Film fra BIFF: Lost Children

Lost Children

Regi: Oliver Stoltz

Huff, en dokumentar. Jeg elsker å se de, samtidig som jeg hater det. Grunnen er veldig enkel, jeg tror ikke på objektivitet. Ikke bare det, jeg har store problemer med begrepet "sannhet". Jeg tror det var Jean-Luc Godard som sa "film er sannhet 24 ganger i sekundet". Han tar skammelig feil. Michael Haneke er enig med meg og svarte "film er løgn 24 ganger i sekundet".

De snakket om fiksjonsfilm. 'Lost Children' er en dokumentar. Faktisk, en dokumentar om tidligere barnesoldater.

Jeg vet at innholdet i 'Lost Children' er ekte. Jeg vet at det fins barnesoldater i Nord-Uganda. Jeg vet at de har lidd mye, og sett og opplevd ting som er forkastelig. Minner og erfaringer som er avskyelige. Problemet med filmen da, er hver gang de kutter. Hver gang et utsnitt utelater noe (som jo er hele tiden). Hver gang et barn eller kvinne (menn figurerer ikke mye i denne filmen) blir dubbet eller undertekstet. Det minner meg om film som konstruksjon.

Problemet er det samme hver gang jeg ser på nyhetene. Eller når jeg hører på radio. Hvordan kan vi få til "sannhet"? Er "sannhet" i det hele tatt mulig å få til?

Styrken til 'Lost Children' er at den driter i sannhetsspørsmålet, samtidig som den ved stramme estetiske regler unngår å falle over på propaganda eller noe som ikke har så stor tillit hos oss pga. form. Filmen er rolig, nøktern og virker nyansert. Det holder jo for de fleste av oss. Vi er overbeviste.

Men den ekte styrken til filmen ligger i at filmen alikevel har et agenda. Den er på parti med barna, og viser tidlig hvilket moralsk standpunkt filmen har. Altså filmen er ikke objektiv (den kunne f. eks tatt et moralsk standpunkt for at mishandling av barn er bra, noe som ville forundret og forarget de fleste av oss), men filmen greier å være velargumenterende. Dette er et estetisk spørsmål. Ved at Fahrenheit 9/11 skyter løs med alle kanonene samtidig, mister den en del av sin kraft den kunne ha hatt for å overbevise. Hadde den hatt en annen estetikk så ville kanskje argumentene kommet klarere frem og poengene fått et større rom å resonnere på.

Derfor er hele spørsmålet om sannhet ikke i filmen, men i oss. Slik vil det alltid være. I Fahrenheit 9/11 så noen sannheten om at George W. Bush var en dust. Andre så en annen sannhet, at Michael Moore var en dust. Jeg ser min sannhet i 'Lost Children'. At jeg ikke er komfortabel med barnesoldater. Jeg liker det ikke. Filmen får meg til å reagere. Filmen ryster meg, og jeg finner ut sannheten; at de bildene jeg så klargjør mitt standpunkt på den saken som helhet, ikke på de klippene jeg så.

Denne bruken av "sannhet" deles av både fiksjon og dokumentar. Det deles av alt innenfor de visuelle medier. Susan Sontag har skrevet om dette, og de lærde strides om hva som er viktigst i visuell kommunikasjon. Sender, mottaker eller budskap. Paradgimet hos de lærde idag er at mottakeren er viktigst, mens paradigmet hos filmskaperne er at budskapet er det viktigste. Kanskje det er like greit, for da er vi alltid klare over budskapet som et estetisk produkt. Og senderen er forhåpentligvis klare over mottakerene som fortolkende mennesker.

Det som er 'Lost Childrens' styrke er at den er klar i hva vi skal tolke. Det er slike estetiske elementer som skiller en god dokumentar ifra en dårlig en. For dessverre er det slik at vi har større tiltro til en lærd og edel mann, en til en simpel tjuv. Selv om tyven kan tale sannheten.

Dermed har 'Lost Children' en filmestetisk oppgave. Den må sørge for at jeg engasjerer meg i saken filmen handler om.

Et holdbarhetsargument for mitt synspunkt: Da filmen var ferdig var det tid for en Q&A med regissør Oliver Stoltz. KP1 var fylt av ungdom fra den videregående skolen. Det første spørsmålet gikk ut på noe som var filmens innhold, men på filmens form. En gutt lurte på hvorfor Stoltz varierte mellom dubbing og teksting. Vi i Norge er ikke vant til dubbing, derfor reagerte vi på dette virkemiddelet. Fant gutten det suspekt? Kanskje. Virket det mindre troverdig? Det var kanskje derfor han spurte. Stoltz sitt svar forøvrig, var at dette jo var det vanlige (ikke for oss, men i Tyskland, det visste han ikke) og at filmen er et visuelt medium. Logikken han så (hans sannhet) var at med teksting finner man blikket sitt et annet sted enn på selve hovedkomposisjonen av det bildet foran deg. Inkluderingen av underteksting noen steder, var for å få frem superviktige poeng. Noe må både oppleves OG leses for å forbli i minnet vårt.

Som sagt, det er essensielt at filmen bruker de rette estetiske elementene for at vi skal kunne konsentrere oss om noe annet enn om filmen får til å fortelle oss "sannheten". I det lange løp greier 'Lost Children' det.

Det er en seier for filmfolkene, det er en seier for oss som kan konsentrere oss om det som moralsk sett er de rette tingene, og det er en seier for tidligere barnesoldater i Nord-Uganda. Film kan være sannhet. Men det er ingen automatikk i at filmen alltid taler sant. Ihvertfall ikke dokumentarer.

---

Lost Children vant ungdommens dokumentarfilmpris. Den snygga med det lange håret som dere finner i bildene fra BIFF i arkivet satt i den juryen. Kongen av Gloki.