It came out of nowhere

Det jeg skriver akkurat nå, er skriving uten plan. Jeg har kun en liten anelse om hva jeg skal skrive. Med andre ord, det du leser nå er helt ekte "stream of consciousness", skriving uten retning, uten et mål. Jeg bare skriver og skriver, og du leser og leser. Utenfor er det vind. Jeg kan tenke meg at det er en flott dag for deg, mens du leser disse ord. Disse bokstaver. Disse stavelser, vokallyder og konsonanter. En flott dag.

Jeg tror at det fins en metode, den metoden jeg bruker nå, kan føre mot resultater. Ikke nødvendigvis gode, men alltid spennende resultater. Skriving er bra for en. Det er bra å sette ord på ens egne tanker, tror jeg. Det er kanskje derfor at blogging har blitt så populært, fordi mange som er like selvopptatte som meg (og det er mange) elsker å skrive. Kanskjde det er noe som vi bloggere må tenke på. Bloggene er ikke for andre mennesker. De er ført og fremst for oss som skriver dem. Det er derfor det fins så mange kjedelige blogger. Fordi skribentene prøver å komponere frem lyder og bokstaver som fra deres hode, er ment for andre.

Jeg skriver for meg selv.

Og det burde du også gjøre. Ja du, og du, og du. Blogger er som dagbøker, de man skriver på om kveldene, og de ingen andre egentlig skal lese. Selv om det ikke står noe veldig privat på dem. Nei, jag er inte gay. Jeg har egentlig ikke skrevet dagbøker, dette er det nærmeste jeg kommer en ekte dagbok.

Samtidig vet jeg at bloggen blir lest av mennesker. Noen av disse menneskene kjenner meg, mens noen ikke kjenner meg. Noen kjenner meg via nettet, med aliaser som Nuclear Funk eller HeiaVincent (eller friek47, men det er veeeeldig lenge siden). Denne bloggen er for meg, men disse menneskene er fritt til å lese dem.

Siden dette er en stream-of-consciousness prosjekt, så kom jeg ikke på noen avslutning for dette innlegget.