film. Det andre er jo at dette er en av de scenene som ikke foregår på det "monotone" lageret. Det skaper et visuelt minne som står i kontrast med filmens visuelle norm. Det hvite dagslyset kontra det gule innelyset på lageret. Eksplosjonen av farger i den "reelle" verden kontra de få malte og syntetiske fargene på lageret.

Senere i filmen, som hopper i tid og rom, forteller Mr. Pink (Steve Buscemi) om hva han gjorde da alarmen gikk under ranet. Til nå har vi vært vitne til en film som ikke har brukt flashbacks, og som ikke har beveget seg i en annen retning enn den lineære retningen. Plutselig er vi i et flashback. det er nesten som om det hvite dagslyset eksploderer foran oss. Det gjør at scenen setter seg i minnet. Tarantino, som ikke er så verst på manusfronten, greier jo også å skrive en scene som er spennende.

Men dette er ikke nok i seg selv. Hadde Tarantino laget Jackie Brown som sin første film, så hadde kanskje ikke folk vært så oppmerksomme på ham, og han ville ikke ha blitt hyllet slik i Cannes som han ble. Regisseringen til Reservoir Dogs er mesterlig, nettopp på grunn av hans bruk av rom, sammen med et godt manus.

Til og med hans bruk av farger er mesterlig. Det røde skiller seg markant ut fra de fargene som ellers preger filmen. Filmen er et visuelt sjokk i de rette stedene, og har en koherens (ulik Drapet) som er et tegn på en person som kan regissere. At det er så fordømt naturlig for ham er bra.

Synd at hans økte budsjetter har gjort at han har fokusert mindre på slike ting, og gått over fra å lage koherente filmer til film-masturbasjon. Jaja, det fins de som liker sånt også.

onsdag, november 23, 2005

To-Do Lister

Over 50 innlegg i denne bloggen. Og vi har mye igjen før jobben er gjort. Eh... Hvilken jobb er det som skal gjøres? Det fins noen mål:


- Arbeide imot den amerikanske- og mainstreamfilmens dominans. Vi burde sørge for at minst 40% av filmene som blir konsumert ikke er fra Hollywood.


Å arbeide mot den amerikanske filmen sier seg selv. Det er ikke det samme som å være imot USA, eller all amerikansk film. Her er det snakk om den estetikken som USA representerer, og som dermed kan kalles for amerikansk. Amerikansk film er dermed ikke all film fra USA, men film som er typisk amerikansk. Ja oki da, Hollywood.

Det samme gjelder mainstreamfilmene. De vil alltid være mainstream. Men trenger de å være så fordømt påtrengende? Nå er til og med ikke iPoden fri for filmer og nedlastinger. Det er selvfølgelig ikke Antonioni du kan laste ned, men mainstreamfilmer og tv-serier.

- Michael Haneke er en demigud. Vi burde ofre flere dyr, til ære for hans generelle kickasshet.

Han er kanskje vår største levende filmskaper. Han har fortsatt til gode å lage noe dårlig. det fins flere urbane myter, vandrehistorier på engelsk om Michael Haneke:

Rather than being birthed like a normal child, Michael Haneke instead decided to punch his way out of his mother's womb. Shortly thereafter he grew a beard.

Michael Haneke has yet to get a Jeopardy question wrong. Jesus has missed two.

Michael Haneke can cut onions without crying.

Michael Haneke has never blinked in his entire life. Never.

osv.


- Forbedre skriving om film og spesielt kritisk tenkning rundt filmer. Vi burde sørge for et nyttig fora hvor folk kan skrive kritisk og godt om film, hvor folk faktisk leser det.


Det fins flere grunner til at seriøs skriving om film er vitually et no-no, både i Norge og resten av verden. Filmen balanserer mellom å være en seriøs kunstform, til et underholdningsprodukt ment for massekonsumering. Dermed blir kritikken ofte redusert til noe som ender opp som en liten guide til hva du bør se i helgen.

Et annet problem er at norske anmeldere, de fleste bedre enn ryktet, har altfor lite plass å boltre seg på. Her er internettet et spennende element.

- Få folk som vil drive med film, seriøst eller på amatørnivå, til å ha en blogg de kan ha det moro med. En blogg de har nytte av. Vi burde danse mer.


Den siste setningen var bare noe jeg fant på.

----------















Som dere kanskje har lagt merke til, så har jeg et relativt usunt forhold til Michael Haneke. Det grenser opp mot klare stalker-tendenser. Men "Skjult" er en av de beste filmene jeg noensinne har sett. Ikke for å skryte, men jeg har sett mer enn 37 filmer. Minst. Så jeg vet at når jeg syns den er bra, så er den også det.

Poenget mitt her er at dette er en film som krever en skikkelig artikkel. En skikkelig anmeldelse. Jeg har allerede begynt på denne anmeldelsen. Jeg burde se den en gang til. Arthaus, hvis du leser dette, ring meg. Dette bildet får bli en liten smakebit inntil videre. Senere idag skal jeg se om jeg finne en trailer eller to du kan kose deg med.

tirsdag, november 22, 2005

En foreløpig oppsummering!

Ok, that's it. Det blir en liten pause med anmeldelser fra filmer fra årets BIFF. Jeg burde skrive om Mad Hot Ballroom og Favela Rising, men det får vente. Alt kan virke tapt for dere Mad Hot Ballroom- og Favela Rising-fans.

Men ikke alt er tapt for dere anmeldelse-fans. Jeg har en pressevisning på torsdag, så jeg skal prøve å gi dere en anmeldelse av den før alle andre medier. Hurra for internettet! ('En dag i livet' heter den)

Med tiden, ettersom filmer kommer på kino, så vil det vel dukke opp anmeldelser av andre filmer som gikk under BIFF, spesielt Lazarescus Død. Den burde jeg ha sett.

Liste over filmer jeg ikke burde ha gått glipp av under årets BIFF:

Lazarescus Død
The Boys of Baraka
Brokeback Mountain (hei, den vant gulløven)
Dear wendy
For levende og døde
Hjerteflimmer
Et Manglende Hjerteslag
Paradis Nå
Shake Hands With The Devil

Filmer jeg burde gått glipp av:

Tjenare Kungen
Serenity
Drapet
Mars

Walk-outs

The District
Night Watch

Filmer jeg er glad jeg ikke så:

Doom
Brødrene Grimm
Domino
No Direction Home: Bob Dylan

mandag, november 21, 2005

Film fra BIFF: Metal - A Headbanger's Journey














Metal - A Headbanger's Journey

Regi: Sam Dunn & Scot McFadyen & Jessica Joy Wise

Jawohl. En dokumentar om metalmusikkens historie. Jeg sier ja takk. Slike dokumentarfilmer handler like mye om underholdning som om opplysning. Det kan det være forskjellige grunner til. Opplysningen er noe som skjer hos de som ikke vet. Og filmen er god på å gjøre detaljer kjent, og på å skape oversikt over en sjanger som tydeligvis er mindre enn du tror, ifølge denne filmen.

Filmen er god på å underholde deg, med klipp fra viktige artister og elementer fra metalmusikkens historie. Den viser wacky intervjuer (her gjør norske Mayhem en god innsats, faktisk, alle nordmenn i denne filmen gjør en flott innsats). Den viser Wacken-festivalen, som ser moro ut. Sam Dunn, filmens forteller, reiser rundt i hele verden for å vise oss elementer fra musikken han elsker.

Så kommer jo det store spørsmålet: Burde jeg bry meg? Da filmen var ferdig sa jeg til en venn (nei, ikke Kongen av Gloki) at det kunne lages en helt lik film om Drum & Bass, eller Techno-kulturen. Altså ikke om elektronisk musikk som helhet, men om undersjangre i den elektronisk musikkverdenen. Har dere sett scratch? En liknende film, men som KUN handler om en subkultur av dj- og hiphop-kulturen, nemlig scratching. Den dokumentarer rekker å gå mer i dybden, og gir deg flere "whoa!"-øyeblikk. Hva er grunnen? Jo, ettersom filmen har et klarere fokus på sitt musikkområde, så lærer vi mer.

'Metal' har altså valgt å gi et stort overblikk over en sjanger som egentlig er av større betydning enn det Sam Dunn presenterer. Moralen i filmen blir for lett, at vi må respektere metalfans slik de er, bla bla. Sosialantropologen Dunn burde vite at det fortsatt fins kulturelle og sosiale elementer som gjør at ungdom i vestlige land blir tiltrukket av metalmusikk. I tillegg unngår filmen helt en viss raseproblematikk jeg som 'mørkhudet' ser. Nemlig hvor fraværende folk med "etnisk" bakgrunn er i miljøet. Dette er de reelle problematiske områdene med metalmusikken, ikke kirkebrenning. John Hinckley Jr. prøvde å skyte Ronald Reagan til ære for Jodie Fosters rolle i Taxi Driver, du ser det ikke bli nevnt når filmens historie oppsummeres i en dokumentar.

At filmen fokuserer på det som er allment kjent, ikke går etter de problematikkene som virkelig kan skade msuikken som kulturell "utpost", og at filmen har kun som misjon å avlive myter. Vel, det gjør at filmen minner mer om en lang reklamefilm for sjangeren, enn en reell diskusjon av metalmusikken.

Det er egentlig helt greit. Men jeg sier nei takk nå, i etterpåklokskap.


----

Det kan være vanskelig for noen å godta noen meninger her om Metal da. Anbefaler at denne artikkelen leses. Samtidig så må dere tenke over at det nærmeste vi kommer den tredje verden og metal til dags dato er sør-amerika, og da spesielt Chile. Som er et veldig vestlig og relativt velstående land. Generelt sett har rocken siden 80-tallet tilhørt ikke de rike, men de velstående samfunnsgruppene om du vil.

fredag, november 18, 2005

Film fra BIFF: Lost Children
















Lost Children

Regi: Oliver Stoltz

Huff, en dokumentar. Jeg elsker å se de, samtidig som jeg hater det. Grunnen er veldig enkel, jeg tror ikke på objektivitet. Ikke bare det, jeg har store problemer med begrepet "sannhet". Jeg tror det var Jean-Luc Godard som sa "film er sannhet 24 ganger i sekundet". Han tar skammelig feil. Michael Haneke er enig med meg og svarte "film er løgn 24 ganger i sekundet".

De snakket om fiksjonsfilm. 'Lost Children' er en dokumentar. Faktisk, en dokumentar om tidligere barnesoldater.

Jeg vet at innholdet i 'Lost Children' er ekte. Jeg vet at det fins barnesoldater i Nord-Uganda. Jeg vet at de har lidd mye, og sett og opplevd ting som er forkastelig. Minner og erfaringer som er avskyelige. Problemet med filmen da, er hver gang de kutter. Hver gang et utsnitt utelater noe (som jo er hele tiden). Hver gang et barn eller kvinne (menn figurerer ikke mye i denne filmen) blir dubbet eller undertekstet. Det minner meg om film som konstruksjon.

Problemet er det samme hver gang jeg ser på nyhetene. Eller når jeg hører på radio. Hvordan kan vi få til "sannhet"? Er "sannhet" i det hele tatt mulig å få til?

Styrken til 'Lost Children' er at den driter i sannhetsspørsmålet, samtidig som den ved stramme estetiske regler unngår å falle over på propaganda eller noe som ikke har så stor tillit hos oss pga. form. Filmen er rolig, nøktern og virker nyansert. Det holder jo for de fleste av oss. Vi er overbeviste.

Men den ekte styrken til filmen ligger i at filmen alikevel har et agenda. Den er på parti med barna, og viser tidlig hvilket moralsk standpunkt filmen har. Altså filmen er ikke objektiv (den kunne f. eks tatt et moralsk standpunkt for at mishandling av barn er bra, noe som ville forundret og forarget de fleste av oss), men filmen greier å være velargumenterende. Dette er et estetisk spørsmål. Ved at Fahrenheit 9/11 skyter løs med alle kanonene samtidig, mister den en del av sin kraft den kunne ha hatt for å overbevise. Hadde den hatt en annen estetikk så ville kanskje argumentene kommet klarere frem og poengene fått et større rom å resonnere på.

Derfor er hele spørsmålet om sannhet ikke i filmen, men i oss. Slik vil det alltid være. I Fahrenheit 9/11 så noen sannheten om at George W. Bush var en dust. Andre så en annen sannhet, at Michael Moore var en dust. Jeg ser min sannhet i 'Lost Children'. At jeg ikke er komfortabel med barnesoldater. Jeg liker det ikke. Filmen får meg til å reagere. Filmen ryster meg, og jeg finner ut sannheten; at de bildene jeg så klargjør mitt standpunkt på den saken som helhet, ikke på de klippene jeg så.

Denne bruken av "sannhet" deles av både fiksjon og dokumentar. Det deles av alt innenfor de visuelle medier. Susan Sontag har skrevet om dette, og de lærde strides om hva som er viktigst i visuell kommunikasjon. Sender, mottaker eller budskap. Paradgimet hos de lærde idag er at mottakeren er viktigst, mens paradigmet hos filmskaperne er at budskapet er det viktigste. Kanskje det er like greit, for da er vi alltid klare over budskapet som et estetisk produkt. Og senderen er forhåpentligvis klare over mottakerene som fortolkende mennesker.

Det som er 'Lost Childrens' styrke er at den er klar i hva vi skal tolke. Det er slike estetiske elementer som skiller en god dokumentar ifra en dårlig en. For dessverre er det slik at vi har større tiltro til en lærd og edel mann, en til en simpel tjuv. Selv om tyven kan tale sannheten.

Dermed har 'Lost Children' en filmestetisk oppgave. Den må sørge for at jeg engasjerer meg i saken filmen handler om.

Et holdbarhetsargument for mitt synspunkt: Da filmen var ferdig var det tid for en Q&A med regissør Oliver Stoltz. KP1 var fylt av ungdom fra den videregående skolen. Det første spørsmålet gikk ut på noe som var filmens innhold, men på filmens form. En gutt lurte på hvorfor Stoltz varierte mellom dubbing og teksting. Vi i Norge er ikke vant til dubbing, derfor reagerte vi på dette virkemiddelet. Fant gutten det suspekt? Kanskje. Virket det mindre troverdig? Det var kanskje derfor han spurte. Stoltz sitt svar forøvrig, var at dette jo var det vanlige (ikke for oss, men i Tyskland, det visste han ikke) og at filmen er et visuelt medium. Logikken han så (hans sannhet) var at med teksting finner man blikket sitt et annet sted enn på selve hovedkomposisjonen av det bildet foran deg. Inkluderingen av underteksting noen steder, var for å få frem superviktige poeng. Noe må både oppleves OG leses for å forbli i minnet vårt.

Som sagt, det er essensielt at filmen bruker de rette estetiske elementene for at vi skal kunne konsentrere oss om noe annet enn om filmen får til å fortelle oss "sannheten". I det lange løp greier 'Lost Children' det.

Det er en seier for filmfolkene, det er en seier for oss som kan konsentrere oss om det som moralsk sett er de rette tingene, og det er en seier for tidligere barnesoldater i Nord-Uganda. Film kan være sannhet. Men det er ingen automatikk i at filmen alltid taler sant. Ihvertfall ikke dokumentarer.

---

Lost Children vant ungdommens dokumentarfilmpris. Den snygga med det lange håret som dere finner i bildene fra BIFF i arkivet satt i den juryen. Kongen av Gloki.

onsdag, november 16, 2005

Film fra BIFF: Drapet














Drapet

Regi: Per Fly

Note to self: Ta med notatblokk på pressevisninger. Det ser veldig proft ut. Et annet note to self: Ikke kjøp dvd'en av 'Arven' alikevel. Selg 'Benken'.

Den danske filmen 'Drapet' handler om et drap, og hvordan det ødelegger menneskene som er involvert, spesielt hovedpersonen. Han blir sikkert ikke særlig mer ødelagt enn de andre, men siden filmen er fortalt fra hans perspektiv så føles det jo gjerne sånn. Carsten er forresten spilt av Jesper Christensen, som også hadde hovedrollen som sosialklient/alkoholiker i 'Bænken'. Han har også en cameo som sjef for Den Danske Nasjonalbanken i 'Arven'. I denne filmen er han lærer på en videregående skole. Dermed kommer vel også poenget til denne triologien frem, alle samfunnsklasser representeres. Det er vel kanskje noen som argumenterer for at det ikke fins klasser i det sosialdemokratiske samfunnene i Skandinavia. Det er løgn. Ulikheter og sosiale forskjeller fins. Man ser de hver dag. Jeg så det på skolen. Jeg ser det om nettene ute i byen. Jeg leser om det i avisen. Skandinavia har mye å jobbe med. Men hei, det har også Per Fly.

Det er (dessverre) en del interessante aspekter ved selve historien til Drapet. F. eks så blir selve mordet i filmen relativisert. Vi får se konsekvensene til det drapet som skjer i begynnelsen av filmen, ved å ha mediumlange tagninger av offerets kone, som gjør som alle koner til ofre på film, hun stirrer ut i luften og ser sjokkert ut. Men vi får også flere (tilsynelatende) veloverveide argumenter for at drapet kanskje ikke var så verst, og kun en dråpe i det voldsinferno-samfunnet som Danmark jo er (?). At filmen ikke tar et klart valg av hvilken side som er riktigst, er ikke nøytralt, men dramaturgisk interessant.

Det som også er interessant, er at Carsten langt ifra er perfekt. Han er ute etter å finne det 'rette', men filmen er tydelig på at han bare lurer seg selv og de rundt seg. Hovedkarakteren er dermed like 'conflicted' som Ulrich Thomsens karakterer i Arven. Og JC sin karakter i 'Bænken'. I Bænken lå det konfliktfylte i hovedkarakterens fortid. I Arven lå konflikten i den fremtiden som ventet stakkars Mr. Thomsen. I Drapet ligger det i nåtiden.

Filmen har en bra og velarbeidet historie. Mitt problem er at det er en for velarbeidet historie. Å se filmen føles som å se en skolefilm i manusskriving. Hele fire stykker har skrevet på dette, blant annet Mogens Rukov, gud vet hvor lenge. Det som skjer er at hele filmen konsentrerer seg rundt historien, i den (amerikanske) tro på at hvis historien er sterk nå så fikser resten seg. Det gjør den egentlig ikke. Filmen bruker symbolikk og drømmesekvenser der det passer seg, og den bruker arkitektur og rom der det passer seg. Særlig visuell konsistent er den ikke. Jeg er usikker på om Per Fly har noen stil i det hele tatt, annet enn å skrive skrive skrive , og sette på litt lavfrekvens rumling når noe dramatisk skjer. Det er faktisk ikke slik at det audiovisuelle i en film må rette seg etter historien. Film er ikke tekst. Historien blir faktisk så sterk, at karakterene endrer seg fra å være karakterer til å bli brikker som brukes for å drive fortellingen videre.

Skuesspillet er varierende. Christensen er eminent som vanlig. Resten av casten er ikke like bra. Kanskje skyldes det at de ikke blir gitt særlig mange nyanser å jobbe med. Som sagt, alle karakterene her unntatt Carsten er brikker i en historie, slik det visuelle også er det i Fly sine filmer. (Bænken er en alvorlig lite visuell film).

Filmen hopper dessuten fra sted til sted. Vi blir ikke gitt noe særlig tid til å betrakte omgivelsene. Vi er plutselig i et sommerhus, plutselig på en skole, plutselig i en leilighet etc. uten at vi som tilskuere får noen særlig fortåelse for rommet og geografien til filmen. Det taper Drapet på.

For det blir mindre en filmopplevelse, og mer enn historie som har blitt filmet. Historien er god, det filmatiske ikke likeså. Men hva vet vel jeg? Jeg trodde C.R.A.Z.Y. av Jean-Marc Vallée skulle vinne publikumsprisen på årets BIFF.

tirsdag, november 15, 2005

Viktige regissører Del 1

Fordi? FORDI HER KOMMER EN LISTE OVER DE BESTE FILMENE NOENSINNE IFØLGE EMILIO (del 1):

Caché (Skjult)
Funny Games
Code Inconnu (Ukjent Kode)
Bennys Video
Le Temps du Loup (Ulvetid)


Det sies at det er mye hyggeligere å spille i en Michael Haneke film enn å se de. Det er kanskje uhyggelig, men fy faen for en filmopplevelse det er å se en i en kinosal. Gled dere til Skjult som kommer 31. desember. Hans beste, og en av de beste filmene. Ever.


Breaking The Waves
Dancer In The Dark
Idiotene
Europa


Lars Von Trier er en provoserende, smart filmskaper. Eller var det provoserende smart? Du glemmer ikke filmene hans så lett. Den beste her er Breaking The Waves. Dogville er ikke dum, men ikke en tour de force slik disse andre er. Unngå Epidemic, selv om det er lett å gjøre det.


Ta'm e guilass (Smaken av kirsebær)
Close-Up
Ten


Abbas Kiarostami er som en drøm for filmelskere. Humanistiske gode filmer, fra en iransk filmskaper etter Khomeinis tid.

Ni Nei Pien Chii Tien
The Wayward Cloud (Den lunefulle skyen)


Tsai Ming-Liang er en av vår tids største filmskapere. Dermed basta. Få folk vier seg tid til den fysiske menneskekroppen slike han gjør, og få filmregissører gjør det så bra.

Annie Hall
Manhattan
Deconstructing Harry


Woody Allen er et lite fenomen i seg selv. Han er americana, selv om han selv later til å vøre utenforstående. Han er popkultur, selv om han refererer til høykultur så å si hele tiden. Men mest av alt er han veldig morsom. Og veldig smart. Og det får en ta del i.


Angst essen Seele auf (Ali: Angst eter sjelen)
Die Ehe der Maria Braun (Maria Brauns ekteskap)


Hva er vel en liste over tidenes beste filmer uten Rainer Werner Fassbinder? Ikke en god liste. Mannen ble bare 16 år gammel. Oki, 37. Men han rakk å lage mange av de beste filmene fra post-ww2 tiden. Og flere enn bare disse to. Essensielt.

mandag, november 14, 2005

Film fra BIFF: Bin-Jip - Tomme Hus














Bin-Jip - Tomme Hus

Regi: Kim Ki-Duk

Kjære Kim Ki-Duk. I Haugesund hørte jeg noen si at Bin-Jip var et mesterverk. Jeg gledet meg til å se den. Nå har jeg faktisk ikke sett Vår, Sommer, Høst, Vinter... og Vår. Men jeg har sett 'Syke Jævel' og det var et mesterverk. Et machomesterverk (mer om dette senere). Jeg har sett 'Address Unknown'. Et machomesterverk. Så når Bin-Jip var ferdig så satt jeg igjen i kinosalen etter at rulletekstene var ferdige. Hei, ikke le. Hadde jeg sett en god film? Hadde jeg sett et mesterverk? Jeg visste ikke. Jeg visste at jeg hadde hatt en hyggelig opplevelse, og at jeg ikke kjedet meg et sekund mens filmen foregikk. Men ettersmaken fra denne filmen var ikke like god.

Jeg har nemlig en høne å plukke med deg, Kim Ki-Duk. Hovedkarakterene dine er menn. Sterke menn, som ikke tar nei for et svar. Menn som ikke gir opp. Menn som alltid er lure. Dette er jo greit nok. Vi kan lett identifisere med slike filmmenn. Men kvinnene dine Kim. Kvinnene. De er ikke alltid sterke, de tar ofte nei for et svar. De har en tendens til å gi opp. Skal vi lett kunne identifisere med slik filmkvinner? Tydeligvis er ditt svar på dette: Ja. Men det er ikke mitt. Det blir derfor slik at filmen får en vond ettersmak, spesielt siden jeg kjenner dine tidligere verk, jeg har sett to, og hørt mer enn vanlig om resten av filmene dine. Er du en machofilmregissør? Er du en mannsjåvinist?

Jeg vet ikke sannheten. Men jeg tolker jo filmene dine slik. Og som vi alle vet, tolkningen min er like gyldig som din intensjon. Det er ikke slik at fordi du mener at filmene handler om sør-koreansk politikk, så er det automatisk slik. Hvis jeg syns at filmene dine handler om svake kvinner, og kan argumentere for det, så er det slik. (for meg.) Kvinnen i Bin-Jip lever et ulykkelig liv, er passiv i forhold til det, og gjør ingenting før hovedpersonen drar henne utifra det slik at hun kan leve lykkelig med han resten av sitt liv. Takket være han. Jeg sier nei.

Åja, filmen handler om en fyr som bryter seg inn i tomme hus, uten å stjele. Å for en metafor.

Film fra BIFF: Barnet














Barnet

Regi: Jean-Pierre & Luc Dardenne

Idag skal vi prøve oss på en revolusjonerende måte å vise anmeldelser på! Alle først skal vi se hva jeg først skrev da jeg begynte. Så må det sies at jeg la vekk dette skribleriet for en stund. Så den ferdige versjonen. Her er hva jeg først skrev:

--------

'Barnet' er en veldig god tittel. Da filmen begynte virket det som om tittelen var forklarende, at det enkelt og greit forklarte rundt hvilken karakter handlingen baserte seg på. Da filmen var ferdig så var det ikke slik.


Barnet fortjente nok en gullpalme. Men det var ikke den beste filmen i årets Cannes-festival. Men 'Barnet' er etikk i praksis.

Dardenne-brødrene er ekte filmskapere. Men de lager ikke kunst.

En sterk opplevelse.

------

Den ferdige anmeldelsen:

------

Dardenne-brødrene er tilbake, with a vengeance. Som du kanskje husker, 'Rosetta' vant gullpalmen i 1999, back in the day da Cronenberg var jurysjef. Det var en veldig flott film. Det var også 'Løftet' som kom før. Og 'Sønnen' var en fantastisk film, som beviste at Dardenne-brødrene kan regnes som sjefer i arthouse-verdenen vår. Legg merke til at titlene er enkle og forklarende. 'Barnet' er en veldig god tittel. Da filmen begynte virket det som om tittelen nettopp var forklarende, at det enkelt og greit forklarte rundt hvilken karakter handlingen baserte seg på. Da filmen var ferdig så var det ikke slik. Men da ble tittelen mer enn god, den ble ultragod (minst).


Barnet fortjente gullpalmen. Men det var ikke den beste filmen i årets Cannes-festival. Det var 'Skjult' av Michael Haneke. Den hadde også fortjent gullpalmen. Men 'Barnet' er en mye mer etisk film, men uten å moralisere. Det liker juryer. Det liker jeg også. Barnet handler om livet til et par, med deres lille spedbarn. Mannen (gutten) i forholdet er tydeligvis en med læringsproblemer, slike som systemet ikke greier å fange opp i tidlig alder. dette kan skyldes fattigdom eller bare det at systemet ikke funker. Begge tingene ville vært like tragiske. Kvinnen (jenten) er opptatt av veldig lite annet enn at spedbarnet skal få de nødvendige tingene. Det er et par ting i filmen hun burde ha skjønt, som hun skjønner for sent. Hva som skjer i resten av filmen utvikler seg til å bli svært dramatisk og hjerteskjærende. Filmen funker rett og slett.

Dardenne-brødrene er ekte filmskapere. Men de lager ikke kunst. De lager en dokumentasjon av den mørke siden i Europa vi ikke ser. Den delen av europa som gjør opprør om nettene i Frankrike. Den delen av europa som stemmer på Le Pen. Eller FrP for den saks skyld. Dette er minst like bra, som det å lage "kunst". Denne filmen er nærmere politikk enn underholdning. Og det gjør at filmen blir en sterk opplevelse, mer enn en god underholdning.

fredag, november 11, 2005

Film fra BIFF: A History of Violence














A History of Violence

Regi: David Cronenberg

De av dere som har fulgt med i timen, har kanskje lagt merke til at jeg kun har "anmeldt" fiksjonsfilmer. Det er det en grunn til. For det er et stort pes å skrive om dokumentarer. Hvordan skal man forholde seg til noe som er ifra virkeligheten, fortalt gjennom bruddstykker? Skal man skrive om (og dermed bedømme) selve temaet, eller skal man skrive om filmen i seg selv? Det er ikke enkelt.

Cronenbergs nyeste, A History of Violence er enklere å skrive om. Nå må jeg være litt ærlig, jeg så den ikke under BIFF. Jeg så den en måned før, i Haugesund. Jeg og sånn ca. fem stykker til, fordi Haugesund er ikke en publikumsfestival for å si det mildt. Men jeg kan nok skrive litt om den uansett, fordi den var en del av programmet. Det er min begrunnelse.

A History of Violence (AHoV) er mange ting på en gang. Det er en kriminalhistorie. Det er et familiedrama. Det er en refleksjon rundt vold. Det er en refleksjon rundt USA. Og det er en refleksjon rundt film. Dette ville vanligvis fått meg til å hyle av begeistring, og applaudere filmen som et enormt mesterverk. Men problemet med denne filmen, er at den fungerer best når den ikke blir tatt seriøst. AHoV er en film som holder seg til en viss stil. Med dens enkle bruk av utsnitt, klipp og foto skiller den seg ikke ut som en særlig "kunstnerisk" film, slik vi har sett regissøren gjøre tidligere (tenker spesielt på 'Spider' da). Det nærmeste vi kommer Cronenbergs forsøk på være en auteur, er det første opptaket i filmen. Det varer leeenge. Og det funker. Vi blir med ett satt inn i en realistisk stil. Resten av filmen er ikke like realistisk.

Resten av filmen er et melodrama forkledd som en darwinistisk... vent litt, la meg begynne den setningen på nytt: Resten av filmen er et melodrama forkledd som en deskriptiv, altså ikke normativ, studie av hva som skjer når volden inntar kjernefamilien. Et bedre ord: Våre hjem. Viggo Mortensen spiller vår helt Tom Stall. Han er en kjernekar, med den perfekte kone (som oppfyller alle krav som gjelder i det amerikanske popkulturelle samfunn, med sin utdannelse og sin sexyhet) og sine to flotte barn. Når Tom Stall blir innhentet av volden, får dette konsekvenser. Ond vold, blir bekjempet med god/nødvendig vold. Utilitarisme? Nei. Bare en beskyttelse av seg selv og sine egne omgivelser. Problemet er nettopp at vold i seg selv er bruk av det aggressive og ukontrollerbare hos mennesket. Så når Tom Stall blir beskyldt for å være en annen person med en kriminell og voldelig bakgrunn, så blir tematikken til filmen veldig klar.

Det har vært veldig flott å lese anmeldelser til denne filmen. Alle er enige om at den er bra, kanskje fantastisk. Uten å helt kunne bli enige om hva det er som gjør filmen bra. Noen leser den som en spenningsfilm, hvor vi venter med spenning på om Tom Stall virkelig er en annen person (jeg gir denne enkle tolkningen terningkast 1). Andre ser på den som en refleksjon (som tidligere sagt) over vold og USA. Andre leser den som en refleksjon over vold og mennesket, vold og familien, vold og det offentlige etc. Problemet med filmen, er at den ligger midt imellom en dyp tolkning og en vanlig spenningsfilm. Å tolke den som en av tingene blir litt lettvint.

AHoV, ja jeg vil gjerne peke på filmen i seg selv. Filmen bruker to main plots. Tom Stalls påtvingede voldsepos og familiekrisen som oppstår på grunn av dette. Gjett hvilken av disse historiene som faktisk får en resolusjon? At familiekrisen aldri blir løst, eller videreført er filmens styrke. At karakterene egentlig ikke har utviklet seg, men blir nødt til det (etter at filmen er ferdig) er genialt. Dette er i tråd med filmens darwinistiske syn på tilpasningen, det skjer etter at status quo er forandret. Ikke før.

AHoV er vel kanskje noe av det bedre som vi har fått fra USA i det siste, og det beste alle involverte har vært med på, unntatt William Hurt (Kiss of the Spiderwoman står nok sterkere ennå). Filmen berører publikum, og folk er i transe etter å ha sett filmen. Og tolkningene varierer fra person til person. Det er nettopp derfor det ike lønner seg å ta filmen så altfor seriøst. Som en samfunnskommentar kommer den til kort, fordi den blir for generell. Den kan ikke inspirere noen politikere til noe som helst. Men den kan fortelle oss veldig mye om filmen. Og det applauderer jeg.

torsdag, november 10, 2005

Film fra BIFF: Serenity














Serenity

Regi: Joss Whedon

Oki folkens. Så jeg hadde vel litt av ansvaret for at Serenity dukket opp på BIFF. Jeg var tidlig ute og fortalte Tor Fosse om denne filmen, jeg sa at dette var en film vi burde satse på. Så det er sagt; selv om jeg ikke hadde vært i the shit, så hadde denne filmen kanskje dukket opp på BIFF alikevel. Men hei, hvorfor tenke sånn? Når jeg kan tenke på meg selv som en stor konge? Vent litt, "Konge"? Serenity gikk så det suste. Folk lo. Folk klappet. Folk kjedet seg stort sett ikke. Folk stemte på den i publikumsprisavstemningen, bare ikke nok. Jeg derimot, jeg kjedet meg. Og jeg som hadde gledet meg sånn. Dette var synd.

Serenity er den type film som aldri kommer til å bli superpopulær, men som heller kommer til å ha en konstant rett kurve i mengde popularitet. Dette er med andre ord en kultfilm. En skikkelig en. Med dens bakgrunn fra tv-verdenen, og all dens annerledeshet: publikum får en historie som er mer enn erkeklassisk. Vent litt! Annerledes OG klassisk? Går det an? Ja. Ja, det går an. Serenity mikser sammen masse elementer, fra western og sciencefiction (som er de to mest innlysende referansene), men også en del John Ford (tenk Sierra Madre) og 70-talls camp. Tenk egentlig en film om Han-Solo. Resultatet blir masse elementer som vi ikke har sett sammen før, men som tilslutt er "golden-age" Hollywood. En underholdende historie med småseriøse undertoner, som er like viktige som du velger å gjøre dem selv.

Mal Reynolds (Nathan Filion) er kaptein på romskipet Serenity. Han, og nestkommanderende Zoe (Gina Torres mmmm...), er tidligere soldater. De deltok i krigen mot alliansen (USA & Kina?) som de tapte så det suste. De kalte seg selv for de uavhengige. Ok, litt som sørstatene i den amerikanske borgerkrigen, bare uten slavene. Hei, de er jo tross alt heltene våre. I tillegg har vi River (Summer Glau) som har superkrefter. Eller ikke akkurat, men er det noen forskjell? Nei, det er ingen forskjell og jeg bryr meg ikke om at det er dødsviktig om å få alle detaljene riktig. Serenity er og blir eskapisme. Det er en særdeles uviktig film, men kul skytingslåssingsnakkinggenerellbadassing. Joss Whedon er tydeligvis opptatt av å underholde deg hele tiden. Her skal det ikke være et eneste sekund av kjedsomhet.

Whedon gjør forsåvidt alt riktig, men samtidig avdekker han alt med den kommersielle filmen som er helt feil. Serenity nekter publikum å være en aktiv deltaker i sitt univers. Resultatet blir at jeg tenker tilbake på at jeg syntes at filmen var kul der og da, jeg tenker ikke på at filmen var kul. Det var den ikke. Whedon gjør den samme feilen som de fleste tv-skribenter gjør hele tiden: Tell them what they are going to see, show it to them, tell them what they just saw. Det holder med den i midten takk. Whedon, og USA, misforstår konseptet om aktiv deltakelse. Bare fordi vi ler, så betyr det ikke at vi deltar i filmen. Det var bare noe morsomt, that's it. For at jeg virkelig skal sette meg inn i en film, må jeg kunne reflektere over den på et dypere nivå. Den kan godt være underholdende, men den kan ikke være arrogant. Serenity er en arrogant film, fordi den er i en helt annen verden enn den vi er på. Den er for gjennomarbeidet kanskje?

Mr. Whedon. Du forsto det med Buffy. Du mistet fokuset når det gjaldt Angel. De bommet med Serenity. At ingen science-fiction historier handler om noe annet enn sin egen samtid. INGEN science-fiction historier handler om fremtiden. De handler om nåtiden. Vår nåtid. Ved å overskrive Serenity og regissere den på en så safe måte, lukker du døren for virkelig empati. Var ikke det målet ditt?

onsdag, november 09, 2005

Film fra BIFF: C.R.A.Z.Y.














C.R.A.Z.Y.

Regi: Jean-Marc Vallée

Det har ikke vært lett for meg å skrive om Crazy. Mye fordi jeg ofte bommer på y, og treffer u istedenfor. Crazu. Men litt fordi filmen er ganske grei, underholdende men måske ikke så viktig. I tillegg møtte jeg regissøren og skuesspilleren mer enn en gang under BIFF; og de var riktig hyggelige mennesker. Jeg og Jean-Marc (ja, vi er på fornavn) gikk til og med til Ekkofestivalen sammen, og så ESG. Han likte det ikke. Jeg skjønte vel der og da at jeg ikke kom til å bli noe særlig begeistret ovenfor Crazy.

Crazy kan vel minne om Den fabelaktige Amelie på mange måter. Den er stilsikker, og det er vanskelig å unngå å føle det regissøren vil at du skal føle. Spenning her, latter der og et lite sjokk her og der. Men så er filmen ferdig. Og så innser man at man har sett en god film, men også et godt stykke såpeopera. Hva vil egentlig filmen si? Hva er dens budskap? De fleste har rettet blikket mot ordet hyllest. Det kan det godt være. Med sin tidsriktige musikk, interiørdesign, sine kostymer og sin generelle stilsikkerhet så er noe av det viktigste innen film sikret: tiden.

Men hva er det vel å klage på? Filmen er jo en publikumssuksess? Vel, noen filmer er til for publikum, andre er til for filmen. Denne filmen tar et klart standpunkt for hvor den ligger, og skammer seg ikke. Sammenlignet med den samme type film fra nabolandet, United States of Apati, står denne filmen ganske sterkt. Problemet kommer når litt tid har gått, når filmen er "ferdig". Hvor sterkt står den da? Tja. Jeg vet ikke jeg. Jeg tilhører egentlig ikke det publikummet filmen prøver å nå ut til. Jeg tilhører det publikummet som vurderer ordet "opplevelse" på en annen måte en det Vallée gjør. En stund er i øyeblikket. En opplevelse varer. Det jeg vil huske er applausen etter filmen, og hvor glad regissøren så ut da han skjønte at folk her likte filmen, slik billettsalget i Canada elsker filmskaperne. Det jeg vil huske er hvor gode mennesker både Vallée og Grodin var, og ikke nødvendigvis scenen hvor familiefaren aksepterer sinn sønn. Forresten, den forrige setningen var en spoiler.

Men det er greit. Fordi historien er ikke så viktig. Vallée fortalte meg forresten at denne filmen var en øvelse. Kunne han fortelle en historie? (ja, forsåvidt.) Kan han få en suksess? (Det fikk han.) Han har besvart sine egne spørmål, og dermed kan man påstå at filmen er en suksess. Det var hans neste film sa han, som ville utfordre hans egne ambisjoner om å lage filmkunst. Film for filmens skyld. Jeg gleder meg. For meg, og på filmens vegne.

tirsdag, november 08, 2005

Film fra BIFF: Mars
















Mars

Regi: Anna Melikian

Hva er vel en filmfestival uten en crapfilm? Mars er ikke direkte dårlig, men er altfor nærme den uriktige siden av kvalitetsskalaen. Grunnen til det er ganske enkel: Ingen bryr seg. Jeg brydde meg ikke. De som så den med meg brydde seg ikke. Og karakterene i filmen ser ikke ut til å få med seg eller bry seg om det som skjer med de. Og når en karakter snakker til en annen karakter, føles det ikke som dialog, men som en lang monolog skuesspillerne har øvd inn.

Det som skjer i en film er litt som alkymi. Halvparten er vitenskap, resten er magi. Man blander sammen elementer, i en eksperimenterende fremgangsmåte. Regissør Melikian misforstår alkymiens prinsipper og setter sammen ting hulter til bulter.

Historien til Mars skal visstnok være om en bokser som kommer til en liten by. Argh, jeg gidder ikke. Historien er dum, teit og helt på jordet. Det fins en flust med fantastiske og sjarmerende filmer, men de er ihvertfall logiske i tillegg. Jeg anbefaler ikke denne filmen! Hva gjorde den i konkurranseprogrammet Tor? HVA GJORDE DEN I KONKURRANSEPROGRAMMET?

fredag, november 04, 2005

Film fra BIFF: Permafrost














Permafrost

Regi: Aku Louhimies

Årets juryprisvinner begynner med steintøff drum & bass. En hard 2-step beat over en ond sub-basslinje setter tonen. Det er også representativt for resten av filmen, og hvordan vi fyker med fra historie til historie, sekvens til sekvens. Men under alt det forrykende, ligger det noe ondt og ulmer.

Permafrost er ikke for lang. Den er for kort. Eller, den mangler noe som gjør at filmens innhold matcher den ambisiøse formen. For her er det ikke mye håp i samfunnet, selv om filmen prøver å gi inntrykk av at det er en optimistisk film. Da juryen leste opp sin begrunnelse, lød det slik: ""Vi har valgt en film som presenterer en rekke menneskeskjebner på randen av håpløsheten, og en film som ideologisk fester seg med en tro på at forandring er mulig."

Javisst er forandring mulig. Hele filmen handler om forandring. men forandring til det bedre? Neppe. Noe annet som er viktig å poengtere, er at ingen av karakterene synes å være i stand til å påvirke forandringene. Ikke bare er det umulig å forandre ting til sin egen fordel, karakterene i Permafrost er ikke stand til å forandre noe. de er slaver av skjebnen. Små sjanser er viktige i Permafrost. At sjansene forsvinner, er selve dramatikken i Permafrost. Underholdende ja, men langt ifra noen: "ny tone av håp med blikket rettet framover" som juryen sa det.

Men la oss være reale, filmen er bra. Der hvor 'Hawaii, Oslo' har en uklar samfunnskritikk, så treffer Permafrost med dødelig presisjon. At det blir trukket klare linjer mellom menneskelige feilgrep, og det politiske/samfunnsmessige rom hvor dette skjer er i seg selv prisverdig. At det er fet drum & bass med, er en liten bonus.


-----

For de av dere som lurer på hvor bildene jeg tok fra BIFF er blitt av, se i menyen til høyre. Jeg har noen flere bilder, de kommer opp senere. For mer informasjon om filmene som gikk på BIFF så kan du jo besøke BIFF sine nettsider. Men det viste du vel kanskje allerede?

torsdag, november 03, 2005

On demand: Oddleiv


Film fra BIFF: Johanna














Johanna

Regi: Kornél Mundruczó

Jeg gikk nesten ut av kinosalen midtveis i denne operafilmen. Det er jeg glad for at jeg ikke gjorde. Johanna er en av de filmene som begynner tungt og sløvt, uten klar retning. Jeg er vanligvis glad i opera, men i god opera. Og såpeopera. Jeg bestemte meg for å gi filmen en siste sjanse, og bli til den var ferdig. Plutselig løsnet det. Plutselig ble filmen en skikkelig god film, og en skikkelig kul opplevelse. Plutselig tenkte jeg ikke på at alle karakterene sang. Det er noe veldig få musikaler og operaer får til. Johanna fikk det til. Og når jeg tenker tilbake på denne filmen, så er det ikke musikken som kommer først. Det er bildene, det er plottet og det er følelsene. Spesielt slutten i Johanna setter seg i minnet.

Plottet er basically Jeanne d'Arc historien, i et hospital. Her er det klare sosiale skiller (som alltid i operaen), med de fattige pasientene og det stolte sykehuspersonellet. Legg så til en dose sex, grim fotografi, religiøs symbolikk og rusmisbrukere. Da nærmer vi oss brød og sirkus til folket. Spesielt religionen har en viktig plass her, i likhet med Gudenes Kamp. Dette er kult folkens. Der hvor Gudenes Kamp er realistisk i sin handling, så overdriver Johanna i full guffe. Resultatet blir at man som tilskuer begynner å reflektere ikke bare over formen til filmen (som ikke alltid er bra), men også over disse "banale" temaene som operaen omhandler. Og så kommer slutten, straffer deg, og setter punktum for hele historien. da har man sett en god film. Eller noe skikkelig bra opera.

tirsdag, november 01, 2005

Film fra BIFF: The Wayward Cloud










The Wayward Cloud

Regi: Tsai Ming-liang

Tsai Ming-liang er et av disse reginavnene som man lærer seg utenat. Han har ikke allverden med filmer bak seg, men "Hullet", "Hva er klokken der nede?" står igjen som store filmverk, som man sent glemmer. Hvert bilde er ladet med mening, mye mening. Temaene er universale, og symbolikken i filmene hans er alltid fremtredende. Så hva er det det går i?

Vann. Mye vann. Vann går igjen i de fleste filmene hans. I The Wayward Cloud er det mangelen på vann som er fremtredende, og vannmeloner har fått en spesiell plass istedenfor! Tsai Ming-liang er ikke redd for å utforske stillhet, i mange av tagningene hans mangler det dialog. Hei, i det minste så er det med vilje. Karakterene i The Wayward Cloud er preget av isolasjon og lengsel. Det blir ikke mye prat av sånt. Men når hvert bilde har mening, ofte ved hjelp av symboler, så blir det faktisk ikke kjedelig. Og når det først sies noe, så får det en større effekt enn den dritten som blir spydd ut i mainstream dialog-baserte filmer (spesielt de fra USA, du skjønner hva jeg mener). Hver lille detalj i lydsporet legges merke til, og om ikke det er en stor bragd så vet jeg ikke hva en bragd er. For man følger alltid med på The Wayward Cloud. Tsai Ming-liang er ikke annet enn en mester, slik vi ser på hver scene med spenning. Slik hvert eneste bilde relateres til det forrige (og neste), både plotmessig - og tematisk.

Men mest av alt er The Wayward Cloud tidenes mest umulige kjærlighetshistorie. Siden navn er uten betydning, kan vi kalle dem for mannen og kvinnen synes nå jeg. Kvinnen samler på vann, i disse vannmangelsdager. Mannen livnærer seg som pornoskuesspiller, til tross for at vannmangelen gjør det praktisk vanskelig å spille inn sexscener. De kjenner hverandre fra før av. Hun trenger ham. Han trenger henne, men tør ikke. Hva som skjer mellom de, er både overraskende og seksuelt intenst. Det er en scene hvor hver lille bevegelse gir oss mer enn hundre amerikanske plot-points tilsammen. Det er helt utrolig hvordan Tsai Ming-liang får det til. Og slutten, klimakset om du vil, er noe av det ekleste/vakreste (spørs hvordan du ser på det) som har blitt klippet sammen i 35mm. Ved hjelp av katharsis-elementer som den morbide slutten, og musikalse innslag, får filmen tilskueren til å reflektere over melodramaet og historien om kjærlighet. Hvorfor tyr vi så lett til popkulturelle elementer (som både musikaler og pronografi representerer) for å uttrykke kjærlighet?

The Wayward Cloud var kanskje den beste filmen på BIFF i år. Enda mer imponerende er det at den deler publikum i to. Denne elsker man, eller hater man. Det fins ingen midtdel, til det er de pornografiske (og musikalske) elementene for eksplisitte. Det er dessverre denne typen film som distribusjonssystemet har viet sitt liv til for at du IKKE skal få se. Men uansett hva utfallet for denne filmen blir i Norge, fortjener Tsai Ming-liang applaus. Og et mye større publikum.

mandag, oktober 31, 2005

Film fra BIFF: Gudenes Kamp
















Gudenes Kamp


Regi: Carlos Reygadas

Gudenes Kamp (Batalla en el cielo) begynner med en scene som eksisterer utenfor den tiden og rom som resten av filmen opererer i. Dette er i seg selv mye mer oppsiktsvekkende enn hva som foregår i denne scenen, nemlig at en ung, pen jente gir en gammel overvektig mann oralsex (uten sensur). Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor folk fokuserer på dette. Slike bilder er provokative og uvanlige, uansett kultur.

Filmen avsluttes også med den samme scenen, med noen små variasjoner. Resten av filmen er fortalt på en naturalistisk måte, med underspilling fra de flestes parter. Stilen kan minne om Antonioni, men også Kubrick kom i tankene mine da jeg så filmen. Intet bilde er unødvendig. Bruk av arkitektur og geografi er på et uanstendig bra nivå, noe som tydeligvis blir regissørens kjennemerke. Også hans "Japón" viste oss hvordan naturen og landskapet kunne kobles sammen med moral og det psykologiske indre, uten å bli kjedelig.

Gudenes Kamp handler da også veldig me om gudenes kamp. Her er det synden kontra frelsen som står sentralt. Filmens hovedperson har nettopp utført noe grusomt. Han, sammen med konen som selger kaker og vekkerklokker, har kidnappet et spedbarn som døde under fangenskapet. Dette blir ikke vist. Han er apatisk og vet ikke hvordan han skal forholde seg til dette. Han ser ned på pilgrimene som marsjerer rundt i Mexico City. Men han er alikevel ute etter frelse, noe han ser i datteren til en general.

Mer enn dette vil jeg ikke si om historien. Det er heller ikke en plot-drevet film. Det er en film drevet av bilder og lyd, selve essensen i le cinema. Bruken av lyd er ikke mindre enn mesterlig. Men viktigst av alt, er at filmen gir deg mye å tenke på. Dette er intet mindre enn en liten sensasjon, og en av de beste filmene i årets BIFF. Det er en førpremiere, Tour De Force har kjøpt den opp. Den er ikke garantert visning i Bergen da, da kinosjefer har en tendens til å ikke ville sette opp slike "vanskelige" filmer på kino. Det er deres tap.

----

For bilder fra BIFF, sjekk arkivet i menyen til høyre.

søndag, oktober 30, 2005

Film fra BIFF: 4














4

Regi: Ilya Khrzhanovskij

Ilya Khrzhanovskij. Smak på det navnet. Kjenn på det, og føl det. I likhet med Zvyagintsev, så er dette et russisk navn du bør følge med på. La det være sagt: 4 begynner med den beste åpningssekvensen noensinne. Jeg skal ikke bruke tid på å skrive et referat fra denne sekvensen. Det er ingen vits. Og et referat fra denne filmen blir bare teit uansett. Til det er den for anti-narrativ og ulineær, det blir umulig å skrive noe som høres logisk ut.

4 skriver seg inn i rekken av russisk film som ser sammenhenger mellom moral og estetikk. Filmen handler om isolasjon på et plan, der deres karakterer finner forskjellige måter å bevege seg fra det menneskelige. Tre mennesker møtes på en bar, de utveksler historier, som alle er løgn. Det virker som om de allerede vet at den andres historie er løgn. Men samtidig handler filmen også om kloning. Ved nærmere ettersyn virker skjebnene å være kloning av hverandre, men med manipulerte forskjeller. På BIFFs nettsider står det at filmen er kritisk mot genmanipulering, men dette er jeg uenig i. Filmen viser hvordan elementer i samfunnet i seg selv har blitt klonet. Filmen handler om kloning, og filmen viser kloning. Den kritiserer ikke, fordi det er underliggende at ingenting hadde eksistert om det ikke hadde vært for manipulasjon (som har en sammenheng med løgnene i begynnelsen) og kopiering (en lang dukkedrapssekvens kan relateres til dette). 4 er et ambisiøst verk. Kanskje det er nettopp dette som treffer oss mest. For selv om det tekniske er på et uanstendig høyt nivå, så er det slike menneskelige ting som blir igjen i minnet.

Flere bilder fra BIFF 2005










lørdag, oktober 29, 2005

Film fra BIFF: 13













13

Regi: Gela Babluani

Jeg hadde æren av å møte Gela Babluani. Han var ung, relativt pen og oppførte seg stille og rolig. Litt for rolig, for han sa nesten ingenting. Og når han sa noe, var dette i særdeles gebrokkent engelsk. Broren hans, Georges, var enda verre. Georges var skuesspilleren i denne filmen. I tillegg hadde de med en kvinne, uannonsert. Jeg forsto aldri om dette var søsteren eller konen. De var hyggelige, og ordentlige. Men litt rare, i forhold til våre andre snakkesalige gjester.

Men fy faen. Fy faen. For en film 13 var. Filmet i svart-hvitt, med fantastisk lyssetting. Med et enormt bra lydspor, og med klipping fra en annen planet. Og det som skjedde foran kamera var ikke så verst det heller. Skuesspillet var bra, men det er historien som er helt sykt bra her i denne filmen. Intenst og gripende. Det geniale med filmen er at den viser nøyaktig hva som skjer, uten å gi oss lange forklaringer på hvem karakterene er før og etter. Vi må gjette oss til det selv. Denne filmen anbefales, og jeg regner med at den kommer på kino (Arthaus?) om en stund.

torsdag, oktober 27, 2005

Kort oppsummering av BIFF 2005







Filmer sett:

4
13
C.R.A.Z.Y.
Gudenes Kamp
Lost Children
Mad Hot Ballroom
Mars
Metal: A Headbanger's Journey
Our Brand Is Crisis
Permafrost
Serenity
The Wayward Cloud

Og selvfølgelig: Kortfilmkonkurransen.

Det gikk relativt smertefritt. Det eneste var at det ble litt lengre enn annonsert, og at "trygve med hjertet i postkassa" begynte med en distortion, så den måtte avbrytes, og begynne på nytt. Ellers gikk det bra, og vinneren var verdig: "Drømme kan du gjøre senere". Det som også var spennende, var jo at det var komplett utsolgt. Som i komplett utsolgt. Av en eller annen grunn så var det ikke holdt av plasser til akkrediterte. Og folk satt i trappene, i to timer. Amazing. Folk klappet etter hver film, uansett hvor "dårlige" de var. Trygve, Drømme og Asylsøkere brought the house down.


Oppdaterer senere...