torsdag, mai 25, 2006
Latin-Amerika: Milton Nascimento
mirakuløs (av lat., jf. mirakel), underfull; fantastisk, overnaturlig.
Noen ganger får menneskeheten stemmer den ikke har fortjent. Milton Nascimentos stemme var slik. Var slik. Han er blitt for gammel og hes, og han har sikkert fått merke effekten av et liv som frijazzkunstpopgudmusiker eller noe lignende. Det må sikkert være hardt. Men noen må leve sånne liv for oss.
For en kul mann. Ikke bare oppvokst i favelaen, med en guddomelig stemme og musikkforståelse, men også med stil og magi innebygd i systemet.
flair
1. a natural or innate talent or aptitude; a knack
2. distinctive style or elegance; panache or elan
Og så kler han seg så kult. Mens Chico ved siden av ser ut som en reject fra Miami Vice, virker Milton å fortsatt ha the shit. Rappere, se og lær. Hør og lær. Hør og gi dere selv sparken.
Historien rundt melodien "Maria Maria" er typisk for Milton. Han hadde nådd europeisk og amerikansk anerkjennelse av hans musikk, og var nettopp blitt bedt om å komponere musikk til en ballett. Løsningen han valgte var å flytte tilbake til favelaen. Ikke akkurat det mest hyggelige og arbeidsvennlige stedet man kunne tenke seg. Spesielt ikke når det var midt i Rio de Janeiro. Bråk 24 timer i døgnet og kriminalitet pluss en bunke mer eksos enn det vi nordmenn kan forestille oss er ikke akkurat det man tror vil gi oss stor kunst. Ut av dette kom han opp med en av de mest idiotiske, og fengende melodier jeg har hørt(kjent ble den også). Melodien er kompleks og bruker akkorder som ikke brukes så alt for ofte. Men når du har hørt den, så er den en av de mest selvfølgelige melodier man har hørt:
Nå har jeg kanskje overhypet, og prist denne artisten litt for mye. Men hei, dette er en personlig blogg og jeg forventer ikke at jeg skal skrive noe særlig bra her. det er bare et sted hvor jeg kan få utløp for whatever's on my mind etc. Og jeg kom på ideen om å lage en liten serie om latin-amerikanske artister jeg liker. YouTube og VideoGoogle sørger for at det blir ganske enkelt å finne disse artistene på en måte som gjør dem lett å markedsføre. Da kan jeg like gjerne gjøre det. Hvem vet, det blir muligens noen morsomme poeng underveis. Samtidig som vi får lest litt. Det er alltid gøy å lese, uansett hvor mye svada setningene inneholder. Slik disse setnignene du har lest, og leser, gjør. Vi slutter av med en siste video av noen barn som synger "Maria Maria" av denne kultmusikeren, dårlig:
mandag, mai 22, 2006
Modern World
It was a torch driving the savages back to the trees
Den moderne verden. Ah. Jeg er jammen blitt populær i Kråkevingen. Jammen på tide at mitt navn blir kjent i Moss-regionen spør du meg. Jeg har tidligere vært på Brann-kampen. Det var gøy. Nå har jeg vært på Krohnsminde og sett Løv-Ham drite seg ut i Adeccoligaen. Det var mye gøyere. Pølsene var elendige. Det er slik det skal være. Det føles som å gå tilbake i tid, før fotballen ble kommersialisert. Jeg satt på en elendig benk sammen med tre pensjonister som diskuterte fortball som om de aldri hadde hørt om videoanalyse og høyt vs. lavt press. Det er deilig. Samtidig var det en ren familieutflukt for de fleste. Jubelen var stor da Løv-Ham fikk til noe, men jubelen var størst da speaker (i Oslo-aksent) ga beskjed om at brann hadde gått opp i ledelsen i Skien. Fantastisk.
Modern world don't ask why
Cause modern world will build things high
Brann derimot er i bunn og grunn en ganske glossy affære. Stadion blir utbygd til å ligne så mye som mulig som det tilsvarende bygg i England ser ut som, samtidig som man prøver å maksimere inntekter ved billettsalg. Greit nok det. Begge tingene er fine. Men Brann utvider og utvider uten å tenke på at en dag så kan det sportslige gå til helvete. Utvid heller bunnlinjen.
Uansett nok fotball. Nå gjelder det å studere til siste eksamen. Der er det stort sett ikke snakk om annet enn moderniteten og det moderne. Som visstnok har eksistert siden opplysningstiden. Fint å se at vi tross alt ikke har avansert så mye i tankegangen siden dengang da.
Cannes-festivalen er i gang. Almodovar er ute med en ny film, det er også Ken Loach. Hurra for de gamle gutta. Få kvinner i år også. Norge skal visstnok gjøre det bra, med "Slipp Jimmy Fri", "Uro" og "Den Brysomme Mannen". Får håpe noen sanker noen priser, men det ser fortsatt ikke lyst ut. Hvor lenge må vi vente før en norsk film er på konkurranseprogrammet i en av de store festivalene? San Sebastian er en ok festival og vi bør være stolte over at "Uno" kom med. Det burde også bevise at den er en langt bedre film en "Hawaii, Oslo". Men den var fortsatt ikke god nok til å stikke av med priser. Vi har fått mange nye stemmer, men jeg savner klarhet. Sletaune sin forsvant med et gisp med "Naboer".
torsdag, mai 18, 2006
Seventeen
Fy faen så gammel jeg er. Jeg merket det på 16. mai. Jeg er en olding. Jeg har skjegg. Jeg er rolig og stille. Jeg skriker lite.
Ja, vi snakker om Brann Stadion. Aldri før har jeg sett så mange ungdommer samtidig. Og de var alle enige om en ting: Å sende sms'er til hverandre er mer spennende enn å se en fotballkamp. Mulig det, når det gjelder norsk fotball forresten. Forbausende mange av de brukte en del tid på å snakke om å røyke utenfor stadion, mens de tydeliggjorte hvor fulle av hormoner de var. Litt som oss, med andre ord. Bare for leeenge siden. Jeg er gammel.
Poenget er, det er kjipt at så mange billetter sløses bort på folk som er der kun fordi det er stort, ikke fordi de virkelig vil støtte laget eller se en fotballkamp. Noe som fører meg til det vi alle har visst lenge: Ungdommer suger.
mandag, mai 15, 2006
Chosen One
Det var da som faen. Min første skrivegig om fotball. Altså, bestillingsverk. Jepp, jeg er journalist. Nå skal jeg henge med de store. Eh, på Brann Stadion. I morgen. På 16. mai.
Men som det er sagt, det er fortsatt stort. Mange betaler for å være se på den kampen. Jeg kommer dit ved en tilfeldighet. Det var faktisk nesten at det glapp. Historien er dermed spennende, kun pga. det nesten glapp. Bare spør Syd Field. For å gjøre det enda bedre, da det hele var over, var jeg forandret som menneske:
Scene 1: En tidlig mandag. Det er vår. Emilio kommer ut av dusjen, stort sett toppløs. Flere kvinner dåner ved synet. Ikke av glede. Uansett, han skrur på maskinen på datarommet. Nå skal det jammen skrives, tenker han. Mens maskinen bruker femti år (hyperbole) på å skru seg på så går Emilio opp på andre etasje for å lage seg litt mat og og drikke en forfriskende glass med eplejuice. Nam, eplejuice.
Scene 2: En vill biljakt, som nesten ender med døden for et uskyldig lite barn. Heldigvis redder Emilio dagen, med god hjelp av sin komiske sidekick Baruch Spinoza.
Scene 3: Emilio kommer tilbake til datarommet. MSN har skrudd seg automatisk på. Noen har prøvd å snakke med ham, MSN blinker oransje som bare fy. Han åpner der, og ser at det er SJEFEN. Dramatisk Zoom.
Scene 4: Emilio er fortsatt sulten, går opp på kjøkkenet men kommer på at han prøver å trene.
Scene 5: Emilio har fått beskjeden om at han må dekke Brann - Tromsø i morgen, og er fullt akkreditert. Han må lage sak om kampen og prøve å intervjue spillerne.
Scene 6: Etter å ha tatt 1300 push-ups så har Emilio lært litt om at det er viktig å være snill mot andre mennesker, og at verden kan bli et bra sted. Alle lærer av slutten, unntatt det slemme som ender opp i fengsel.
Scene 7: Epilogen viser glade mennesker som smiler mens alt er tilbake til det normale. Men så endrer kamera retning og zoomer inn på noen mystiske egg. De er i ferd med å klekkes. Det er en... det er en... å herregud!
fredag, mai 12, 2006
Arpeggi
Seriøst, kan ikke huske hvordan livet var uten YouTube. Denne fantastiske nettsiden, teknologien og den frie flyten av rare videoer. Og Radiohead greier ikke å gjøre noe feil, selv om de hadde prøvd. "Arpeggi" er en fantastisk låt, gleder meg til å høre den i en noenlunde normal kvalitet, i en normal setting.
Skal på en konferanse senere idag. Jepp, pause fra eksamenslesing. Har fått gratisbilletter av en venn i dag, til Trey Parker og Matt Stone-konferanse på Nordiske Mediedager. Som dere kanskje skjønner, den vennen har fått en pluss i margen. Selv har jeg ikke fulgt med så mye på South Park i det siste, men jeg kan godt godta dets popkulturelle plass i samfunnet bla bla.
Senere denne uken kommer mer om hva som skjer med denne bloggen. Trolig så forsvinner denne bloggen helt. Men fortvil ikke, jeg forsvinner ikke fra nettet. Og kommer sikkert til å fortsette med å blogge, bare andre steder. Som sagt, keep tuned.
tirsdag, mai 02, 2006
Sukkerspinn (versjon03)
Jeg sover for lite. Og når jeg våkner, er det som oftest med en god del stråling rundt meg. Laptopen min. Mobilen min. Den trådløse hjemmetelefonen. Søppelbøtten på rommet mitt. Vel, kanskje ikke det siste. Men poenget er som det kanskje forventes; det er mye elektronisk dilledall rundt oss hele tiden. Og noen må jo utsette seg for dette. Da kan det jo like gjerne være meg. Det er bra å se på livet sitt, som en eneste stor offer for samfunnet. Det er bra, jeg liker det. Ja, noen er nødt til å utsette seg for datamaskiner og mikrobølgeovner. Da kan det like gjerne være meg, som sagt. For det er jammen ikke lett. Det er ikke så lett å basere livet sitt på elektronisk dill og industrielt dall. Men vi gjør det hele tiden, det er ingen hemmelighet. Og å påpeke dette er blitt en klisjé. Slik denne bloggen kan bli en klisjé. Det er liksom ingen som legger merke til profeten/skribenten/bloggeren som sier: Hei, nå er det jammen mye elektronikk rundt oss. Vi har liksom alle reagert på det og vi har liksom alle funnet løsninger på det. Geniale løsninger, enkle løsninger, kompliserte løsninger. Løsninger i det ytre, løsninger i det indre og løsninger på TV. Noen løsninger finner man på radio, men det er jo ingen som hører på sånt dritt lenger.
Uansett, det er blitt på tide å si ifra. Det er på tide at man tar bladet fra munnen, som det heter. Jeg begynner å se meg lei på mange av disse løsningene. de involverer alle naturen. Helst den naturen som ikke gir mål og mening, men "bare er natur". Natur, for naturens skyld. Det skal liksom være så bra. Folk som går til nordpolen på hendene for moro skyld. Bruker påskeferien til å gå på fjellet og julen til å gå på vannet. Hvordan folk kjøper seg en hund, og tar den med. Ufyselig spør du meg, hunden vet jo sikkert mer om naturen enn oss. Hunden burde ta oss med.
Uansett, jeg koblert til denne romantiske naturen, ønsket om å forsvinne fra mikrobølgeovnene, en del flere elementer i samfunnet vårt. Spesielt i den seksjonen som man av og til er så heldig å finne på TV: kulturen. Ja, det er sant. Du hørte det her først. Vi er fortsatt romantiske i kulturen vår. Faktisk, jeg kan ikke se noen særlig store endringer i kulturen vår, selv om Hitler gjorde sitt for å kreve en endring. Men nei, vi har fortsatt personer i det glatte folkelag som mener at kunst skal forespeile kunstnerens indre, og at musikk og kultur og sånt er fint når det representerer naturen, det ekte bla bla.
Og fløtepuser med kassegitarer.
Hmm, bedre. Kvantitet fører til kvalitet sies det. Det kan være korrekt. Uansett, språket må sjekkes, og så må det gjennomleses for å få mer korrekt rytme inn i det.
Akk ja, jeg har ingenting imot fløtepuser med kassegitarer. Faktisk, jeg vil heller møte en indie-akustisk artist enn Courtney Love i en mørk bakgate. Og akk ja, jeg hører på det når mulig. Som f. eks Okkervil River. Her må man ta med en link. Altså, jeg hører på det når melodiene er gode, tekstene gode og utgangspunktet personlig hipt. Ja, du hørte meg riktig. Jeg liker det, når jeg syns musikken er kul, og hip. Hvem er det vi prøver å lure? Musikk handler om mer enn musikk, det handler også om å være kul. Være kulere enn andre, og kul sammen med andre. For meg handler musikk i stor grad om evnen til å kunne le av andre. Av andre som liker drittmusikk. De som ikke kjenner til musikk. Dette er faktisk en veldig viktig del av musikknytingen for meg. Og det er det helt sikkert for deg også, selv om man skulle være klar over det eller ikke. (Med mindre du er som en venn av meg, som ikke hører på musikk fordi du er opptatt med å bli et mattegeni).
Og mens vi snakker om kulhet: Det pleide å være greit for meg å like Sugababes. Den gangen de blandet teksten til "Freak Like Me" med musikken til Gary Numan. Den gangen de samarbeidet med Richard X før noen visste hvem Richard X var. Før Richard X samarbeidet med Bertine Zetlitz. Men så var det et eller annetsom skjedde. Andre begynte å legge merke til at Sugababes var litt kulere enn andre artister. Andre tilsvarende artister. MTV begynte å legge merke til dette. Dagbladet og VG la merke til det. Da begynte Sugababes å miste sjarmen, spør du meg. Da var ikke jentetrioen noe for meg lenger, det var ikke MITT lenger.
Flere personlige betraktninger, lengre setninger og flere relevansargumenter. Ellers så må mer vitenskapelig begynne å tas med, slik at det blir mer tyngde i meningene. Bourdieau?
Uansett, det er blitt på tide å si ifra. Det er på tide at man tar bladet fra munnen, som det heter. Jeg begynner å se meg lei på mange av disse løsningene. de involverer alle naturen. Helst den naturen som ikke gir mål og mening, men "bare er natur". Natur, for naturens skyld. Det skal liksom være så bra. Folk som går til nordpolen på hendene for moro skyld. Bruker påskeferien til å gå på fjellet og julen til å gå på vannet. Hvordan folk kjøper seg en hund, og tar den med. Ufyselig spør du meg, hunden vet jo sikkert mer om naturen enn oss. Hunden burde ta oss med.
Uansett, jeg koblert til denne romantiske naturen, ønsket om å forsvinne fra mikrobølgeovnene, en del flere elementer i samfunnet vårt. Spesielt i den seksjonen som man av og til er så heldig å finne på TV: kulturen. Ja, det er sant. Du hørte det her først. Vi er fortsatt romantiske i kulturen vår. Faktisk, jeg kan ikke se noen særlig store endringer i kulturen vår, selv om Hitler gjorde sitt for å kreve en endring. Men nei, vi har fortsatt personer i det glatte folkelag som mener at kunst skal forespeile kunstnerens indre, og at musikk og kultur og sånt er fint når det representerer naturen, det ekte bla bla.
Og fløtepuser med kassegitarer.
Hmm, bedre. Kvantitet fører til kvalitet sies det. Det kan være korrekt. Uansett, språket må sjekkes, og så må det gjennomleses for å få mer korrekt rytme inn i det.
Akk ja, jeg har ingenting imot fløtepuser med kassegitarer. Faktisk, jeg vil heller møte en indie-akustisk artist enn Courtney Love i en mørk bakgate. Og akk ja, jeg hører på det når mulig. Som f. eks Okkervil River. Her må man ta med en link. Altså, jeg hører på det når melodiene er gode, tekstene gode og utgangspunktet personlig hipt. Ja, du hørte meg riktig. Jeg liker det, når jeg syns musikken er kul, og hip. Hvem er det vi prøver å lure? Musikk handler om mer enn musikk, det handler også om å være kul. Være kulere enn andre, og kul sammen med andre. For meg handler musikk i stor grad om evnen til å kunne le av andre. Av andre som liker drittmusikk. De som ikke kjenner til musikk. Dette er faktisk en veldig viktig del av musikknytingen for meg. Og det er det helt sikkert for deg også, selv om man skulle være klar over det eller ikke. (Med mindre du er som en venn av meg, som ikke hører på musikk fordi du er opptatt med å bli et mattegeni).
Og mens vi snakker om kulhet: Det pleide å være greit for meg å like Sugababes. Den gangen de blandet teksten til "Freak Like Me" med musikken til Gary Numan. Den gangen de samarbeidet med Richard X før noen visste hvem Richard X var. Før Richard X samarbeidet med Bertine Zetlitz. Men så var det et eller annetsom skjedde. Andre begynte å legge merke til at Sugababes var litt kulere enn andre artister. Andre tilsvarende artister. MTV begynte å legge merke til dette. Dagbladet og VG la merke til det. Da begynte Sugababes å miste sjarmen, spør du meg. Da var ikke jentetrioen noe for meg lenger, det var ikke MITT lenger.
Flere personlige betraktninger, lengre setninger og flere relevansargumenter. Ellers så må mer vitenskapelig begynne å tas med, slik at det blir mer tyngde i meningene. Bourdieau?
torsdag, april 20, 2006
Førde
Av og til fortjener ikke et folk sine politikere.
"Politikarane uttrykte inga forståing for naboklagene, der dei frykta om støy og verdiforringing dersom det vart for mange innvandrarar i nabolaget."
Etterfulgt av:
"I dag lever det muslimske [senteret] under kummerlege vilkår i eit trangt kjellarlokale."
Fuck you.
"Politikarane uttrykte inga forståing for naboklagene, der dei frykta om støy og verdiforringing dersom det vart for mange innvandrarar i nabolaget."
Etterfulgt av:
"I dag lever det muslimske [senteret] under kummerlege vilkår i eit trangt kjellarlokale."
Fuck you.
onsdag, april 12, 2006
fredag, april 07, 2006
Fuck you.
Dagens BT (4. april) dreier seg om reklame og atter reklamevedlegg. Dernest kommer fotball og annen sport. Hvordan klarte BT å bare få med seg fem linjer om en stor begivenhet som gikk av stabelen i Trondheim lørdag 1 .april ? Jeg tenker på Norgesmesterskapet for janitsjarkorps 2006.
Fuck you.
Fuck you.
mandag, mars 27, 2006
Rutiner
Jeg er glad i rutiner. Tralalalala.
og egentlig burde det å blogge ha vært en av rutinene mine. Men i det siste så har jeg vært litt opptatt med dette. Men jeg liker alltid å sette meg til høyre på bussen, bak døren i midten. Jeg liker å se på sporten på God Morgen Norge kl 10.10 når jeg kan. Jeg sjekker alltid eposten min som det aller første jeg gjør på nettet, og det aller siste jeg gjør. Jeg går alltid innom "Mi Side" på studentportalen før forelesninger/kollokvier og kurs. Jeg står alltid opp 08.30, selv om jeg ikke alltid forlater rommet. Jeg pleier alltid å drikke vann mellom forelesningene. Jeg pleier alltid å gå 4 minutter etter at bussen har forlatt Støbotn før jeg skal ta den.
Et avvik fra dette, og dagen min er ødelagt.
EDIT:
Nå kom jeg på hvorfor jeg skulle skrive denne bloggen. Strømforsyningen til laptopen min er ødelagt. Det er krisetilstander hos meg. Jeg kan ikke fungere uten min laptop. Jeg er intet menneske. Nå låner jeg Live sin, den snille damen, slik at jeg greier meg i noen dager til.
og egentlig burde det å blogge ha vært en av rutinene mine. Men i det siste så har jeg vært litt opptatt med dette. Men jeg liker alltid å sette meg til høyre på bussen, bak døren i midten. Jeg liker å se på sporten på God Morgen Norge kl 10.10 når jeg kan. Jeg sjekker alltid eposten min som det aller første jeg gjør på nettet, og det aller siste jeg gjør. Jeg går alltid innom "Mi Side" på studentportalen før forelesninger/kollokvier og kurs. Jeg står alltid opp 08.30, selv om jeg ikke alltid forlater rommet. Jeg pleier alltid å drikke vann mellom forelesningene. Jeg pleier alltid å gå 4 minutter etter at bussen har forlatt Støbotn før jeg skal ta den.
Et avvik fra dette, og dagen min er ødelagt.
EDIT:
Nå kom jeg på hvorfor jeg skulle skrive denne bloggen. Strømforsyningen til laptopen min er ødelagt. Det er krisetilstander hos meg. Jeg kan ikke fungere uten min laptop. Jeg er intet menneske. Nå låner jeg Live sin, den snille damen, slik at jeg greier meg i noen dager til.
tirsdag, mars 21, 2006
Apropos.
Som en liten oppfølger til mitt (retoriske) spørsmål (1) ang. junk-mail, så må jeg fortelle om noe jeg nettopp opplevde. Jeg pleier vanligvis å lese emnet på junk-mailene. Av og til skjer det jo det grusomme, at en "skikkelig" mail har forvirret seg inn i junk-mail folderen. Da må man lese emnet, og avsender, for å se om det er noe hvite lam blant alle de sorte får.
Anyway, det pleier å være to ting der. Viagra, og muligheten for å forlenge sin egen penis. Jeg vurderer for øyeblikket begge, men det er annen historie. (2) Anyway, jeg kom over en tittel som fikk meg til å stoppe opp:
pleaselove me
Jeg skjønte jo at dette var bare tull. Jeg skjønte jo at dette var spam, tullemail. Men det var et eller annet der, et eller annet som grep meg inn i beinmargen og rett i nervesenteret. Det er et eller annet med den sammensetningen av bokstaver som rører ved alle kulturelle tulledingsebomsene jeg har oppspart.
pleaselove me
Nei. Jeg vil ikke. Gå hjem. Plag noen andre, ikke plag meg. (jeg kunne ikke la være å åpne den, bare for å se hva som stod)
hi nicelooking viewed apicture ofyou,
iwant to get to now you
my,msn is emily86cam please addme
--------
(1) Kaller det kun retorisk, fordi ingen har kommentert.
(2) Ren løgn fra min side. (or is it?)
Anyway, det pleier å være to ting der. Viagra, og muligheten for å forlenge sin egen penis. Jeg vurderer for øyeblikket begge, men det er annen historie. (2) Anyway, jeg kom over en tittel som fikk meg til å stoppe opp:
pleaselove me
Jeg skjønte jo at dette var bare tull. Jeg skjønte jo at dette var spam, tullemail. Men det var et eller annet der, et eller annet som grep meg inn i beinmargen og rett i nervesenteret. Det er et eller annet med den sammensetningen av bokstaver som rører ved alle kulturelle tulledingsebomsene jeg har oppspart.
pleaselove me
Nei. Jeg vil ikke. Gå hjem. Plag noen andre, ikke plag meg. (jeg kunne ikke la være å åpne den, bare for å se hva som stod)
hi nicelooking viewed apicture ofyou,
iwant to get to now you
my,msn is emily86cam please addme
--------
(1) Kaller det kun retorisk, fordi ingen har kommentert.
(2) Ren løgn fra min side. (or is it?)
mandag, mars 20, 2006
fredag, mars 17, 2006
Det vanskelige spørsmålet:
Junk-mail folderen.
Slette alt hver dag (fortløpende), eller vente flere dager for å så slette en hel bunke med spam?
Slette alt hver dag (fortløpende), eller vente flere dager for å så slette en hel bunke med spam?
mandag, mars 13, 2006
Disse dumme antropoformistene
Igår var jeg på trening. På vei dit var det to unge, gutt og jente, og en cocker spaniel. Plutselig kom det en jente med en annen hund, en stygg Norsk buhund. Den første hunden begynte å bjeffe kollosalt høyt, og den andre hunden bjeffet tilbake. Høyere, og med en dyrisk aggresivitet. Den stakkars jenten som eide den andre hunden så ingen annen løsning enn å rope til hunden:
"Nei, Tassa!"
"Ro deg ned Tassa!"
"Kom her Tassa! La hunden være i fred!"
Det gikk ikke. Til slutt roet de seg ned, og jenten med buhunden gikk. Et par minutter senere kom det en fyr med en annen hund, på motsatt side av veien. En klassisk Golden Retriever. Spanjolen begynte selvfølgelig å gjø til den, tydeligvis sa han noe vondt fordi retrieveren gjødde tilbake og ble kjempeaggresiv. den stilte seg opp, som om den skulle til å legge ut på sprang over veien.
Eieren så ikke engang bort på den føørste hunden, sa ingenting, og bare rykket hardt i båndet til hunden med en enorm kraft slik at retrieveren rykket tilbake. Da holdt den kjeft og gikk videre. Slik skal det gjøres.
"Nei, Tassa!"
"Ro deg ned Tassa!"
"Kom her Tassa! La hunden være i fred!"
Det gikk ikke. Til slutt roet de seg ned, og jenten med buhunden gikk. Et par minutter senere kom det en fyr med en annen hund, på motsatt side av veien. En klassisk Golden Retriever. Spanjolen begynte selvfølgelig å gjø til den, tydeligvis sa han noe vondt fordi retrieveren gjødde tilbake og ble kjempeaggresiv. den stilte seg opp, som om den skulle til å legge ut på sprang over veien.
Eieren så ikke engang bort på den føørste hunden, sa ingenting, og bare rykket hardt i båndet til hunden med en enorm kraft slik at retrieveren rykket tilbake. Da holdt den kjeft og gikk videre. Slik skal det gjøres.
søndag, mars 12, 2006
fredag, mars 10, 2006
Neimen.
For noen vintre siden fikk min lillesøster en bok av meg til jul. Mannen som elsket Yngve. Jeg prøvde å lese den da min søster ble ferdig med den et par dager etterpå, men det ble for ungdommelig for meg. Bandspilling, forelskelse og banning og greier. Kjapt, men rolig satte jeg meg ned i en annen sofakrok, og åpnet en anne bok.
Årstidene kom og gikk, og jeg ble superduperinteressert i fotball igjen. Min barnekjærlighet til Viking FK er nå i full oppblomstring, ja kanskje på et høyere nivå enn den gangen jeg pleide å snike meg inn gjennom gjerdet på Stavanger Stadion da jeg var liten, og kunne sykle.
Poenget er at jeg fant ut at karakteren Yngve er delvis basert på Egil Østenstad. Viking-legenden. Southampton-legenden. Blackburn-spilleren. Heh. Uansett, en av de store heltene mine på den tiden, sammen med Gunnar Aase. Østenstad er så kul. Han regner seg selv som Milan Kundera-fan. Han kler seg bra. Han liker The Smiths. Han ser bra ut. Han har en søt Haugesunds-dialekt. Mer kan man ikke be om fra en total bok. I tillegg har han fått navnet "Yngve" i en bok. Jeg ahr nå plukket frem boken igjen.
Samtidig er en annen karakter basert på Aslak Sira Myhre. De var alle venner de, gjennom ungdomstiden. Stavanger altså. Rare by. Rike by. By?
Uansett, boken er egentlig ikke så god, fortsatt. Men jeg tvinger meg igjennom den. Grunnen til det er at det er leeenge siden jeg har lest noe annet enn artikler, essays og nyheter. Skjønnlitteratur har bare ikke vært prioritert, og spesielt ikke den norske. Jeg syns Tor sin blogg, er bedre enn det meste av det som blir skrevet her. Det sier bittelitt om Tor, men det sier en del om hva jeg syns om Norsk litteratur.
Forresten, tastaturet på fakultetsbiblioteket mitt er deilig. Det er skikkelig kult å skrive veldig fort, og det gir en bra lyd som ikke er for høy, men nok til at folk rundt meg legger merke til at det høres ut som jeg skriver veldig fort. Hurra for tastatur. Hurra. Hurra.
Årstidene kom og gikk, og jeg ble superduperinteressert i fotball igjen. Min barnekjærlighet til Viking FK er nå i full oppblomstring, ja kanskje på et høyere nivå enn den gangen jeg pleide å snike meg inn gjennom gjerdet på Stavanger Stadion da jeg var liten, og kunne sykle.
Poenget er at jeg fant ut at karakteren Yngve er delvis basert på Egil Østenstad. Viking-legenden. Southampton-legenden. Blackburn-spilleren. Heh. Uansett, en av de store heltene mine på den tiden, sammen med Gunnar Aase. Østenstad er så kul. Han regner seg selv som Milan Kundera-fan. Han kler seg bra. Han liker The Smiths. Han ser bra ut. Han har en søt Haugesunds-dialekt. Mer kan man ikke be om fra en total bok. I tillegg har han fått navnet "Yngve" i en bok. Jeg ahr nå plukket frem boken igjen.
Samtidig er en annen karakter basert på Aslak Sira Myhre. De var alle venner de, gjennom ungdomstiden. Stavanger altså. Rare by. Rike by. By?
Uansett, boken er egentlig ikke så god, fortsatt. Men jeg tvinger meg igjennom den. Grunnen til det er at det er leeenge siden jeg har lest noe annet enn artikler, essays og nyheter. Skjønnlitteratur har bare ikke vært prioritert, og spesielt ikke den norske. Jeg syns Tor sin blogg, er bedre enn det meste av det som blir skrevet her. Det sier bittelitt om Tor, men det sier en del om hva jeg syns om Norsk litteratur.
Forresten, tastaturet på fakultetsbiblioteket mitt er deilig. Det er skikkelig kult å skrive veldig fort, og det gir en bra lyd som ikke er for høy, men nok til at folk rundt meg legger merke til at det høres ut som jeg skriver veldig fort. Hurra for tastatur. Hurra. Hurra.
torsdag, mars 09, 2006
Jeg har klippet mitt eget hår.
Tralalalala.
det har skjedd før, det at jeg har tatt i en saks og stusset litt her og der. Men aldri så mye hår som nå. For to timer siden. det var bare meningen at jeg skulle kompensere for litt av den generelle rottehalen jeg hadde fått. Men det endte med storstuss. Det var ihvertfall mye hår som ble klippet, og som forsvant i søppelkassen. Jeg er spent på om noen kommenterer det, og hvordan det vil gro. det er nemlig ikke så synlig. Men det forsvant. Det er det som teller. Kvantitet, ikke kvalitet.
det har skjedd før, det at jeg har tatt i en saks og stusset litt her og der. Men aldri så mye hår som nå. For to timer siden. det var bare meningen at jeg skulle kompensere for litt av den generelle rottehalen jeg hadde fått. Men det endte med storstuss. Det var ihvertfall mye hår som ble klippet, og som forsvant i søppelkassen. Jeg er spent på om noen kommenterer det, og hvordan det vil gro. det er nemlig ikke så synlig. Men det forsvant. Det er det som teller. Kvantitet, ikke kvalitet.
mandag, mars 06, 2006
Kræsj
Det bekreftes mer for hvert år som går. Oscar-utdelingen mister stadig sin verdi. Det kan egentlig diskuteres om Oscar-statuettene noensinne har hatt en faktisk filmverdi. Fordi før, som i år, så viser akademiet en unik evne til å misse totalt på hvilke filmer som fortjener priser.
Beste film, Crash? Gi deg. Dette er en "american-guilt-trip"-film. Hva var egentlig moralen til filmen? Alle er (litt) rasister? Vi må lære oss å leve sammen? Los Angeles er en stor by? Verst av alt er hvordan filmen behandler rasisme som noe som ikke kan helt forklares eller spores opp, men noe løst i luften som er menneskelig og ikke kan helt kontrolleres. Ved å gjøre dette greier Paul Haggis å se bort ifra at rasisme, spesielt i USA, er noe som har blitt brukt systematisk og som har et historisk opphav og en sosialpolitisk årsak. Bu til filmen.
I det minste så kunne de gitt den til Brokeback Mountain, siden Oscar-utdelingen har for lengst handlet om å vise at Hollywood også kan være politisk korrekte. Det er ikke uten grunn at produsentene går stadig lengre i å finne morsomme verter, og det er ikke uten grunn at avisene og media generelt fokuserer for hvert år mer og mer på kjolene og den røde løperen.
Dette er synd. Mest av alt fordi en oscar-statuett, ja til og med en nominasjon, kan være svært så hjelpende for den økonomiske inntjeningen til en film. Spesielt for utenlandske filmer som stort sett ikke får distribusjon i USA med mindre de er med i Oscar-buzzet, eller av en filmskaper som allerede er på et etablert toppnivå. Slik Haneke, Von Trier Wong Kar-Wai er.
Men så lenge ikke Haneke dukker opp med en fin kjole og dyre smykker, så gidder jeg ikke lenger å følge med på dritten. Det er fareskuende hvor lav kvaliteten i USA har vært på lengre sikt. Klart det dukker opp noen gullkorn her og der, men med den høye produksjonsfrekvensen de har, så skulle det bare mangle.
-----
Litt ære skal de ha. En av fjorårets beste filmer vant faktisk en pris. "Tsotsi", en sterk film om ekstrem fattigdom, kriminalitet og desperasjon. Tre elementer vi ofte ser sammen i det virkelige liv. Men ikke i Hollywood.
Beste film, Crash? Gi deg. Dette er en "american-guilt-trip"-film. Hva var egentlig moralen til filmen? Alle er (litt) rasister? Vi må lære oss å leve sammen? Los Angeles er en stor by? Verst av alt er hvordan filmen behandler rasisme som noe som ikke kan helt forklares eller spores opp, men noe løst i luften som er menneskelig og ikke kan helt kontrolleres. Ved å gjøre dette greier Paul Haggis å se bort ifra at rasisme, spesielt i USA, er noe som har blitt brukt systematisk og som har et historisk opphav og en sosialpolitisk årsak. Bu til filmen.
I det minste så kunne de gitt den til Brokeback Mountain, siden Oscar-utdelingen har for lengst handlet om å vise at Hollywood også kan være politisk korrekte. Det er ikke uten grunn at produsentene går stadig lengre i å finne morsomme verter, og det er ikke uten grunn at avisene og media generelt fokuserer for hvert år mer og mer på kjolene og den røde løperen.
Dette er synd. Mest av alt fordi en oscar-statuett, ja til og med en nominasjon, kan være svært så hjelpende for den økonomiske inntjeningen til en film. Spesielt for utenlandske filmer som stort sett ikke får distribusjon i USA med mindre de er med i Oscar-buzzet, eller av en filmskaper som allerede er på et etablert toppnivå. Slik Haneke, Von Trier Wong Kar-Wai er.
Men så lenge ikke Haneke dukker opp med en fin kjole og dyre smykker, så gidder jeg ikke lenger å følge med på dritten. Det er fareskuende hvor lav kvaliteten i USA har vært på lengre sikt. Klart det dukker opp noen gullkorn her og der, men med den høye produksjonsfrekvensen de har, så skulle det bare mangle.
-----
Litt ære skal de ha. En av fjorårets beste filmer vant faktisk en pris. "Tsotsi", en sterk film om ekstrem fattigdom, kriminalitet og desperasjon. Tre elementer vi ofte ser sammen i det virkelige liv. Men ikke i Hollywood.
torsdag, februar 23, 2006
fredag, februar 17, 2006
Jeg er en enkel fyr.
Noen som så Rosenborg-kampen på onsdag? Det gjorde jeg, og det smakte ikke godt. Det smakte både surt og bittert. Et mål på en markeringstabbe, og ett mål på en E. Johnsen tabbe. Det er blitt en egen kategori. Men det ryktes om at han jobber med det, og at han faktisk har blitt bedre. Det så vi ikke noe til, og han så nervøs ut da situasjonene på banen kom i hans misfavør. Men jeg har trua på E. Johnsen, og vet at han har fortsatt en stigende ferdighetskurve. Han må bare jobbe med ting. Alle spillerne må det. Og ikke bare spillerne ute på gressmatten på Lerkendal, men også apparatet rundt. Trenerne, fysioterapeutene, hjelperne og kontor-rottene. Og Kjernen. Og publikum. Og media. Vi må alle konsentrere oss, og yte vårt beste. Når vi gjør det så er det magi. Når vi ikke gjør det, så er det norsk fotball.
Hvorfor har vi ikke ferdighetene, hvorfor har vi ikke magien? Hvorfor har vi ikke en Arshavin som med en killer-instinkt til tusen tar et lite øyeblikk, et lite moment i tiden og gjør det om til hans eget?
Det som gjorde mest vondt var å se at Daniel Braaten ikke fikk det til. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er fascinert av unge talenter i fotball. Alle som er 23 år og yngre, og som har sjangs til profflivet i utlandet. Den neste Ronaldo. Eller den neste Rune Bratseth. Eller den neste Jan Åge Fjørtoft (hvor lenge skal vi få høre at han var proff? Middlesbrough var jo hans høydepunkt.)
Kanskje det er noe freudiansk over det. Min fascinasjon, fiksering om du vil, skyldes kansje at det en stund i livet mitt var guttedrømmen min. At jeg, med mitt gode blikk, skulle gi nydelige stikkpasninger til den løpende vingen, og score i finalen i Champions League. Helst for Aston Villa, mitt favorittlag på den tiden. Kanskje er det slik, at min enorme fascinasjon for fotball også er nostalgi i praksis. Guttelivet, hvor det å sykle til Stavanger sentrum var dagens høydepunkt. Da jeg fant hullet i gjerdet til Stavanger Stadion. Da jeg fikk autografen til Tim Flowers (som jeg mistet for lengst) og så Alan Shearer da Blackburn besøkte Viking FK. Alle fotballkortene mine. Da jeg skrek til Gunnar Aase "Kom igjen!" mens han skulle runde Starts høyreback da Viking tapte 1-3 på Stavanger Stadion. Da jeg var lei meg i en uke da Egil Østenstad gikk til Southampton i 1996. Fotballtreningene, og besøkene til alle hallene som fantes i rogaland. Da hovednyheten på dagsrevyen var mottakelsen av Solskjær i britisk media. Da jeg drømte om å ha skjorte nr. 7, samme som Myggen. Da jeg så Myggen. Da jeg så Myggen spille. Da jeg snek meg inn i kinoen for første og siste gang, for å se dokumentaren om Myggen.
Livet kan være ålreit som unge. Sikkert fordi du ikke kan tenke.
Men jeg føler at jeg begynner å nærme meg en ålreit forståelse, og kontroll, av fornuften. Alikevel har jeg vanskelig for å styre meg når jeg ser en ung spiller utspille Robert Carlos. Jeg har vanskelig for å la være å hyle av glede når Braaten finter og akselererer forbi en av verdens raskeste backer. Når han tar en Cruyff-vending og skyter i stangen. Når han på overtid, etter to strømbrudd på bortebane i Haifa Israel gjør en liten finte før han skaffer Rosenborg minst 80 millioner kroner.
Braaten er en spiller som er lite norsk i spillestil. Han kan være litt ego, og han prøver seg på det spektakulære, ikke det sikre. Han kan være ujevn, men han kan endre en hel kamp alene. Man må tåle litt av det vonde fordi snart kommer det veldig gode. Kanskje det er derfor det var ekstra vondt på onsdag. Det gode kom aldri. Det spektakulære, det "øyeblikket" av magi som kun sport og film kan tilby kom aldri. Det gjør vondt, spesielt når resultatet til slutt blir 0-2.
Kanskje fins min fascinasjon, fordi jeg vil ha en Arshavin. En Ronaldo. En Zidane. En Stoichkov. En Egil Østenstad. En Zlatan. Jeg vil ha et øyeblikk. Slik øyeblikket mot Maccabi Haifa var. Slik Brattbakk gjorde etter hans frispark. Jeg tviler ikke på at han gråt. Og jeg rakk å se han briste ut i det, i et par frames. Kanskje ti frames, nesten et halvt sekund. Det var øyeblikkelig, og det er nettopp derfor jeg vil ha det. Jeg vil ha det øyeblikket da Braaten skjøt inn 2-2. Jeg vil ha slike øyeblikk. Jeg vil ha det ofte, og jeg vil ha det utifra ingenting.
Det gir folket opium. Det gir mening med tilværelsen, og det gir mening med at 22 stykker skal løpe rundt på banen og sparke en ball. Slik at vi kan minnes de magiske øyeblikkene sport har å tilby, og slik at vi kan beundre de ferdighetene som kommer med det.
Og neste gang jeg er i en melankolsk fase av livet mitt, kan jeg tenke på da jeg var ungdom og så Braaten herje med Roberto Carlos. Og mens jeg er i en nåtid, en nåtid som aldri forsvinner, så kan jeg drømme om den gangen Alexander Gabrielsen kom med en viktig takling, sender ballen til Skjelbred som finner Fredheim Holm framme med en nydelig stikkball. Fredheim Holm banker den forbi en utfintet keeper, og Norge er videre til semifinalen i EM 2012. Av og til så kan så trivielle ting som fotball gi et så vanskelig konsept som "tid" mening. Jeg venter spent på fremtiden nå Troillungan.
Og 0-2, det er blitt fortid. Jeg velger å huske det gode.
Hvorfor har vi ikke ferdighetene, hvorfor har vi ikke magien? Hvorfor har vi ikke en Arshavin som med en killer-instinkt til tusen tar et lite øyeblikk, et lite moment i tiden og gjør det om til hans eget?
Det som gjorde mest vondt var å se at Daniel Braaten ikke fikk det til. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er fascinert av unge talenter i fotball. Alle som er 23 år og yngre, og som har sjangs til profflivet i utlandet. Den neste Ronaldo. Eller den neste Rune Bratseth. Eller den neste Jan Åge Fjørtoft (hvor lenge skal vi få høre at han var proff? Middlesbrough var jo hans høydepunkt.)
Kanskje det er noe freudiansk over det. Min fascinasjon, fiksering om du vil, skyldes kansje at det en stund i livet mitt var guttedrømmen min. At jeg, med mitt gode blikk, skulle gi nydelige stikkpasninger til den løpende vingen, og score i finalen i Champions League. Helst for Aston Villa, mitt favorittlag på den tiden. Kanskje er det slik, at min enorme fascinasjon for fotball også er nostalgi i praksis. Guttelivet, hvor det å sykle til Stavanger sentrum var dagens høydepunkt. Da jeg fant hullet i gjerdet til Stavanger Stadion. Da jeg fikk autografen til Tim Flowers (som jeg mistet for lengst) og så Alan Shearer da Blackburn besøkte Viking FK. Alle fotballkortene mine. Da jeg skrek til Gunnar Aase "Kom igjen!" mens han skulle runde Starts høyreback da Viking tapte 1-3 på Stavanger Stadion. Da jeg var lei meg i en uke da Egil Østenstad gikk til Southampton i 1996. Fotballtreningene, og besøkene til alle hallene som fantes i rogaland. Da hovednyheten på dagsrevyen var mottakelsen av Solskjær i britisk media. Da jeg drømte om å ha skjorte nr. 7, samme som Myggen. Da jeg så Myggen. Da jeg så Myggen spille. Da jeg snek meg inn i kinoen for første og siste gang, for å se dokumentaren om Myggen.
Livet kan være ålreit som unge. Sikkert fordi du ikke kan tenke.
Men jeg føler at jeg begynner å nærme meg en ålreit forståelse, og kontroll, av fornuften. Alikevel har jeg vanskelig for å styre meg når jeg ser en ung spiller utspille Robert Carlos. Jeg har vanskelig for å la være å hyle av glede når Braaten finter og akselererer forbi en av verdens raskeste backer. Når han tar en Cruyff-vending og skyter i stangen. Når han på overtid, etter to strømbrudd på bortebane i Haifa Israel gjør en liten finte før han skaffer Rosenborg minst 80 millioner kroner.
Braaten er en spiller som er lite norsk i spillestil. Han kan være litt ego, og han prøver seg på det spektakulære, ikke det sikre. Han kan være ujevn, men han kan endre en hel kamp alene. Man må tåle litt av det vonde fordi snart kommer det veldig gode. Kanskje det er derfor det var ekstra vondt på onsdag. Det gode kom aldri. Det spektakulære, det "øyeblikket" av magi som kun sport og film kan tilby kom aldri. Det gjør vondt, spesielt når resultatet til slutt blir 0-2.
Kanskje fins min fascinasjon, fordi jeg vil ha en Arshavin. En Ronaldo. En Zidane. En Stoichkov. En Egil Østenstad. En Zlatan. Jeg vil ha et øyeblikk. Slik øyeblikket mot Maccabi Haifa var. Slik Brattbakk gjorde etter hans frispark. Jeg tviler ikke på at han gråt. Og jeg rakk å se han briste ut i det, i et par frames. Kanskje ti frames, nesten et halvt sekund. Det var øyeblikkelig, og det er nettopp derfor jeg vil ha det. Jeg vil ha det øyeblikket da Braaten skjøt inn 2-2. Jeg vil ha slike øyeblikk. Jeg vil ha det ofte, og jeg vil ha det utifra ingenting.
Det gir folket opium. Det gir mening med tilværelsen, og det gir mening med at 22 stykker skal løpe rundt på banen og sparke en ball. Slik at vi kan minnes de magiske øyeblikkene sport har å tilby, og slik at vi kan beundre de ferdighetene som kommer med det.
Og neste gang jeg er i en melankolsk fase av livet mitt, kan jeg tenke på da jeg var ungdom og så Braaten herje med Roberto Carlos. Og mens jeg er i en nåtid, en nåtid som aldri forsvinner, så kan jeg drømme om den gangen Alexander Gabrielsen kom med en viktig takling, sender ballen til Skjelbred som finner Fredheim Holm framme med en nydelig stikkball. Fredheim Holm banker den forbi en utfintet keeper, og Norge er videre til semifinalen i EM 2012. Av og til så kan så trivielle ting som fotball gi et så vanskelig konsept som "tid" mening. Jeg venter spent på fremtiden nå Troillungan.
Og 0-2, det er blitt fortid. Jeg velger å huske det gode.
fredag, februar 10, 2006
In defence of fun.
Berk.
Vanligvis er det slik at det er lett å forsvare seg når det er noe popkultur man liker. Jeg liker Michael Jackson; pre-Smooth Criminal. Alt han har laget før den låten er på grensen av genialitet, en gave til menneskeheten. Jeg stopper ikke med å høre på det, ihvertfall ikke til jeg get enough. Mozart-kule til de som tar den referansen. Et annet eksempel. Jeg elsker fotball. Fotball er populærkultur. Fotball er folklore. Fotball er også littegrann harry, noe som får meg til å føle meg macho i en ellers feminin hverdag.
Men dette handler ikke om fotball. No sir. Dette skulle gjerne handlet om fotball. Jeg elsker jo fotball. Jeg kunne snakket om fotball i dagevis. I bloggevis. Men dette handler ikke om fotball. Dette handler om One Tree Hill. Når jeg lytter til hjernen min, noe jeg burde gjøre oftere (spesielt om nettene) så er det lett for meg å forsvare at jeg skal se på reprisen av aller første episode idag kl. 15.10 på TVN. Jeg kunne ha sagt noe om ungdomsdramaet som fenomen. Den dramaturgiske oppbygninen av relasjonsrelaterte plotlines. Men det skal jeg ikke gjøre. Jeg skal holde meg for god for sånt.
Jeg har lyst til å se Chad Michael Murray. Og sophia Bush. Og hun som spiller Peyton. Mmmmmm, hun som spiller Peyton. Mmmm, Sophia Bush, nam. Knask. Hyl. Wow-faktoren på disse skuesspillerne er stor. De er overnaturlig pene. Penere enn de i Ally McBeal. Ikke rart folk heller så på dem, enn de stygge menneskene i Veronica Mars. Kristen Bell er jo ikke pen, hun er bare normal og det er ikke godt nok for billedrør-seerne.
Det er heller ikke godt nok for meg. Ikke nå lenger. Nå vil jeg ha kulhet, stolhet og fordommer. Jeg vil ha mennesker som ikke fins. Jeg vil ha Sophia Bush, Chad Michael Murray og hun som spiller Peyton. Mmmmm, hun som spiller Peyton, nam. Tygg. Drøvl.
Så hva er moralen i alt dette? Ingenting. Moral finnes ikke her. Bare at One Tree Hill er kjekt, og at menneskene som er med på den er pene, og derfor fins de ikke.
Forøvrig, som en fotnote til alt dette så må det jo nevnes at Chad Michael Murray først gjorde seg bemerket i den fantastiske serien Gilmore Girls. Det er en serie jeg har skrevet om før på bloggen, og som jeg forsvarer med både hjerne, hjerte og nyre. Dermed fører Mr. Murray seg opp på listen over kulheter som gjorde seg bemerket på tidenes "dramedie". Adam Brody, som bærer The O.C. helt alene, dukket også opp her. Mmmmm, Rachel Bilson, nam. Fres. Gnukk.
Jeg elsker Gilmore Girls. Jeg hater Lyn. Og jeg hater Molde FK. Men jeg hater også andre ting.
Hat er et sterkt ord sies det. Hold kjeft. Det er det jeg sier. Eller, jeg sier det ikke. Jeg skriver det. Hold kjeft. Få deg en jobb.
Vanligvis er det slik at det er lett å forsvare seg når det er noe popkultur man liker. Jeg liker Michael Jackson; pre-Smooth Criminal. Alt han har laget før den låten er på grensen av genialitet, en gave til menneskeheten. Jeg stopper ikke med å høre på det, ihvertfall ikke til jeg get enough. Mozart-kule til de som tar den referansen. Et annet eksempel. Jeg elsker fotball. Fotball er populærkultur. Fotball er folklore. Fotball er også littegrann harry, noe som får meg til å føle meg macho i en ellers feminin hverdag.
Men dette handler ikke om fotball. No sir. Dette skulle gjerne handlet om fotball. Jeg elsker jo fotball. Jeg kunne snakket om fotball i dagevis. I bloggevis. Men dette handler ikke om fotball. Dette handler om One Tree Hill. Når jeg lytter til hjernen min, noe jeg burde gjøre oftere (spesielt om nettene) så er det lett for meg å forsvare at jeg skal se på reprisen av aller første episode idag kl. 15.10 på TVN. Jeg kunne ha sagt noe om ungdomsdramaet som fenomen. Den dramaturgiske oppbygninen av relasjonsrelaterte plotlines. Men det skal jeg ikke gjøre. Jeg skal holde meg for god for sånt.
Jeg har lyst til å se Chad Michael Murray. Og sophia Bush. Og hun som spiller Peyton. Mmmmmm, hun som spiller Peyton. Mmmm, Sophia Bush, nam. Knask. Hyl. Wow-faktoren på disse skuesspillerne er stor. De er overnaturlig pene. Penere enn de i Ally McBeal. Ikke rart folk heller så på dem, enn de stygge menneskene i Veronica Mars. Kristen Bell er jo ikke pen, hun er bare normal og det er ikke godt nok for billedrør-seerne.
Det er heller ikke godt nok for meg. Ikke nå lenger. Nå vil jeg ha kulhet, stolhet og fordommer. Jeg vil ha mennesker som ikke fins. Jeg vil ha Sophia Bush, Chad Michael Murray og hun som spiller Peyton. Mmmmm, hun som spiller Peyton, nam. Tygg. Drøvl.
Så hva er moralen i alt dette? Ingenting. Moral finnes ikke her. Bare at One Tree Hill er kjekt, og at menneskene som er med på den er pene, og derfor fins de ikke.
Forøvrig, som en fotnote til alt dette så må det jo nevnes at Chad Michael Murray først gjorde seg bemerket i den fantastiske serien Gilmore Girls. Det er en serie jeg har skrevet om før på bloggen, og som jeg forsvarer med både hjerne, hjerte og nyre. Dermed fører Mr. Murray seg opp på listen over kulheter som gjorde seg bemerket på tidenes "dramedie". Adam Brody, som bærer The O.C. helt alene, dukket også opp her. Mmmmm, Rachel Bilson, nam. Fres. Gnukk.
Jeg elsker Gilmore Girls. Jeg hater Lyn. Og jeg hater Molde FK. Men jeg hater også andre ting.
Hat er et sterkt ord sies det. Hold kjeft. Det er det jeg sier. Eller, jeg sier det ikke. Jeg skriver det. Hold kjeft. Få deg en jobb.
torsdag, februar 09, 2006
Litt fra her og der.
Aftenposten: Terningkast 6
Anmeldelse
"Bunnsolide skuespillerprestasjoner er med på å gjøre dette til Hanekes mest tilgjengelige film. Han har full kontroll over spenninger, stemninger og tempo, det vil si at han taler thrillerspråket flytende. Og det er som om Kafka og Hitchcock slår seg sammen, de intetanende forfølges av noe navnløst."
Dagsavisen: Terningkast 5
Anmeldelse
"Det er ikke vanskelig å se hvorfor denne filmen, med sitt stille og urovekkende lynne, etterlater seere numme av ubehag. Akkurat det er blitt Hanekes varemerke som regissør."
Dagbladet: Terningkast 5
Anmeldelse
"Daniel Auteuil er intet mindre enn briljant i rollen som mannen som vrir seg i ubehag når han blir stilt ansikt til ansikt med en mulig erkjennelse av skyld. Han blir en overbevisende personifisering av noe større - en kollektiv skyld."
Bergens Tidende: Terningkast 6
Anmeldelse
"Uten å plage oss med en drøvtygget historie, inviterer han [Haneke] oss til å dra våre egne konklusjoner i dette perfekte, filmatiske spenningsdramaet, hvor paret Binoche/Auteuil får briljere."
Anmeldelse
"Bunnsolide skuespillerprestasjoner er med på å gjøre dette til Hanekes mest tilgjengelige film. Han har full kontroll over spenninger, stemninger og tempo, det vil si at han taler thrillerspråket flytende. Og det er som om Kafka og Hitchcock slår seg sammen, de intetanende forfølges av noe navnløst."
Dagsavisen: Terningkast 5
Anmeldelse
"Det er ikke vanskelig å se hvorfor denne filmen, med sitt stille og urovekkende lynne, etterlater seere numme av ubehag. Akkurat det er blitt Hanekes varemerke som regissør."
Dagbladet: Terningkast 5
Anmeldelse
"Daniel Auteuil er intet mindre enn briljant i rollen som mannen som vrir seg i ubehag når han blir stilt ansikt til ansikt med en mulig erkjennelse av skyld. Han blir en overbevisende personifisering av noe større - en kollektiv skyld."
Bergens Tidende: Terningkast 6
Anmeldelse
"Uten å plage oss med en drøvtygget historie, inviterer han [Haneke] oss til å dra våre egne konklusjoner i dette perfekte, filmatiske spenningsdramaet, hvor paret Binoche/Auteuil får briljere."
Et bilde
Det sankkes om at estetikken i Vesten har fått en så sterk plass i samfunnet, at vi vil snart ha vanskeligheter mellom å skjelne mellom virkelighet og fantasi.
Jeg tror vi allerede er der.
Det er veldig vanskelig å unngå bilder. Og da mener jeg selve bildet. Bilder av kjendiser. Bilder av sult (Hvordan kan man ta et bilde av noe så uspesifikt?). Bilder av krig, bilder av det vi liker å tenke på elendighet.
Se for deg et bilde som representerer elendighet. Personlig har jeg lett å se for meg bilder jeg har sett på tv, bilder fra andre verdensdeler jeg aldri har vært i, eller aldri vil besøke.
Spørsmålet er, får jeg inn i knollen min at de bildene er kun "bilder"? Blir det dermed virkelighet eller sannhet?
Jeg tror vi allerede er der.
Det er veldig vanskelig å unngå bilder. Og da mener jeg selve bildet. Bilder av kjendiser. Bilder av sult (Hvordan kan man ta et bilde av noe så uspesifikt?). Bilder av krig, bilder av det vi liker å tenke på elendighet.
Se for deg et bilde som representerer elendighet. Personlig har jeg lett å se for meg bilder jeg har sett på tv, bilder fra andre verdensdeler jeg aldri har vært i, eller aldri vil besøke.
Spørsmålet er, får jeg inn i knollen min at de bildene er kun "bilder"? Blir det dermed virkelighet eller sannhet?
mandag, februar 06, 2006
FAQ
Q: How do I gain culture?
A: Det fins mange måter å tilegne seg kulturell kapital på. Det er nå blitt slik, at kulturverdenen er blitt inndelt i to deler: Sport og kultur. Hva som er størst, avhenger av hvor du er. I Norge er sport en del større enn ting som kan vagt minne om kultur.
Danmark er kjent for sin kultur, men på sportssiden er det bare Brian Laudrup og Anja Andersen som har vært i nærheten av å bevege mer enn to muskler samtidig på imponerende måter, og ikke som en del av en pornografi-film. Kanskje også Bjarne Riis, men heter du Bjarne Riis så får du som fortjent.
Mitt tips til deg er at du melder deg inn i en sportsforening. Praktiser svakt, så det ikke går utover helsa, men finn frem til fellesskapet som eksisterer i alkoholkonsum og suppporter-følelse.[1] Det er ofte kjekkest når alle kler seg i like farger og synger sanger sammen.
Noe som fører meg til min tese om at sport fører til kultur. Fotballsupportere danner TIFO-grupper som har ansvaret for bannere o.l. Her er det mange som er interessert i søm og design som kan leke med grenser, med symboler og holdbarhet i materiale. Sy sammen en brann-logo på et stort rødt flagg, som holder i regnet for 45x2 min. Skriv og komponer egne supporter-sanger. Altså; sport > kultur.
Det fins også noen eksempler som viser at motsatt vei også er mulig, f. eks autografsamler > heia tufte eller politiker > heia tufte, eller dans > dans. Men det kan vi droppe.
Q: What is Vasilovden?
A: Vasilovden er en høytid i Bulgaria som feires den 1. januar som feirer navnet til alle som heter Vassil, Vassilka, Vassilena, Vesselina, Vesselin, Vessela, Vesselka, Vessie, Veska, Vulko.
Q: Do you know what it takes to please a man in bed?
A: Ja, jeg regner med å være kvalifisert til å svare, ettersom jeg er en selv. Det fins flere punkter dere kan prøve:
1) Ta ansvar for din egen orgasme. Menn er lykkelige når de ser at deres partner, mann eller kvinne, nyter akten like mye som dem selv. Kjenn på din egen kropp, og lær deg hva du syns er godt og hva du ikke liker.
2) Oppdag hans erogene soner. Mannens penis er ikke den eneste delen av mannekroppen som liker å bli befølt. Ikke det at kroppsdeler kan tenke. Oppdag om han liker å bli tatt på brystvortene (evt. vortene), rektum, føttene eller øreflippene. Det er ikke alle som har øreflipper, så være kreativ hvis du skulle bli utsatt for et slikt monster.
3) La ham se deg naken. Det er mange som glemmer at sex-akten også er en visuell opplevelse. Ha gjerne lyset på. Husk også at menn i stor grad er mindre kritiske til sin egen kropp enn det kvinner ofte er.[2]
Q: Do I need permission to hide a box?
A: Dette er ofte et spørsmål som blir forbigått av travle A4-mennesker. Som oftest trenger du tillatelse til å gjemme en boks, spesielt hvis det inneholder noe som ikke er ditt eget, eller om det skal gjemmes på et sted som ikke er ditt eget. Ringfinger-regelen er at hvis boksen har noesomhelst å gjøre med andre enn deg, så spør om tillatelse. Hvis det er en hemmelighet, ring pappa.
Q: Where can I see wild carnivorous plants?
A: Kjøttetende planter er ofte nærmere enn du tror. De fins i hvert eneste kontinent, unntatt Sydpolen. De trives ofte i sumpområder, og små innsjøer. De kan også snakke med hunder, og er gode kartografer. Det siste fant jeg på.
------------
Det var min første FAQ. Siden ingen har sendt inn noen spørsmål, så bare fant jeg noen tilfeldige spørsmål på nettet. Ikke lur med å spørre hvis det er noe du lurer på. Skriv enten som kommentar, eller send en epost til dj_nuclearfunk @ hotmail.com
A: Det fins mange måter å tilegne seg kulturell kapital på. Det er nå blitt slik, at kulturverdenen er blitt inndelt i to deler: Sport og kultur. Hva som er størst, avhenger av hvor du er. I Norge er sport en del større enn ting som kan vagt minne om kultur.
Danmark er kjent for sin kultur, men på sportssiden er det bare Brian Laudrup og Anja Andersen som har vært i nærheten av å bevege mer enn to muskler samtidig på imponerende måter, og ikke som en del av en pornografi-film. Kanskje også Bjarne Riis, men heter du Bjarne Riis så får du som fortjent.
Mitt tips til deg er at du melder deg inn i en sportsforening. Praktiser svakt, så det ikke går utover helsa, men finn frem til fellesskapet som eksisterer i alkoholkonsum og suppporter-følelse.[1] Det er ofte kjekkest når alle kler seg i like farger og synger sanger sammen.
Noe som fører meg til min tese om at sport fører til kultur. Fotballsupportere danner TIFO-grupper som har ansvaret for bannere o.l. Her er det mange som er interessert i søm og design som kan leke med grenser, med symboler og holdbarhet i materiale. Sy sammen en brann-logo på et stort rødt flagg, som holder i regnet for 45x2 min. Skriv og komponer egne supporter-sanger. Altså; sport > kultur.
Det fins også noen eksempler som viser at motsatt vei også er mulig, f. eks autografsamler > heia tufte eller politiker > heia tufte, eller dans > dans. Men det kan vi droppe.
Q: What is Vasilovden?
A: Vasilovden er en høytid i Bulgaria som feires den 1. januar som feirer navnet til alle som heter Vassil, Vassilka, Vassilena, Vesselina, Vesselin, Vessela, Vesselka, Vessie, Veska, Vulko.
Q: Do you know what it takes to please a man in bed?
A: Ja, jeg regner med å være kvalifisert til å svare, ettersom jeg er en selv. Det fins flere punkter dere kan prøve:
1) Ta ansvar for din egen orgasme. Menn er lykkelige når de ser at deres partner, mann eller kvinne, nyter akten like mye som dem selv. Kjenn på din egen kropp, og lær deg hva du syns er godt og hva du ikke liker.
2) Oppdag hans erogene soner. Mannens penis er ikke den eneste delen av mannekroppen som liker å bli befølt. Ikke det at kroppsdeler kan tenke. Oppdag om han liker å bli tatt på brystvortene (evt. vortene), rektum, føttene eller øreflippene. Det er ikke alle som har øreflipper, så være kreativ hvis du skulle bli utsatt for et slikt monster.
3) La ham se deg naken. Det er mange som glemmer at sex-akten også er en visuell opplevelse. Ha gjerne lyset på. Husk også at menn i stor grad er mindre kritiske til sin egen kropp enn det kvinner ofte er.[2]
Q: Do I need permission to hide a box?
A: Dette er ofte et spørsmål som blir forbigått av travle A4-mennesker. Som oftest trenger du tillatelse til å gjemme en boks, spesielt hvis det inneholder noe som ikke er ditt eget, eller om det skal gjemmes på et sted som ikke er ditt eget. Ringfinger-regelen er at hvis boksen har noesomhelst å gjøre med andre enn deg, så spør om tillatelse. Hvis det er en hemmelighet, ring pappa.
Q: Where can I see wild carnivorous plants?
A: Kjøttetende planter er ofte nærmere enn du tror. De fins i hvert eneste kontinent, unntatt Sydpolen. De trives ofte i sumpområder, og små innsjøer. De kan også snakke med hunder, og er gode kartografer. Det siste fant jeg på.
------------
Det var min første FAQ. Siden ingen har sendt inn noen spørsmål, så bare fant jeg noen tilfeldige spørsmål på nettet. Ikke lur med å spørre hvis det er noe du lurer på. Skriv enten som kommentar, eller send en epost til dj_nuclearfunk @ hotmail.com
fredag, februar 03, 2006
tirsdag, januar 31, 2006
Vi dreit oss ut.
De fleste har nok fått med seg at vi dreit oss ut. Danskene bestemte seg for å karikatere Muhammed, og vi bestemte oss ilag for å trykke det i "ytringsfrihetens ånd". La meg presisere, ytringsfrihet er ikke det samme som å oppføre seg som en idiot.
Det sto også på nyhetene at det fantes nettsider med bilder av København og oppfordring til terror. Wow, at man har funnet slikt på nettet må jo være en enorm offisiell trussel. Jeg har vist bilder av diverse apparater av LifeFitness og oppfordret til horror.
terror <> horror.
Og hvorfor skal det virke så jævlig rart at enkelte religiøse grupperinger reagerer med å brenne norske og danske flagg? Når flere titusener underskriver på protestkampanjen "Stopp avkristningen av Norge" etter at Djupedal snakker om å slutte med bordbønn, så skal vi nok ikke så langt for å finne folk som tar latterliggjøring av religion veldig tungt.
Sørlandet for eksempel. Heh. Fredrikstad. Levende Ord området i Bergen som er... bygningen til Levende Ord.
Forresten, jeg hater Lyn.
Det sto også på nyhetene at det fantes nettsider med bilder av København og oppfordring til terror. Wow, at man har funnet slikt på nettet må jo være en enorm offisiell trussel. Jeg har vist bilder av diverse apparater av LifeFitness og oppfordret til horror.
terror <> horror.
Og hvorfor skal det virke så jævlig rart at enkelte religiøse grupperinger reagerer med å brenne norske og danske flagg? Når flere titusener underskriver på protestkampanjen "Stopp avkristningen av Norge" etter at Djupedal snakker om å slutte med bordbønn, så skal vi nok ikke så langt for å finne folk som tar latterliggjøring av religion veldig tungt.
Sørlandet for eksempel. Heh. Fredrikstad. Levende Ord området i Bergen som er... bygningen til Levende Ord.
Forresten, jeg hater Lyn.
fredag, januar 27, 2006
Fra arkivet
Hei igjen dere. Begynte å bli litt lenge iden sist. Som VG har sagt: En dag uten Emilio er om et pust uten oksygen.[1]
Blogger.com har den funksjonen at du kan skrive på ting, og save det som drafts. Etterhvert har noen samlet seg opp, ettersom det skrives mye, og noe av det "vrakes". Jeg har gått igjennom noe av det jeg har hatt som drafts, og vil nå presentere to stykker som ikke har blitt lagt ut. Dere vil kanskje skjønne hvorfor. Ingeting ble ferdig.
-------
7/02/2005 Help!
Du har sikkert hørt om det, du vil sikkert se en del om det, og på lørdag får du både se og høre det som betegnes som tidenes konsertbegivenhet av alle involverte. Også de i media er begeistret. La oss være ærlige, alle er begeistret. Selv om du er uenig med med målet (ikke så mange), eller med midlene som benyttes (fortsatt ikke mange), så er det et faktum at det er DRITmange gode artister som skal spille på Live 8 på lørdag. Jeg gleder meg til sendingen. Vil Pink Floyd vise noe av den storheten som forsvant for 20 år siden? Vil Björk ha på seg en kjole som kan betegnes som normal? Kommer Coldplay-fyren til å ha tusjet på hendene sine?
Det kommer sikkert til å bli veldig pinlig.
"Hideously white"
Til og med Damon Albarn er kritisk
---------
11/20/2005 Et brev til Kjetil Lismoen.
Kjære Kjetil Lismoen.
I Morgenbladet som kom sist fredag, leste jeg en svært rosende anmeldelse av 'Drapet'. Den er signert med ditt navn. Det er vel helt greit at du likte filmen, alle har jo lov til å si sin mening. Det er vel også en film som apellerer til de fleste, så det var ingen bombe.
Det er alikevel et par ting jeg reagerer på i din anmeldelse. "Hans [Per Fly] vilje til å utforske store og grunnleggende spørsmål innenfor kommersielle og politisk ukorrekte sjangrer, får Lars von Triers formeksperimenter til å fremstå som ubetydelige stiløvelser.".
Jeg sier tja.
Problemet med Drapet og Arven er at de nettopp er så abstraherende rundt det du kaller for "store og grunnleggende spørsmål". Hva er det Arven egentlig fortalte oss? At det er kjipt å motte gi avkall på et levesett til for del for et annet? Det blir verre med Drapet.
Det er ille at fire manusskribenter sier så lite med så mye manus. For hvis det er noe som kjennetegner disse filmene så er det overskriving. De tre filmene begynner med enkle scener som kort og greit etablerer hvordan hovedkarakteren er, og et fundamentalt paradoks. I Drapet er JC sin karakter sympatisk, smart, kjærlig mot sin familie, men alikevel i et forhold. Thomsens karakter i Arven er suksessrik, symptaisk, men det er tydelig at han har gitt avkall på et annet liv. OSv.
Benken er middelmådig.
Disse tre filmene er eksempler på de du beskylder Von Trier for, ubetydelige formeksperimenter. Har vi blitt klokere på den problematikken Per Fly annonserer med brask og bram? Nei. Vi har vært vitne til gode manus som har blitt filmet. I mitt syn er det ikke bra når symbolikk, og forskjellige visuelle stiler blir brukt etter behov, ikke etter koherens.
- Forståelse av seeren
- Forståelse av egen rolle, klarhet rundt filmen som produkt
- Bruk av det geografiens rom
---------
Blogger.com har den funksjonen at du kan skrive på ting, og save det som drafts. Etterhvert har noen samlet seg opp, ettersom det skrives mye, og noe av det "vrakes". Jeg har gått igjennom noe av det jeg har hatt som drafts, og vil nå presentere to stykker som ikke har blitt lagt ut. Dere vil kanskje skjønne hvorfor. Ingeting ble ferdig.
-------
7/02/2005 Help!
Du har sikkert hørt om det, du vil sikkert se en del om det, og på lørdag får du både se og høre det som betegnes som tidenes konsertbegivenhet av alle involverte. Også de i media er begeistret. La oss være ærlige, alle er begeistret. Selv om du er uenig med med målet (ikke så mange), eller med midlene som benyttes (fortsatt ikke mange), så er det et faktum at det er DRITmange gode artister som skal spille på Live 8 på lørdag. Jeg gleder meg til sendingen. Vil Pink Floyd vise noe av den storheten som forsvant for 20 år siden? Vil Björk ha på seg en kjole som kan betegnes som normal? Kommer Coldplay-fyren til å ha tusjet på hendene sine?
Det kommer sikkert til å bli veldig pinlig.
"Hideously white"
Til og med Damon Albarn er kritisk
---------
11/20/2005 Et brev til Kjetil Lismoen.
Kjære Kjetil Lismoen.
I Morgenbladet som kom sist fredag, leste jeg en svært rosende anmeldelse av 'Drapet'. Den er signert med ditt navn. Det er vel helt greit at du likte filmen, alle har jo lov til å si sin mening. Det er vel også en film som apellerer til de fleste, så det var ingen bombe.
Det er alikevel et par ting jeg reagerer på i din anmeldelse. "Hans [Per Fly] vilje til å utforske store og grunnleggende spørsmål innenfor kommersielle og politisk ukorrekte sjangrer, får Lars von Triers formeksperimenter til å fremstå som ubetydelige stiløvelser.".
Jeg sier tja.
Problemet med Drapet og Arven er at de nettopp er så abstraherende rundt det du kaller for "store og grunnleggende spørsmål". Hva er det Arven egentlig fortalte oss? At det er kjipt å motte gi avkall på et levesett til for del for et annet? Det blir verre med Drapet.
Det er ille at fire manusskribenter sier så lite med så mye manus. For hvis det er noe som kjennetegner disse filmene så er det overskriving. De tre filmene begynner med enkle scener som kort og greit etablerer hvordan hovedkarakteren er, og et fundamentalt paradoks. I Drapet er JC sin karakter sympatisk, smart, kjærlig mot sin familie, men alikevel i et forhold. Thomsens karakter i Arven er suksessrik, symptaisk, men det er tydelig at han har gitt avkall på et annet liv. OSv.
Benken er middelmådig.
Disse tre filmene er eksempler på de du beskylder Von Trier for, ubetydelige formeksperimenter. Har vi blitt klokere på den problematikken Per Fly annonserer med brask og bram? Nei. Vi har vært vitne til gode manus som har blitt filmet. I mitt syn er det ikke bra når symbolikk, og forskjellige visuelle stiler blir brukt etter behov, ikke etter koherens.
- Forståelse av seeren
- Forståelse av egen rolle, klarhet rundt filmen som produkt
- Bruk av det geografiens rom
---------
mandag, januar 23, 2006
Betraktninger/Konklusjoner
1) Folk som trener er smarte.
Jeg gikk inn i treningssenteret. Jeg spurte den "lille jenten", du vet den typen jente som egentlig er 25 men ser ut som 17, om det bare var å sette i studiekortet. Hun lo forsiktig, og sa ja. PÅ STAVANGERDIALEKT. Damn, disse studentene fra Stavanger. De dukker opp overalt. Selve senteret var rotete og uoversiktlig. Det var vanskelig å finne frem, og etter mye om og men fant jeg frem til garderoben. Det tok sin tid før jeg fant ut hvordan man kunne låse inn klærne sine. Det tok tid før jeg var klar.
I tillegg hadde Nazar overtrent seg på fredag. Han var dermed konvertert fra Mr. Nazar (Nazár) til Mr. Gangsperr.
Jeg hadde ingen som kunne hjelpe meg. Jeg betaler ikke for instruktør.
Så var det de jævla apparatene. Nå kan det godt være at jeg er litt sen, men jeg har aldri skjønt meg på de sykle/løpe/svette-apparatene. Når man ser de bli brukt, så får man jo inntrykket av at det bare er å sette seg på dem, og begynne. Slik er det ikke. Skal man velge "fat burn" eller skal man velge "cardio"? Jeg var jo n00b, så jeg valgte "fat burn". Trodde jeg. det var hundre millioner innstillinger jeg måtte velge, og hver gang jeg valgte "feil", så pep det. Høyt. Det var mennesker rundt meg. Jeg ble flau. Til slutt slo jeg av hele drittsykkelen, startet den opp på nytt igjen og trykte på den store grønne knappen hvor det sto "Quick Start". Så begynte jeg å sykle, og stoppet ikke før det hadde gått en halvtime. Da hadde jeg syklet 10km og forbrent sånn ca. 140 kalorier. Jeg har ingen anelse om det er bra eller dårlig, jeg er jo en n00b.
Jeg tør fortsatt ikke å bruke vektene.
Jeg har ingen anelse om hvordan de fungere. Jeg trenger Nazar for sånt.
2) Ingen som går på treningsstudio trenger det.
Det som slo meg først var at alle menneskene som går på treningsstudio er vakre, slanke mennesker i god form. Kanskje det er på grunn av treningsstudioet. Men min filosofi er, at når de først har kommet så langt, så bør de slutte med å okkupere plass og begynne å sparke fotball. Det er mange "feitinger" som meg i verden, og vi trenger disse stedene, mer enn de trenger vanen. Ut å løp. Skogen kaller.
Jeg gikk inn i treningssenteret. Jeg spurte den "lille jenten", du vet den typen jente som egentlig er 25 men ser ut som 17, om det bare var å sette i studiekortet. Hun lo forsiktig, og sa ja. PÅ STAVANGERDIALEKT. Damn, disse studentene fra Stavanger. De dukker opp overalt. Selve senteret var rotete og uoversiktlig. Det var vanskelig å finne frem, og etter mye om og men fant jeg frem til garderoben. Det tok sin tid før jeg fant ut hvordan man kunne låse inn klærne sine. Det tok tid før jeg var klar.
I tillegg hadde Nazar overtrent seg på fredag. Han var dermed konvertert fra Mr. Nazar (Nazár) til Mr. Gangsperr.
Jeg hadde ingen som kunne hjelpe meg. Jeg betaler ikke for instruktør.
Så var det de jævla apparatene. Nå kan det godt være at jeg er litt sen, men jeg har aldri skjønt meg på de sykle/løpe/svette-apparatene. Når man ser de bli brukt, så får man jo inntrykket av at det bare er å sette seg på dem, og begynne. Slik er det ikke. Skal man velge "fat burn" eller skal man velge "cardio"? Jeg var jo n00b, så jeg valgte "fat burn". Trodde jeg. det var hundre millioner innstillinger jeg måtte velge, og hver gang jeg valgte "feil", så pep det. Høyt. Det var mennesker rundt meg. Jeg ble flau. Til slutt slo jeg av hele drittsykkelen, startet den opp på nytt igjen og trykte på den store grønne knappen hvor det sto "Quick Start". Så begynte jeg å sykle, og stoppet ikke før det hadde gått en halvtime. Da hadde jeg syklet 10km og forbrent sånn ca. 140 kalorier. Jeg har ingen anelse om det er bra eller dårlig, jeg er jo en n00b.
Jeg tør fortsatt ikke å bruke vektene.
Jeg har ingen anelse om hvordan de fungere. Jeg trenger Nazar for sånt.
2) Ingen som går på treningsstudio trenger det.
Det som slo meg først var at alle menneskene som går på treningsstudio er vakre, slanke mennesker i god form. Kanskje det er på grunn av treningsstudioet. Men min filosofi er, at når de først har kommet så langt, så bør de slutte med å okkupere plass og begynne å sparke fotball. Det er mange "feitinger" som meg i verden, og vi trenger disse stedene, mer enn de trenger vanen. Ut å løp. Skogen kaller.
fredag, januar 20, 2006
Skjult nærmer seg.
Snart kommer Skjult, den desidert beste filmen fra 2005. Det hersker ingen tvil i mitt sinn når jeg sier det. Og det var mange gode filmer ifjor: Barnet, Gudenes Kamp, 4, The Wayward Cloud etc.
Min anmeldelse kommer snart. Jeg burde egentlig se den en gang til da. Så imens får dere nøye dere med et par utdrag fra amerikanske kritikere. De er overveldende positive, tenk!
Variety Deborah Young
"A tightly plotted and paced thriller whose not-so-hidden agenda is to expose the bad conscience of the world's haves toward its have-nots, "Hidden" is one of Austrian helmer Michael Haneke's most watchable and pungent works."
The New York Times A.O. Scott
"While this film can seem politically simplistic, it is nonetheless psychologically astute, and more complicated than it at first appears."
LA Weekly Ella Taylor
"The eerily timely subject of Haneke's film is France's unwilling encounter with the disenfranchised minorities it has tried to sweep under the rug. As one who giggled through his widely admired, irredeemably silly "The Piano Teacher," I wasn't prepared to be easily won over by Caché, but it turns out to be his most human and affecting movie to date."
Rolling Stone Peter Travers
"Casts a spell that grips you and won't let go. The film works as a provocation, on a personal and a political level."
The Hollywood Reporter Kirk Honeycutt
"Haneke echoes the theme of Hitchcock's "Rear Window": Moviemaking is basically an act of voyeurism. We secretly examine people's lives in every movie. But in this one, there is a hidden camera, a movie within the movie as it were, forcing us to observe a character along side a mysterious stranger."
Entertainment Weekly Lisa Schwarzbaum
"The picture moves with stealth, enjoying its own thriller-ness as hints are laid and mislaid. There's a sense that Hitchcock is hovering in the background and cheering for Auteuil, who musters all his French superstardom to play a man having his mask of blandness torn off."
Min anmeldelse kommer snart. Jeg burde egentlig se den en gang til da. Så imens får dere nøye dere med et par utdrag fra amerikanske kritikere. De er overveldende positive, tenk!
Variety Deborah Young
"A tightly plotted and paced thriller whose not-so-hidden agenda is to expose the bad conscience of the world's haves toward its have-nots, "Hidden" is one of Austrian helmer Michael Haneke's most watchable and pungent works."
The New York Times A.O. Scott
"While this film can seem politically simplistic, it is nonetheless psychologically astute, and more complicated than it at first appears."
LA Weekly Ella Taylor
"The eerily timely subject of Haneke's film is France's unwilling encounter with the disenfranchised minorities it has tried to sweep under the rug. As one who giggled through his widely admired, irredeemably silly "The Piano Teacher," I wasn't prepared to be easily won over by Caché, but it turns out to be his most human and affecting movie to date."
Rolling Stone Peter Travers
"Casts a spell that grips you and won't let go. The film works as a provocation, on a personal and a political level."
The Hollywood Reporter Kirk Honeycutt
"Haneke echoes the theme of Hitchcock's "Rear Window": Moviemaking is basically an act of voyeurism. We secretly examine people's lives in every movie. But in this one, there is a hidden camera, a movie within the movie as it were, forcing us to observe a character along side a mysterious stranger."
Entertainment Weekly Lisa Schwarzbaum
"The picture moves with stealth, enjoying its own thriller-ness as hints are laid and mislaid. There's a sense that Hitchcock is hovering in the background and cheering for Auteuil, who musters all his French superstardom to play a man having his mask of blandness torn off."
torsdag, januar 19, 2006
VG anmelder en av mine favorittfilmer fra ifjor DEL 2!
Dagbladet er også ute med en anmeldelse. Les forrige bloggpost hvis du ikke skjønte den forrige setningen. Her er litt sammenligning:
Dassbladet:
«Gudenes kamp» er et forsøk på å lage politisk kunstfilm med stor K, og inneholder blant annet erigerte kjønnsorganer, en voksen mann som i affeksjon pisser på seg og smellfeite folk som har svett og usminket sex. Jeg blir kvalm og støtt, ikke på grunn av det halvpornografiske innholdet, men på grunn av at «Gudenes kamp» er så inni hampen lite severdig.
Meg:
Men viktigst av alt, er at filmen gir deg mye å tenke på. Dette er intet mindre enn en liten sensasjon, og en av de beste filmene i årets BIFF. Det er en førpremiere, Tour De Force har kjøpt den opp. Den er ikke garantert visning i Bergen da, da kinosjefer har en tendens til å ikke ville sette opp slike "vanskelige" filmer på kino. Det er deres tap.
Dassbladet:
Dette miserable forsøket på å provosere og kritisere mangler nemlig fullstendig retning og substans, og blir bare en ekkel, usympatisk smørje.
Meg:
Resten av filmen er fortalt på en naturalistisk måte, med underspilling fra de flestes parter. Stilen kan minne om Antonioni, men også Kubrick kom i tankene mine da jeg så filmen. Intet bilde er unødvendig. Bruk av arkitektur og geografi er på et uanstendig bra nivå, noe som tydeligvis blir regissørens kjennemerke.
(...)
Det er en film drevet av bilder og lyd, selve essensen i le cinema. Bruken av lyd er ikke mindre enn mesterlig.
Dassbladet:
Dessverre for ham blir det utført på en særdeles monoton måte, fullstendig uten sjel og dybde. «Gudenes kamp» griper deg rett og slett aldri.
Meg:
Det er heller ikke en plot-drevet film. Det er en film drevet av bilder og lyd, selve essensen i le cinema. (...) Men viktigst av alt, er at filmen gir deg mye å tenke på.
Dassbladet:
«Gudenes kamp» er et forsøk på å lage politisk kunstfilm med stor K, og inneholder blant annet erigerte kjønnsorganer, en voksen mann som i affeksjon pisser på seg og smellfeite folk som har svett og usminket sex. Jeg blir kvalm og støtt, ikke på grunn av det halvpornografiske innholdet, men på grunn av at «Gudenes kamp» er så inni hampen lite severdig.
Meg:
Men viktigst av alt, er at filmen gir deg mye å tenke på. Dette er intet mindre enn en liten sensasjon, og en av de beste filmene i årets BIFF. Det er en førpremiere, Tour De Force har kjøpt den opp. Den er ikke garantert visning i Bergen da, da kinosjefer har en tendens til å ikke ville sette opp slike "vanskelige" filmer på kino. Det er deres tap.
Dassbladet:
Dette miserable forsøket på å provosere og kritisere mangler nemlig fullstendig retning og substans, og blir bare en ekkel, usympatisk smørje.
Meg:
Resten av filmen er fortalt på en naturalistisk måte, med underspilling fra de flestes parter. Stilen kan minne om Antonioni, men også Kubrick kom i tankene mine da jeg så filmen. Intet bilde er unødvendig. Bruk av arkitektur og geografi er på et uanstendig bra nivå, noe som tydeligvis blir regissørens kjennemerke.
(...)
Det er en film drevet av bilder og lyd, selve essensen i le cinema. Bruken av lyd er ikke mindre enn mesterlig.
Dassbladet:
Dessverre for ham blir det utført på en særdeles monoton måte, fullstendig uten sjel og dybde. «Gudenes kamp» griper deg rett og slett aldri.
Meg:
Det er heller ikke en plot-drevet film. Det er en film drevet av bilder og lyd, selve essensen i le cinema. (...) Men viktigst av alt, er at filmen gir deg mye å tenke på.
VG anmelder en av mine favorittfilmer fra ifjor
Sjokkscene?
Sammeligner noen strofer fra Borghild Maalands (hyggelig dame) og min anmeldelse:
VG:
Det hjelper ikke å pøse på med sugende sex; en film suger ikke nødvendigvis tak i deg av den grunn. Meksikanske «Gudenes kamp» åpner med en middelaldrende mann som blir sugd av en ung, vakker kvinne. Senere har han sex med sin kone, som han har kidnappet et barn sammen med, før den unge kvinnen igjen venter med sex. Alt fremført i nøktern, kjølig stil.
Meg:
Gudenes Kamp (Batalla en el cielo) begynner med en scene som eksisterer utenfor den tiden og rom som resten av filmen opererer i. Dette er i seg selv mye mer oppsiktsvekkende enn hva som foregår i denne scenen, nemlig at en ung, pen jente gir en gammel overvektig mann oralsex (uten sensur). Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor folk fokuserer på dette. Slike bilder er provokative og uvanlige, uansett kultur.
VG:
Filmskaperen Carlos Reygadas bruker eksplisitt sex som metafor når han presenterer en bitter og sliten side av livet i Mexico City. Personene har endimensjonale uttrykk, de higer etter vennlighet. De rives og drives av drifter, og straffes av Gud. Kampen står mellom det kjødelige og det skitne jordiske liv på den ene siden, og det opphøyde guddommelige på den andre.
Jeg ser hensikten med denne symbolbruken, og forstår sammenhengen mellom den eksplisitte bruk av sex og det golde bildet av et fattigslig liv. Uten at det i særlig grad påvirker sansene av den grunn.
Regissøren påkaller sjelden medfølelse, kun en bisarr følelse av å ha observert en absurd tilværelse, der uttrykket er dempet, ensformig og endimensjonalt.
Meg:
Filmen avsluttes også med den samme scenen, med noen små variasjoner. Resten av filmen er fortalt på en naturalistisk måte, med underspilling fra de flestes parter. Stilen kan minne om Antonioni, men også Kubrick kom i tankene mine da jeg så filmen. Intet bilde er unødvendig. Bruk av arkitektur og geografi er på et uanstendig bra nivå, noe som tydeligvis blir regissørens kjennemerke. Også hans "Japón" viste oss hvordan naturen og landskapet kunne kobles sammen med moral og det psykologiske indre, uten å bli kjedelig.
Gudenes Kamp handler da også veldig mye om gudenes kamp. Her er det synden kontra frelsen som står sentralt. Filmens hovedperson har nettopp utført noe grusomt. Han, sammen med konen som selger kaker og vekkerklokker, har kidnappet et spedbarn som døde under fangenskapet. Dette blir ikke vist. Han er apatisk og vet ikke hvordan han skal forholde seg til dette. Han ser ned på pilgrimene som marsjerer rundt i Mexico City. Men han er alikevel ute etter frelse, noe han ser i datteren til en general.
Mer enn dette vil jeg ikke si om historien. Det er heller ikke en plot-drevet film. Det er en film drevet av bilder og lyd, selve essensen i le cinema. Bruken av lyd er ikke mindre enn mesterlig. Men viktigst av alt, er at filmen gir deg mye å tenke på. Dette er intet mindre enn en liten sensasjon, og en av de beste filmene i årets BIFF. Det er en førpremiere, Tour De Force har kjøpt den opp. Den er ikke garantert visning i Bergen da, da kinosjefer har en tendens til å ikke ville sette opp slike "vanskelige" filmer på kino. Det er deres tap.
-----
Konklusjon: Jeg skal begynne å snike meg inn i pressevisninger, og begynne å anmelde igjen. Det trenger jeg.
P.S VG ga filmen terningkast 2.
tirsdag, januar 17, 2006
Historie er kult. Historien, den er teit.
Vår felles vestlige historie altså.
Ja, jeg begynte på universitetet igjen denne uken. IDH101, mer kjent som idehistorie. Same old, same old. På fredag venter IDH102. Dette er med andre ord en veldig basic-introduksjon til emnet. Det er tre ord som oppsummerer hva begge handler om: Historie, historie og historie. Mer spesifikt, det er perioden mellom renessansen, opplysningstiden og romantikken som er av interesse for oss. Det var visstnok her vi fant oppstartingen av den moderne tenkningen. Det kan godt være, i vesten altså. Før det, så må vi nok til Midtøsten for å finne sivilisasjoner som gikk rundt og tenkte. Det sies at historien er noe vi kan lære av, for å gjenta suksesser og for å unngå de samme feilene. Ironisk nok, så er det historien som viser oss at vi til stadig begår de samme feilene om og om igjen. Det skjer på et samfunnsmessig plan, men også på et individuelt plan.
Men over til viktigere ting. Jeg har ikke barbert meg i januar. Jeg har ikke tenkt å barbere meg i januar heller. Jeg skal se hvordan jeg ser ut, professor-style. I tillegg er jeg falt litt ut av trening. Jeg var akkurat back in the groove, da det begynte å snø som pokker. Kjipt. Imorgen skal jeg på treningssenter, for første gang siden ungdomsskulen. Og det var tvang, nå er det av fri vilje. Jeg er sikker på at det vil bli bedre resultater denne gang, motivasjon er en viktig faktor for god trening. Jeg er motivert. Jeg skal bli sterk, som H-Man.
Jeg er lei av politikk. Det måtte komme. Det fins metningspunkt for alt, unntatt fotball visstnok. Men jeg er ikke lei av politikk som fag, så det er håp. La meg bare slippe flere diskusjoner om Høyre er i ferd med å avskaffe velferdsstaten, eller om SV er et tulleparti som har ingenting i regjering å gjøre. Debatten i Norge er lavmål, og kvalifiserer til kategorien Hvit Støy. Akkurat som bloggere. Huff.
Ja, jeg begynte på universitetet igjen denne uken. IDH101, mer kjent som idehistorie. Same old, same old. På fredag venter IDH102. Dette er med andre ord en veldig basic-introduksjon til emnet. Det er tre ord som oppsummerer hva begge handler om: Historie, historie og historie. Mer spesifikt, det er perioden mellom renessansen, opplysningstiden og romantikken som er av interesse for oss. Det var visstnok her vi fant oppstartingen av den moderne tenkningen. Det kan godt være, i vesten altså. Før det, så må vi nok til Midtøsten for å finne sivilisasjoner som gikk rundt og tenkte. Det sies at historien er noe vi kan lære av, for å gjenta suksesser og for å unngå de samme feilene. Ironisk nok, så er det historien som viser oss at vi til stadig begår de samme feilene om og om igjen. Det skjer på et samfunnsmessig plan, men også på et individuelt plan.
Men over til viktigere ting. Jeg har ikke barbert meg i januar. Jeg har ikke tenkt å barbere meg i januar heller. Jeg skal se hvordan jeg ser ut, professor-style. I tillegg er jeg falt litt ut av trening. Jeg var akkurat back in the groove, da det begynte å snø som pokker. Kjipt. Imorgen skal jeg på treningssenter, for første gang siden ungdomsskulen. Og det var tvang, nå er det av fri vilje. Jeg er sikker på at det vil bli bedre resultater denne gang, motivasjon er en viktig faktor for god trening. Jeg er motivert. Jeg skal bli sterk, som H-Man.
Jeg er lei av politikk. Det måtte komme. Det fins metningspunkt for alt, unntatt fotball visstnok. Men jeg er ikke lei av politikk som fag, så det er håp. La meg bare slippe flere diskusjoner om Høyre er i ferd med å avskaffe velferdsstaten, eller om SV er et tulleparti som har ingenting i regjering å gjøre. Debatten i Norge er lavmål, og kvalifiserer til kategorien Hvit Støy. Akkurat som bloggere. Huff.
fredag, januar 13, 2006
It came out of nowhere
Det jeg skriver akkurat nå, er skriving uten plan. Jeg har kun en liten anelse om hva jeg skal skrive. Med andre ord, det du leser nå er helt ekte "stream of consciousness", skriving uten retning, uten et mål. Jeg bare skriver og skriver, og du leser og leser. Utenfor er det vind. Jeg kan tenke meg at det er en flott dag for deg, mens du leser disse ord. Disse bokstaver. Disse stavelser, vokallyder og konsonanter. En flott dag.
Jeg tror at det fins en metode, den metoden jeg bruker nå, kan føre mot resultater. Ikke nødvendigvis gode, men alltid spennende resultater. Skriving er bra for en. Det er bra å sette ord på ens egne tanker, tror jeg. Det er kanskje derfor at blogging har blitt så populært, fordi mange som er like selvopptatte som meg (og det er mange) elsker å skrive. Kanskjde det er noe som vi bloggere må tenke på. Bloggene er ikke for andre mennesker. De er ført og fremst for oss som skriver dem. Det er derfor det fins så mange kjedelige blogger. Fordi skribentene prøver å komponere frem lyder og bokstaver som fra deres hode, er ment for andre.
Jeg skriver for meg selv.
Og det burde du også gjøre. Ja du, og du, og du. Blogger er som dagbøker, de man skriver på om kveldene, og de ingen andre egentlig skal lese. Selv om det ikke står noe veldig privat på dem. Nei, jag er inte gay. Jeg har egentlig ikke skrevet dagbøker, dette er det nærmeste jeg kommer en ekte dagbok.
Samtidig vet jeg at bloggen blir lest av mennesker. Noen av disse menneskene kjenner meg, mens noen ikke kjenner meg. Noen kjenner meg via nettet, med aliaser som Nuclear Funk eller HeiaVincent (eller friek47, men det er veeeeldig lenge siden). Denne bloggen er for meg, men disse menneskene er fritt til å lese dem.
Siden dette er en stream-of-consciousness prosjekt, så kom jeg ikke på noen avslutning for dette innlegget.
Jeg tror at det fins en metode, den metoden jeg bruker nå, kan føre mot resultater. Ikke nødvendigvis gode, men alltid spennende resultater. Skriving er bra for en. Det er bra å sette ord på ens egne tanker, tror jeg. Det er kanskje derfor at blogging har blitt så populært, fordi mange som er like selvopptatte som meg (og det er mange) elsker å skrive. Kanskjde det er noe som vi bloggere må tenke på. Bloggene er ikke for andre mennesker. De er ført og fremst for oss som skriver dem. Det er derfor det fins så mange kjedelige blogger. Fordi skribentene prøver å komponere frem lyder og bokstaver som fra deres hode, er ment for andre.
Jeg skriver for meg selv.
Og det burde du også gjøre. Ja du, og du, og du. Blogger er som dagbøker, de man skriver på om kveldene, og de ingen andre egentlig skal lese. Selv om det ikke står noe veldig privat på dem. Nei, jag er inte gay. Jeg har egentlig ikke skrevet dagbøker, dette er det nærmeste jeg kommer en ekte dagbok.
Samtidig vet jeg at bloggen blir lest av mennesker. Noen av disse menneskene kjenner meg, mens noen ikke kjenner meg. Noen kjenner meg via nettet, med aliaser som Nuclear Funk eller HeiaVincent (eller friek47, men det er veeeeldig lenge siden). Denne bloggen er for meg, men disse menneskene er fritt til å lese dem.
Siden dette er en stream-of-consciousness prosjekt, så kom jeg ikke på noen avslutning for dette innlegget.
torsdag, januar 12, 2006
Forandringer er smertefullt
Det gjelder både kroppen og tv-serier.
Det er vel heller få norske tv-serier som definerer konseptet "jump the shark" mer enn Hotel Cæsar. Serien startet som noe som ikke var særlig bra, men i det minste annerledes. Norsk televisjon hadde ikke mange dramaproduksjoner de kunne skryte av uansett. Etterhvert så begynte det å finne formen, og både skuesspillere og crew begynte å bli fortrolige med produksjonen. Kvaliteten ble tålelig.
Men nå har hele serien gått igjennom det som vi ble lovet var en "revitalisering". My ass. Jeg visste allerede at dette kom til å stinke da to nye skuesspillere skulle oppdages ved hjelp av et reality-show.
Problemet er at ingen show har tålt enorme forandringer ved setting, plot og bla bla bla. Det gjorde heller ikke Cæsar. At de i tillegg har feilet i å gjøre noen av karakterene særlig sympatiske, har bare gjort det verre.
Jeg spår at serien forsvinner iløpet av året. heh.
Det er vel heller få norske tv-serier som definerer konseptet "jump the shark" mer enn Hotel Cæsar. Serien startet som noe som ikke var særlig bra, men i det minste annerledes. Norsk televisjon hadde ikke mange dramaproduksjoner de kunne skryte av uansett. Etterhvert så begynte det å finne formen, og både skuesspillere og crew begynte å bli fortrolige med produksjonen. Kvaliteten ble tålelig.
Men nå har hele serien gått igjennom det som vi ble lovet var en "revitalisering". My ass. Jeg visste allerede at dette kom til å stinke da to nye skuesspillere skulle oppdages ved hjelp av et reality-show.
Problemet er at ingen show har tålt enorme forandringer ved setting, plot og bla bla bla. Det gjorde heller ikke Cæsar. At de i tillegg har feilet i å gjøre noen av karakterene særlig sympatiske, har bare gjort det verre.
Jeg spår at serien forsvinner iløpet av året. heh.
onsdag, januar 11, 2006
Så var det på 'an igjen!
Idag er det onsdag, den 11. januar 2005. Idag begynte jeg på universitet i bergen igjen. Det var ingen forelesning, bare en re-introduksjon av den graden jeg holder på å ta: Bachelor i idefag. Så var det timeplaner. Til slutt en grei, men forutsigbar og unødvendig beskjed om at alt vi har blitt fortalt og alt vi lurer på, finner vi på deres nettsider. Berk.
Men det var alikevel noe som skremte vannet av meg, og som du vet, menneskekroppen inneholder mye vann. Spesilet jeg, jeg som drikker så mye husholdningsaft og appelsinjuice. Tisset mitt er mørkegult, så mye vann har jeg mistet.
Det var pensum. Det var mange bøker det. I tillegg kommer kompendium. Ikke rart folk tar studielån. Her er et utdrag fra pensum i det ene faget jeg tar dette semesteret:
Paul Hazard: The European Mind: 1680-1715, ( Del 1: kap.1 og 5, Del II: kap. 1 og 2 Del III: kap.1,2, Del IV: kap. 5,) 150 s. (K)
I.Berlin: The Roots of Romanticism, Pimlico paperback, 2000, 150 s. (B)
Shapin: Den vitenskapelige revolusjonen, oversatt av Vidar Enebakk; etterord av Reidar K.Lie, Oslo, Spartacus, 1999.173 s.
Hele boken, utenom det bibliografiske essay, er pensum. 183 sider. (B)
Mellem Gud og Djævelen. Religiøse og magiske verdensbilleder i Norden
1500-1800, red. Hanne Sanders. Nord 2001:19. (kapitlene 2 (v. Achen), 4 (Eklund), 5 (fink-Jensen), 6 (Guttormesen), 7 (Krogh), 9 (Lavold), 11 (Lindmark), 12 (Sanders), 13): Steven (B)
Natalie Zemon Davis: Society and culture in early modern France: eight essays ,” The rites of violence”35 s. (K)
Paola de Cuzzani :Forskjellene og indignasjonen: toleransen mulige veier.L LOS-senter notat 9620 (K)
P.Rossi, ”The scientist” i Baroque personae, ed by R. Villari trasl. L. Cochrane.London 1995. (K)
----
Og det er bare innføringstekster. I tillegg kommer originaltekster. Med andre ord, nå begynner vi å jobbe med hjernen. Tror jeg. Det kan godt vise seg at det ikke er så vanskelig eller akademisk som det høres ut. Jeg kan ikke bekymre meg ihvertfall, fordi teori aldri har vært min svake side.
Det jeg er mer bekymret for er lommeboken. Det er min veldig svake side. Jeg tror jeg bør begynne å prostituere meg selv. Det er en løsning.
Men det var alikevel noe som skremte vannet av meg, og som du vet, menneskekroppen inneholder mye vann. Spesilet jeg, jeg som drikker så mye husholdningsaft og appelsinjuice. Tisset mitt er mørkegult, så mye vann har jeg mistet.
Det var pensum. Det var mange bøker det. I tillegg kommer kompendium. Ikke rart folk tar studielån. Her er et utdrag fra pensum i det ene faget jeg tar dette semesteret:
Paul Hazard: The European Mind: 1680-1715, ( Del 1: kap.1 og 5, Del II: kap. 1 og 2 Del III: kap.1,2, Del IV: kap. 5,) 150 s. (K)
I.Berlin: The Roots of Romanticism, Pimlico paperback, 2000, 150 s. (B)
Shapin: Den vitenskapelige revolusjonen, oversatt av Vidar Enebakk; etterord av Reidar K.Lie, Oslo, Spartacus, 1999.173 s.
Hele boken, utenom det bibliografiske essay, er pensum. 183 sider. (B)
Mellem Gud og Djævelen. Religiøse og magiske verdensbilleder i Norden
1500-1800, red. Hanne Sanders. Nord 2001:19. (kapitlene 2 (v. Achen), 4 (Eklund), 5 (fink-Jensen), 6 (Guttormesen), 7 (Krogh), 9 (Lavold), 11 (Lindmark), 12 (Sanders), 13): Steven (B)
Natalie Zemon Davis: Society and culture in early modern France: eight essays ,” The rites of violence”35 s. (K)
Paola de Cuzzani :Forskjellene og indignasjonen: toleransen mulige veier.L LOS-senter notat 9620 (K)
P.Rossi, ”The scientist” i Baroque personae, ed by R. Villari trasl. L. Cochrane.London 1995. (K)
----
Og det er bare innføringstekster. I tillegg kommer originaltekster. Med andre ord, nå begynner vi å jobbe med hjernen. Tror jeg. Det kan godt vise seg at det ikke er så vanskelig eller akademisk som det høres ut. Jeg kan ikke bekymre meg ihvertfall, fordi teori aldri har vært min svake side.
Det jeg er mer bekymret for er lommeboken. Det er min veldig svake side. Jeg tror jeg bør begynne å prostituere meg selv. Det er en løsning.
søndag, januar 08, 2006
lørdag, januar 07, 2006
Nå er jeg faen lei
av folk som starter blogger i ny og ne, men aldri oppdaterer. Dere vet hvem dere er.
Jeg jogget idag. Litt lengre enn hva jeg har gjort tidligere i år. Det er fremgang, og det er bra. Jeg har to "store" problem.
Det første er en eller annen vondhet jeg kjenner av og til. Det er til høyre, i bekkenet. Jeg vet ikke hva det er, eller hva det skyldes. Men jeg merker det hvis jeg skal tråkke langt eller hvis jeg løfter kneet mye opp. Jeg kan fortsatt jogge, men hvis den vondheten opprettholder seg så må jeg nok legge fotballstøvlene på hylla. Ikke det at jeg har noen. Heh.
Det andre er at øretelefonene detter ut av ørene mine hele tiden. Jeg finner ikke luen min, og min far sin er for liten. Pannebånd? Eller finne luen? Pannebånd.
---
Props til alle dere som er blitt like addicted som meg i FM2006. Har ført Rosenborg til semifinale i Champions League, mot Arsenal. (Slo AC Milan 5-0 på Lerkendal!) I tillegg har jeg Daniel Fredheim Holm (Vålerenga) og Vidar Nisja (Bryne) på det unge laget mitt. Marius Johnsen er konge på venstreback og Skjelbred leverer på venstrekanten. Jeg ruler hele verden. Det er bare et spørsmål om tid.
Jeg jogget idag. Litt lengre enn hva jeg har gjort tidligere i år. Det er fremgang, og det er bra. Jeg har to "store" problem.
Det første er en eller annen vondhet jeg kjenner av og til. Det er til høyre, i bekkenet. Jeg vet ikke hva det er, eller hva det skyldes. Men jeg merker det hvis jeg skal tråkke langt eller hvis jeg løfter kneet mye opp. Jeg kan fortsatt jogge, men hvis den vondheten opprettholder seg så må jeg nok legge fotballstøvlene på hylla. Ikke det at jeg har noen. Heh.
Det andre er at øretelefonene detter ut av ørene mine hele tiden. Jeg finner ikke luen min, og min far sin er for liten. Pannebånd? Eller finne luen? Pannebånd.
---
Props til alle dere som er blitt like addicted som meg i FM2006. Har ført Rosenborg til semifinale i Champions League, mot Arsenal. (Slo AC Milan 5-0 på Lerkendal!) I tillegg har jeg Daniel Fredheim Holm (Vålerenga) og Vidar Nisja (Bryne) på det unge laget mitt. Marius Johnsen er konge på venstreback og Skjelbred leverer på venstrekanten. Jeg ruler hele verden. Det er bare et spørsmål om tid.
onsdag, januar 04, 2006
Nok å gjøre.
Jeg har begynt å trene.
Ja. Bare le dere. Det begynte smått for noen uker siden, og jeg har allerede begynt å merke resultater. Jeg er blitt litt sprekere. Jeg blir ikke like trøtt av å gå rundt på huset (ikke det at jeg ble så kjempetrøtt, men dere skjønner) og jeg sover bedre om nettene. I tillegg til det har jeg blitt litt tynnere og gått ned i vekt. Jeg håper på å gå ned i vekt og bli enda tynnere, før jeg begynner å gå opp igjen. Det betyr at jeg gror muskler, som jeg trenger. Hvorfor? Fordi. Overkroppen min ser ut som et 3D-skjelett.
Jeg har begnt å jogge.
Ja. Bare le dere. Men jeg får sett mye "spennende" mens jeg jogger, noe som gjør at jeg alltid velger nye veier å jogge. Åsane er som en lang labyrint, med uendelige rekker av passasjer og veier som fører til nye meningsløse steder.
Liste over spennende ting jeg har sett:
Og det er omtrent det. Men for en fin kunstgressbane! Neste jeg jogger dit skal jeg ta med meg mitt 800NOKs digitalkamera og snappe opp noen bilder. Som Anita Apelthun Sæle ville ha sagt: Feita boogie. Her er forresten et bilde av henne:
Ja. Bare le dere. Det begynte smått for noen uker siden, og jeg har allerede begynt å merke resultater. Jeg er blitt litt sprekere. Jeg blir ikke like trøtt av å gå rundt på huset (ikke det at jeg ble så kjempetrøtt, men dere skjønner) og jeg sover bedre om nettene. I tillegg til det har jeg blitt litt tynnere og gått ned i vekt. Jeg håper på å gå ned i vekt og bli enda tynnere, før jeg begynner å gå opp igjen. Det betyr at jeg gror muskler, som jeg trenger. Hvorfor? Fordi. Overkroppen min ser ut som et 3D-skjelett.
Jeg har begnt å jogge.
Ja. Bare le dere. Men jeg får sett mye "spennende" mens jeg jogger, noe som gjør at jeg alltid velger nye veier å jogge. Åsane er som en lang labyrint, med uendelige rekker av passasjer og veier som fører til nye meningsløse steder.
Liste over spennende ting jeg har sett:
- Tertnes kunstgressbane
Og det er omtrent det. Men for en fin kunstgressbane! Neste jeg jogger dit skal jeg ta med meg mitt 800NOKs digitalkamera og snappe opp noen bilder. Som Anita Apelthun Sæle ville ha sagt: Feita boogie. Her er forresten et bilde av henne:
Belgia
You
Soft and only
You
Lost and lonely
You
Strange as angels
Dancing in the deepest oceans
Twisting in the water
You're just like a dream...
mandag, januar 02, 2006
Flyplass-blogg.
Gardermoen 02.02.05 kl. 22:40
Jeg er fortsatt enig med meg selv at Gardermoen er en heller annenrangs flyplass. Rar er den også. For å kompensere har de to kule ting. Lyd-dusjene og "stille rom". I det stille rommet kan man be, man finner en bibel og et rom vendt mot Mekka.
Jeg leste en morsom artikkel, slike Dagbladet og VG er "flinke" på, om at vaskedamen ofte tror teppet ligger feil. Det ligger jo helt "usymmetrisk". De retter på den, og da må flyplasspresten rette tilbake på den. Jeg skal ta en kikk der etterpå.
Flyet mitt er forsinket. Det er greit nok. Det er en del av lengre reiser. Man piner seg selv til å mene at man må tåle slikt. Det er sant i mitt tilfelle. Det hadde vært kulere med en laptop. Men det har jeg ikke. Jeg er på en internett-terminal, dessuten må jeg stå.
Berk.
Belgia var kult. Mer om det imorgen. Sov godt, grasshoppers.
Jeg er fortsatt enig med meg selv at Gardermoen er en heller annenrangs flyplass. Rar er den også. For å kompensere har de to kule ting. Lyd-dusjene og "stille rom". I det stille rommet kan man be, man finner en bibel og et rom vendt mot Mekka.
Jeg leste en morsom artikkel, slike Dagbladet og VG er "flinke" på, om at vaskedamen ofte tror teppet ligger feil. Det ligger jo helt "usymmetrisk". De retter på den, og da må flyplasspresten rette tilbake på den. Jeg skal ta en kikk der etterpå.
Flyet mitt er forsinket. Det er greit nok. Det er en del av lengre reiser. Man piner seg selv til å mene at man må tåle slikt. Det er sant i mitt tilfelle. Det hadde vært kulere med en laptop. Men det har jeg ikke. Jeg er på en internett-terminal, dessuten må jeg stå.
Berk.
Belgia var kult. Mer om det imorgen. Sov godt, grasshoppers.
Abonner på:
Innlegg (Atom)