Rutiner

Jeg er glad i rutiner. Tralalalala.

og egentlig burde det å blogge ha vært en av rutinene mine. Men i det siste så har jeg vært litt opptatt med dette. Men jeg liker alltid å sette meg til høyre på bussen, bak døren i midten. Jeg liker å se på sporten på God Morgen Norge kl 10.10 når jeg kan. Jeg sjekker alltid eposten min som det aller første jeg gjør på nettet, og det aller siste jeg gjør. Jeg går alltid innom "Mi Side" på studentportalen før forelesninger/kollokvier og kurs. Jeg står alltid opp 08.30, selv om jeg ikke alltid forlater rommet. Jeg pleier alltid å drikke vann mellom forelesningene. Jeg pleier alltid å gå 4 minutter etter at bussen har forlatt Støbotn før jeg skal ta den.

Et avvik fra dette, og dagen min er ødelagt.

EDIT:

Nå kom jeg på hvorfor jeg skulle skrive denne bloggen. Strømforsyningen til laptopen min er ødelagt. Det er krisetilstander hos meg. Jeg kan ikke fungere uten min laptop. Jeg er intet menneske. Nå låner jeg Live sin, den snille damen, slik at jeg greier meg i noen dager til.

Apropos.

Som en liten oppfølger til mitt (retoriske) spørsmål (1) ang. junk-mail, så må jeg fortelle om noe jeg nettopp opplevde. Jeg pleier vanligvis å lese emnet på junk-mailene. Av og til skjer det jo det grusomme, at en "skikkelig" mail har forvirret seg inn i junk-mail folderen. Da må man lese emnet, og avsender, for å se om det er noe hvite lam blant alle de sorte får.

Anyway, det pleier å være to ting der. Viagra, og muligheten for å forlenge sin egen penis. Jeg vurderer for øyeblikket begge, men det er annen historie. (2) Anyway, jeg kom over en tittel som fikk meg til å stoppe opp:

pleaselove me

Jeg skjønte jo at dette var bare tull. Jeg skjønte jo at dette var spam, tullemail. Men det var et eller annet der, et eller annet som grep meg inn i beinmargen og rett i nervesenteret. Det er et eller annet med den sammensetningen av bokstaver som rører ved alle kulturelle tulledingsebomsene jeg har oppspart.

pleaselove me

Nei. Jeg vil ikke. Gå hjem. Plag noen andre, ikke plag meg. (jeg kunne ikke la være å åpne den, bare for å se hva som stod)


hi nicelooking viewed apicture ofyou,
iwant to get to now you
my,msn is emily86cam please addme

--------

(1) Kaller det kun retorisk, fordi ingen har kommentert.
(2) Ren løgn fra min side. (or is it?)

Og dette har blitt underholdning?

Det vanskelige spørsmålet:

Junk-mail folderen.

Slette alt hver dag (fortløpende), eller vente flere dager for å så slette en hel bunke med spam?

Disse dumme antropoformistene

Igår var jeg på trening. På vei dit var det to unge, gutt og jente, og en cocker spaniel. Plutselig kom det en jente med en annen hund, en stygg Norsk buhund. Den første hunden begynte å bjeffe kollosalt høyt, og den andre hunden bjeffet tilbake. Høyere, og med en dyrisk aggresivitet. Den stakkars jenten som eide den andre hunden så ingen annen løsning enn å rope til hunden:

"Nei, Tassa!"
"Ro deg ned Tassa!"
"Kom her Tassa! La hunden være i fred!"

Det gikk ikke. Til slutt roet de seg ned, og jenten med buhunden gikk. Et par minutter senere kom det en fyr med en annen hund, på motsatt side av veien. En klassisk Golden Retriever. Spanjolen begynte selvfølgelig å gjø til den, tydeligvis sa han noe vondt fordi retrieveren gjødde tilbake og ble kjempeaggresiv. den stilte seg opp, som om den skulle til å legge ut på sprang over veien.

Eieren så ikke engang bort på den føørste hunden, sa ingenting, og bare rykket hardt i båndet til hunden med en enorm kraft slik at retrieveren rykket tilbake. Da holdt den kjeft og gikk videre. Slik skal det gjøres.

Ferdig.

Ferdig med boken.

Teit oppbygning. Fin slutt.

Neimen.

For noen vintre siden fikk min lillesøster en bok av meg til jul. Mannen som elsket Yngve. Jeg prøvde å lese den da min søster ble ferdig med den et par dager etterpå, men det ble for ungdommelig for meg. Bandspilling, forelskelse og banning og greier. Kjapt, men rolig satte jeg meg ned i en annen sofakrok, og åpnet en anne bok.

Årstidene kom og gikk, og jeg ble superduperinteressert i fotball igjen. Min barnekjærlighet til Viking FK er nå i full oppblomstring, ja kanskje på et høyere nivå enn den gangen jeg pleide å snike meg inn gjennom gjerdet på Stavanger Stadion da jeg var liten, og kunne sykle.

Poenget er at jeg fant ut at karakteren Yngve er delvis basert på Egil Østenstad. Viking-legenden. Southampton-legenden. Blackburn-spilleren. Heh. Uansett, en av de store heltene mine på den tiden, sammen med Gunnar Aase. Østenstad er så kul. Han regner seg selv som Milan Kundera-fan. Han kler seg bra. Han liker The Smiths. Han ser bra ut. Han har en søt Haugesunds-dialekt. Mer kan man ikke be om fra en total bok. I tillegg har han fått navnet "Yngve" i en bok. Jeg ahr nå plukket frem boken igjen.

Samtidig er en annen karakter basert på Aslak Sira Myhre. De var alle venner de, gjennom ungdomstiden. Stavanger altså. Rare by. Rike by. By?

Uansett, boken er egentlig ikke så god, fortsatt. Men jeg tvinger meg igjennom den. Grunnen til det er at det er leeenge siden jeg har lest noe annet enn artikler, essays og nyheter. Skjønnlitteratur har bare ikke vært prioritert, og spesielt ikke den norske. Jeg syns Tor sin blogg, er bedre enn det meste av det som blir skrevet her. Det sier bittelitt om Tor, men det sier en del om hva jeg syns om Norsk litteratur.

Forresten, tastaturet på fakultetsbiblioteket mitt er deilig. Det er skikkelig kult å skrive veldig fort, og det gir en bra lyd som ikke er for høy, men nok til at folk rundt meg legger merke til at det høres ut som jeg skriver veldig fort. Hurra for tastatur. Hurra. Hurra.

Jeg har klippet mitt eget hår.

Tralalalala.

det har skjedd før, det at jeg har tatt i en saks og stusset litt her og der. Men aldri så mye hår som nå. For to timer siden. det var bare meningen at jeg skulle kompensere for litt av den generelle rottehalen jeg hadde fått. Men det endte med storstuss. Det var ihvertfall mye hår som ble klippet, og som forsvant i søppelkassen. Jeg er spent på om noen kommenterer det, og hvordan det vil gro. det er nemlig ikke så synlig. Men det forsvant. Det er det som teller. Kvantitet, ikke kvalitet.

Kræsj

Det bekreftes mer for hvert år som går. Oscar-utdelingen mister stadig sin verdi. Det kan egentlig diskuteres om Oscar-statuettene noensinne har hatt en faktisk filmverdi. Fordi før, som i år, så viser akademiet en unik evne til å misse totalt på hvilke filmer som fortjener priser.

Beste film, Crash? Gi deg. Dette er en "american-guilt-trip"-film. Hva var egentlig moralen til filmen? Alle er (litt) rasister? Vi må lære oss å leve sammen? Los Angeles er en stor by? Verst av alt er hvordan filmen behandler rasisme som noe som ikke kan helt forklares eller spores opp, men noe løst i luften som er menneskelig og ikke kan helt kontrolleres. Ved å gjøre dette greier Paul Haggis å se bort ifra at rasisme, spesielt i USA, er noe som har blitt brukt systematisk og som har et historisk opphav og en sosialpolitisk årsak. Bu til filmen.

I det minste så kunne de gitt den til Brokeback Mountain, siden Oscar-utdelingen har for lengst handlet om å vise at Hollywood også kan være politisk korrekte. Det er ikke uten grunn at produsentene går stadig lengre i å finne morsomme verter, og det er ikke uten grunn at avisene og media generelt fokuserer for hvert år mer og mer på kjolene og den røde løperen.

Dette er synd. Mest av alt fordi en oscar-statuett, ja til og med en nominasjon, kan være svært så hjelpende for den økonomiske inntjeningen til en film. Spesielt for utenlandske filmer som stort sett ikke får distribusjon i USA med mindre de er med i Oscar-buzzet, eller av en filmskaper som allerede er på et etablert toppnivå. Slik Haneke, Von Trier Wong Kar-Wai er.

Men så lenge ikke Haneke dukker opp med en fin kjole og dyre smykker, så gidder jeg ikke lenger å følge med på dritten. Det er fareskuende hvor lav kvaliteten i USA har vært på lengre sikt. Klart det dukker opp noen gullkorn her og der, men med den høye produksjonsfrekvensen de har, så skulle det bare mangle.

-----

Litt ære skal de ha. En av fjorårets beste filmer vant faktisk en pris. "Tsotsi", en sterk film om ekstrem fattigdom, kriminalitet og desperasjon. Tre elementer vi ofte ser sammen i det virkelige liv. Men ikke i Hollywood.