Når fykten overtar. Rett og urett i 24.

Det finnes ingen standard for hva rett og galt er. Men vi har da greid å finne ut noe som høres bra ut. F. eks så høres det veldig lurt ut at folk skal ha det godt. Det høres like lurt ut at ingen skal lide. Og dette er de fleste av oss faktisk enige om. Men hvordan? 24 har ikke svaret. Men det viste oss et par alternativer, da første sesong var med på å skape et paradigmeskifte i moderne TV-drama. Hva som skjedde med kvaliteten til programmet, er vanskelig å si.

Hva skjedde så i første sesong? Senator Palmer fikk noen alvorlige mordtrusler. Han har en fair sjanse til å bli USAs første afro-amerikanske president, og nettopp derfor tas truslene ekstra alvorlige. Et mord på senator Palmer vil skape opprør hos den svarte befolkningen, og et politisk kaos i USA for en lang tid fremover. Jack Bauer, sjefen for det fiktive CTU (Counter Terrorist Unit) leder etterforskningen av disse terrortruslene. Men det som skaper dramatikk for både Bauer og seerne, er at hans datter og kone blir kidnappet. Dette skaper et velkjent, dog alltid vanskelig, dilemma. Skal Jack forsøke å redde familien, eller skal han tenke på samfunnets beste?

Selvfølgelig prøver helten vår å redde både familie og presidentkandidat. Men det virkelig interessante dilemmaet ligger ikke her! Det interessante ved 24, er hvor villig Bauer er for å nå sine mål. Da kommer nemlig nøkkelordet frem: Tortur. Når tortur settes i gang, brytes en av de tingene vi var enige om i begynnelsen av innlegget; at ingen skal lide. Men Bauer ville ha rettferdiggjort dette problemet med at noen må lide, for at ikke flere skal lide. Når han torturerer noen eller slik han gjør i sesong 2, når han kutter hodet av noen, så er det for at færre folk skal lide enn hvis han ikke hadde gjort det. For å si det enkelt, målet helliger midlene. Men gjør det virkelig det?

Noe som er interessant, og sikkert ikke med vilje, er at produsentene selv gjør Bauers metode grunnløs. Når terroristene skal detonere en atombombe i Los Angeles, så er det ikke kun fordi USA er den store satan. Det er fordi at USAs involvering i Midtøsten er av en så stor skala at kun en atombombe i Los Angeles kan provosere frem forandring. En million amerikanere må dø, for at fremtiden i Midtøsten skal kunne bli bedre. Det høres jo urimelig ut. Og ganske usannsynlig ut, fordi USA hadde respondert med total ødeleggelse, ikke mer diplomati. Men det gir et pekepinn på hvor problematisk filosofien til Bauer egentlig er. Man kan ikke la noen lide for et mer verdig mål.

Filosofen Immanuel Kant sa at menneskene ikke er et middel, menneskene er målet. Dette har resultert i menneskerettighetene. Synd at ikke alle respekterer dette. Dette gjelder jo forsåvidt terrorister, men terroristene ville aldri hatt noen særlig stor oppslutning hvis menneskerettighetene i de aktuelle områdene hadde blitt respektert. Det er umulig å måle det gode, så hvorfor skal man la noen lide for å oppnå det gode? Hva er verst av en stor, kortvarig lidelse og en langvarig, mindre lidelse? Bauer er ikke i nærheten av å kunne gi et skikkelig svar. Og heller ikke produsentene.

Så hvor dro kvaliteten til 24? Til andre tv-serier. Første sesong omhandlet i det minste terror på et familie-nivå, hvor den ekte terroren ligger. Nemlig frykten. Det er mer terror i å miste et barn, enn i å høre om bombing på Bali. 24 tok for seg denne frykten i første sesong. Etterpå tok den for seg store politiske situasjoner, og feilet, fordi Jack Bauer og 24 vet ikke hva rett og galt er.

Stillbilde fra 24 © Robert Voets/2003 FOX Broadcasting Co.

Antony and the Johnsons - I Am a Bird Now

For noen uker siden, skjedde det noe rart i England. Antony and the Johnsons vant årets Mercury Prize på 20,000£. Prisen skal gå til en artist eller musikkgruppe fra Storbritannia eller Irland, som har utgitt en plate som utmerket seg. Antony and the Johnsons, er egentlig ifra Brooklyn, USA. Men sangeren, Antony, er født i England. Brighton-området, for å være mer presis. Dermed ble de nominert til årets pris (som de fleste trodde Kaiser Chiefs skulle få), og nå har de jammen vunnet også. Og I Am a Bird Now, er definitivt en plate som utmerker seg. Det er en plate jeg vil spille om og om igjen.

La meg si det så tidlig som mulig, Antony har en stemme du sent vil glemme. Det er en setning som virker "typisk", som du kunne ha funnet i en tv-reklame, i en hvilken som helst anmeldelse. Men fy faen, det er sant. Han har en vibrering som er gudegitt. Han har en teknikk som er utenomjordisk. Det kunne vært stemmen til en kvinne, til en mann, til en afroamerikaner, til en etnisk finne. Stemmen er umulig å sette i et slags vokalbås.

Det er et lite mirakel i seg selv. Nå om dagen, gjør vi ikke annet enn å sette ting i bås. Hvis jeg skal prøve å forklare musikken til Antony and The Johnsons, så må jeg innom soul. Men jeg må også innom singer/songwriter-tradisjonen, og jeg må innom easy listening, pop, jazz og hundre andre sjangre som egentlig ikke har noe å gjøre med hverandre. Det blir et stort bås.

Og det unngår Antony & Co. Og når de har hele verden som sin lekestue, da er det plass.

Når angst kommer i rosa.

Et godt tips til dere som skriver fiksjon: La alle lide.

En ny sesong av Gilmore Girls har begynt i USA. Sesong 6. Det som begynte som en typisk "jenteserie" med platte intriger og humor som egentlig ikke var så særlig morsomt, har utviklet seg til å bli en av de beste tv-seriene i USA for tiden. Forrige sesong var bedre enn The O.C som skuffet med en Adam Brody som ikke leverer lenger. One Tree Hill er totalt uinteressant, den sier oss ingenting. North Shore, Vegas, Head Cases... ...de blir alle kansellert. Forrige sesong gjorde Gilmore Girls respektert. Så hva er det som gjør GG til en serie som faktisk er bra?

Karakterer, karakterer, karakterer. Der hvor serier som LOST, 24 og Alias setter sine helter og heltinner gjennom ekstrem fare for å fremvise hvilke kvaliteter de inneholder som mennesker, tar GG seg tid til å utvikle sine beboere. 24 har sett et mordforsøk på en president, flere kidnappinger, to atombomber, biologiske våpen i LA og nedsmeltingen av atomkraftverk. Dette iløpet av tilsammen 96 timer, altså 4 sesonger. GG har sett at datteren har blitt ferdig med high-school, begynt på college, og at moren har forelsket seg og forlovet seg. Dette iløpet av 5 sesonger. Hvilken tv-serie tro du er mest representativ for USA? Det velskrevne action/superagent-dramaet, eller den sjokkrosa såpeserieaktige dramedien?

Selvfølgelig den siste. Mange som ikke følger med på serien er sikkert fort ute med å avskrive høyere verdier ved denne serien, og like raske i se på meg som gal. Men GG er overraskende moden, med å ha to karakterer med kjøtt og bein. Vi møter en mor, Lorelai, som fikk en datter, Rory, som tenåring. Rory er mye mer moden enn hva alderen skulle tilsi, og Lorelai er en dypt såret person med store problemer hva det angår å binde seg til andre mennesker. Rory er rar. Men hun er komfortabel med det, og er dermed en atypisk datterkarakter. Lorelai er kul. Og hun er faktisk kul. Og blir dermed en atypisk morskarakter, ihvertfall i den amerikanske forstaden. I den amerikanske forstaden, er alle mødre som forsøker å være kule, utrolig teite. Teri Hatcher er morsom-teit. Jack & Bobbys mor er teit, selv om hun forsøker å være hipp.

Slik begynte ihvertfall denne tv-serien. Men det som er genitrekket til Amy Sherman-Palladino, som skapte serien, er ikke å dvele på hvor dysfunksjonelt forholdet mellom Rory og hennes mor burde være, eller hvor funksjonelt det er. Istedet har vi sakte, men sikkert, lært hvor dysfunksjonelt forholdet mellom Lorelai og hennes mor er. Etterhvert som Rory blir eldre, og mer selvstendig, får Lorelai mer tid til å pleie seg selv og hennes forhold til denne moren sin. Men samtidig begår hun den samme feilen hun ble utsatt for, nemlig å miste fokuset på hva datteren trenger i en vanskelig tid. Da Rory plutselig er ferdig med videregående og i college, er Lorelai for første gang i ferd med å leve sitt eget liv. Hun forelsker seg, og forlover seg. Men plutselig er Rory tilbake, med store eksistensielle problemer. Da har ikke Lorelai midlene til å kunne ta imot henne, eller se henne med de samme øynene som før, noe som forvirrer og skremmer barnet som helst vil se en trygg og familiær situasjon. (Og dette ender opp med at Rory flytter inn igjen hos besteforeldrene.

Det har altså vært slik at serien har hele tiden bygget opp mot Rorys sprang ut mot den voksne verden. Og mot Lorelais aksept av hennes egentlige situasjon. Men istedenfor å ende opp med en rosenrød avslutning, hvor alt ender bra, så ender vi tilbake igjen omtrent der vi startet, men med en stor forandring.

I slutten av første episode av sesong 6, setter Lorelai seg ned og gråter. (Lauren Grahams bør bli nominert til en Emmy neste år!) Hun erklar over at hun ikke lenger kan hjelpe sin egen datter. Hvis hun skal kunne hjelpe sin datter, må hun gi avkall på sin nye psykologiske komfort, og sin trygge situasjon.

Dette ser jeg på som en utrolig subtil avsløring av noen fundamentale strukturer i den vestlige verden. En reell bistand, vil kreve mer enn bare pengetransaksjoner. det vil kreve en forandring i våre liv. Hvis vi virkelig skal kunne hjelpe rusmisbrukere, så er det ikke nok med å gi penger til de avhengige som tigger på gaten. Vi må kunne forstå deres situasjon, og for det trenger vi empati. Vi trenger også ofrelse. For å kunne hjelpe 70% av verdens fattige, bøndene, må vi kunne gi avkall på subsidiene til vårt eget landbruk. For å kunne endre forurensingen som pågår, må vi kutte i vårt enorme forbruk. Men skjer det? Nei, vi lar andre ta seg av de trengende når situasjonen blir ekstrem. Se på hvordan bystyret i Bergen reagerer når det går med underskudd. Istedenfor å finne problemet, selger de reklamerettighetene til sentrum for å tjene opp igjen pengene. Og da er vi fort tilbake igjen i underskuddet, bare at tingene ikke er helt som før.

Det er opp til serier som GG å vise oss, at dette er strukturer som vi ikke bare finner på makronivå, men også på mikronivå. Mennesket må ikke bare forholde seg til de andre, det må forholde seg til andre i forhold til oss selv. Jeg setter min lit til at enkle sjokkrosa serier gjør allmenne temaer forståelig og kommunikativt.

Om frister og fristelser.

Her er jeg. Og hva gjør jeg? Sitter på kontoret til BIFF, og prøver å få tiden til å gå. Klokken er 14:32, og jeg har ingenting å gjøre på, ikke før klokken er blitt 16:00.

Kjedsomhet er rare greier. Mens jeg tenker tilbake på livet mitt, så virker det som om kjedsomhet, og motstanden mot den har dominert mesteparten av min fritid. Og ikke nok med det, jeg kjeder meg ofte mens jeg studerer, eller mens jeg arbeider. Jeg er ikke alene i å synse om kjedsomhet, andre som er mer lærde har gjort det før meg. Bl. a min filosofiprofessor. Jeg har skumlest boken, og er uenig på et par punkter. Det skulle da bare mangle. Men jeg er enig i noen av hovedpunktene.

Vi lever i et (post)moderne samfunn, hvor det er superduperviktig med frihet og individualitet. Jeg er ikke så sikker på om vi virkelig har frihet og individualitet. Frihet fins kun innenfor de rammene som staten og samfunnet gir oss. Vi må forholde oss til regler, normer og moral. Vi kan aldri være individer i et samfunn hvor markedet alltid forteller oss hvilke produkter og tjenester som er best. At de påvirker oss på mer enn en måte er vel unødvendig å måtte bevise.

Så poenget er da, at vi har for høye krav til livet vårt, og til det som skal skje rundt oss, og med oss. Disse kravene blir ikke alltid innfridd. De blir faktisk, ganske sjeldent innfridd. Bare se på hvor viktig det har blitt med selvrealisering. Absolutt alle skal selvrealisere seg for tiden. Hva skjer når dette ikke blir infridd?

I tillegg er vi surrounded av teknologi og informasjon. Dette har gjort oss smartere. Men det har også gjort at overalt, er repetisjon. De samme reklamene, bildene og de samme klisjéer overalt.



Av og til virker mennesker desperate etter sin jakt på å drepe kjedsomhet. Derav internett.


Og kanalsurfing. Et 'boredom'-søk på google gir 7 920 000 treff. (overraskende lite).

Men at kjedsomhet er en stor faktor i livet vårt, er noe de fleste vet. Etterhvert finner man ut hvilke ting som er effektive i bekjempe personlig kjedsomhet. Ikveld blir første episode av den andre sesongen til LOST vist. 'Man of Science, Man of Faith'. Jeg gleder meg som et lite barn. Jeg har allerede lest de fleste spoilere rundt denne episoden, og jeg vet omtrent hva som vil skje. Alikevel gleder jeg meg. Kanskje det er fordi serien er god, eller kanskje fordi serien er en sterk faktor som hjelper meg mot kjedsomhet.

Men det fins en grense, fra å være et antikjedsomhetsmiddel, til å bli en fristelse. Jeg har plikter. Mannlige, macho-plikter. Som å levere inn en analyse over Ulrich Beck sin antitese til arbeidssamfunnet. Og et muntlig foredrag om hermeneutikk. Da kommer LOST i veien.

Og da begynner jeg å kjede meg. Og da er vi tilbake der vi begynte.

Joda, Habermas denne gang. Bauman neste gang?

Bergens Tidende

NRK.no

UiB

Holbergprisen sine nettsider


Gratulerer til den gamle tyskeren. Han fortjener den. Fra fagkomiteens begrunnelse:

Jürgen Habermas har skapt banebrytende teorier om diskurs og kommunikativ handling og dermed utviklet nye perspektiver på demokrati og rett.

Hans forskning spenner tematisk vidt og har en uvanlig tverrfaglig tyngde. Habermas har på avgjørende vis bidratt til forståelsen av rasjonalitet, etikk, legitimitet, offentlig meningsutveksling, modernitet, det post-nasjonale samfunn og europeisk integrasjon.

I den senere tid har Habermas blant annet arbeidet med filosofiske og etiske grunnlagsproblemer… Habermas har hatt eksepsjonell internasjonal innflytelse innen svært mange fag.

Fabio + Teebee + Mike Engine + Form = Gøy

Bergen drukner!

En dramatisk redningsaksjon, med gråtende barn. Midt på natten. Det var situasjonen i Hatlestad Terrasse kl. 03.00. Bussen var nesten fullastet med familier, da noen la merke til at vår familievenn, og hans datter ikke var i bussen. Den kjørte alikevel.

Men noen politimenn ble igjen, de gikk inn i huset og vekket de to, som sov som stein. Der ble de vekket, og kjørt vekk til hotellet ved flyplassen. Ellers har mange hundre fått kjellerne sine fulle av vann, ikke bar ei Hordaland, men også helt opp til Sogn og Fjordane. Fly har store problem. Mange veier er stengt. En del av bergensbanen er stengt. Slik er det når været viser krefter.

Idag fins det ikke noe landsomfattende oversikt over områder med skredfarer. Det ville vært litt mye å få en oversikt over alle steder, men det burde ikke være å be for mye om en oversikt over boligstrøk. Uten skikkelig kartelegging, er ikke rask beredskap mulig. Det ble den tragiske skjebnen til en kvinne som døde inatt, etter at en del av fjellskrenten raste ned i Hatlestad.

Dette er mer tragisk, og man kan ikke unngå å tenke på hva myndighetene kunne ha gjort for å forbedre dette. Samtidig øker klimgass-utslipper, og vi ser fortsatt ikke noe til den CO2-rensende teknologien alle snakker om.

Og i Hatlestad Terrasse før skredet? Velforeningen har lenge trodd at området var rasfarlig.Bergen kommune satte, midt på 90-tallet, opp et skilt som forteller om fare for ras. Annen sikring ble ikke gjort.