Et godt tips til dere som skriver fiksjon: La alle lide.
En ny sesong av Gilmore Girls har begynt i USA. Sesong 6. Det som begynte som en typisk "jenteserie" med platte intriger og humor som egentlig ikke var så særlig morsomt, har utviklet seg til å bli en av de beste tv-seriene i USA for tiden. Forrige sesong var bedre enn The O.C som skuffet med en Adam Brody som ikke leverer lenger. One Tree Hill er totalt uinteressant, den sier oss ingenting. North Shore, Vegas, Head Cases... ...de blir alle kansellert. Forrige sesong gjorde Gilmore Girls respektert. Så hva er det som gjør GG til en serie som faktisk er bra?
Karakterer, karakterer, karakterer. Der hvor serier som LOST, 24 og Alias setter sine helter og heltinner gjennom ekstrem fare for å fremvise hvilke kvaliteter de inneholder som mennesker, tar GG seg tid til å utvikle sine beboere. 24 har sett et mordforsøk på en president, flere kidnappinger, to atombomber, biologiske våpen i LA og nedsmeltingen av atomkraftverk. Dette iløpet av tilsammen 96 timer, altså 4 sesonger. GG har sett at datteren har blitt ferdig med high-school, begynt på college, og at moren har forelsket seg og forlovet seg. Dette iløpet av 5 sesonger. Hvilken tv-serie tro du er mest representativ for USA? Det velskrevne action/superagent-dramaet, eller den sjokkrosa såpeserieaktige dramedien?
Selvfølgelig den siste. Mange som ikke følger med på serien er sikkert fort ute med å avskrive høyere verdier ved denne serien, og like raske i se på meg som gal. Men GG er overraskende moden, med å ha to karakterer med kjøtt og bein. Vi møter en mor, Lorelai, som fikk en datter, Rory, som tenåring. Rory er mye mer moden enn hva alderen skulle tilsi, og Lorelai er en dypt såret person med store problemer hva det angår å binde seg til andre mennesker. Rory er rar. Men hun er komfortabel med det, og er dermed en atypisk datterkarakter. Lorelai er kul. Og hun er faktisk kul. Og blir dermed en atypisk morskarakter, ihvertfall i den amerikanske forstaden. I den amerikanske forstaden, er alle mødre som forsøker å være kule, utrolig teite. Teri Hatcher er morsom-teit. Jack & Bobbys mor er teit, selv om hun forsøker å være hipp.
Slik begynte ihvertfall denne tv-serien. Men det som er genitrekket til Amy Sherman-Palladino, som skapte serien, er ikke å dvele på hvor dysfunksjonelt forholdet mellom Rory og hennes mor burde være, eller hvor funksjonelt det er. Istedet har vi sakte, men sikkert, lært hvor dysfunksjonelt forholdet mellom Lorelai og hennes mor er. Etterhvert som Rory blir eldre, og mer selvstendig, får Lorelai mer tid til å pleie seg selv og hennes forhold til denne moren sin. Men samtidig begår hun den samme feilen hun ble utsatt for, nemlig å miste fokuset på hva datteren trenger i en vanskelig tid. Da Rory plutselig er ferdig med videregående og i college, er Lorelai for første gang i ferd med å leve sitt eget liv. Hun forelsker seg, og forlover seg. Men plutselig er Rory tilbake, med store eksistensielle problemer. Da har ikke Lorelai midlene til å kunne ta imot henne, eller se henne med de samme øynene som før, noe som forvirrer og skremmer barnet som helst vil se en trygg og familiær situasjon. (Og dette ender opp med at Rory flytter inn igjen hos besteforeldrene.
Det har altså vært slik at serien har hele tiden bygget opp mot Rorys sprang ut mot den voksne verden. Og mot Lorelais aksept av hennes egentlige situasjon. Men istedenfor å ende opp med en rosenrød avslutning, hvor alt ender bra, så ender vi tilbake igjen omtrent der vi startet, men med en stor forandring.
I slutten av første episode av sesong 6, setter Lorelai seg ned og gråter. (Lauren Grahams bør bli nominert til en Emmy neste år!) Hun erklar over at hun ikke lenger kan hjelpe sin egen datter. Hvis hun skal kunne hjelpe sin datter, må hun gi avkall på sin nye psykologiske komfort, og sin trygge situasjon.
Dette ser jeg på som en utrolig subtil avsløring av noen fundamentale strukturer i den vestlige verden. En reell bistand, vil kreve mer enn bare pengetransaksjoner. det vil kreve en forandring i våre liv. Hvis vi virkelig skal kunne hjelpe rusmisbrukere, så er det ikke nok med å gi penger til de avhengige som tigger på gaten. Vi må kunne forstå deres situasjon, og for det trenger vi empati. Vi trenger også ofrelse. For å kunne hjelpe 70% av verdens fattige, bøndene, må vi kunne gi avkall på subsidiene til vårt eget landbruk. For å kunne endre forurensingen som pågår, må vi kutte i vårt enorme forbruk. Men skjer det? Nei, vi lar andre ta seg av de trengende når situasjonen blir ekstrem. Se på hvordan bystyret i Bergen reagerer når det går med underskudd. Istedenfor å finne problemet, selger de reklamerettighetene til sentrum for å tjene opp igjen pengene. Og da er vi fort tilbake igjen i underskuddet, bare at tingene ikke er helt som før.
Det er opp til serier som GG å vise oss, at dette er strukturer som vi ikke bare finner på makronivå, men også på mikronivå. Mennesket må ikke bare forholde seg til de andre, det må forholde seg til andre i forhold til oss selv. Jeg setter min lit til at enkle sjokkrosa serier gjør allmenne temaer forståelig og kommunikativt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar