VG anmelder en av mine favorittfilmer fra ifjor

Sjokkscene?










Sammeligner noen strofer fra Borghild Maalands (hyggelig dame) og min anmeldelse:

VG:

Det hjelper ikke å pøse på med sugende sex; en film suger ikke nødvendigvis tak i deg av den grunn. Meksikanske «Gudenes kamp» åpner med en middelaldrende mann som blir sugd av en ung, vakker kvinne. Senere har han sex med sin kone, som han har kidnappet et barn sammen med, før den unge kvinnen igjen venter med sex. Alt fremført i nøktern, kjølig stil.

Meg:

Gudenes Kamp (Batalla en el cielo) begynner med en scene som eksisterer utenfor den tiden og rom som resten av filmen opererer i. Dette er i seg selv mye mer oppsiktsvekkende enn hva som foregår i denne scenen, nemlig at en ung, pen jente gir en gammel overvektig mann oralsex (uten sensur). Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor folk fokuserer på dette. Slike bilder er provokative og uvanlige, uansett kultur.

VG:
Filmskaperen Carlos Reygadas bruker eksplisitt sex som metafor når han presenterer en bitter og sliten side av livet i Mexico City. Personene har endimensjonale uttrykk, de higer etter vennlighet. De rives og drives av drifter, og straffes av Gud. Kampen står mellom det kjødelige og det skitne jordiske liv på den ene siden, og det opphøyde guddommelige på den andre.

Jeg ser hensikten med denne symbolbruken, og forstår sammenhengen mellom den eksplisitte bruk av sex og det golde bildet av et fattigslig liv. Uten at det i særlig grad påvirker sansene av den grunn.

Regissøren påkaller sjelden medfølelse, kun en bisarr følelse av å ha observert en absurd tilværelse, der uttrykket er dempet, ensformig og endimensjonalt.

Meg:

Filmen avsluttes også med den samme scenen, med noen små variasjoner. Resten av filmen er fortalt på en naturalistisk måte, med underspilling fra de flestes parter. Stilen kan minne om Antonioni, men også Kubrick kom i tankene mine da jeg så filmen. Intet bilde er unødvendig. Bruk av arkitektur og geografi er på et uanstendig bra nivå, noe som tydeligvis blir regissørens kjennemerke. Også hans "Japón" viste oss hvordan naturen og landskapet kunne kobles sammen med moral og det psykologiske indre, uten å bli kjedelig.

Gudenes Kamp handler da også veldig mye om gudenes kamp. Her er det synden kontra frelsen som står sentralt. Filmens hovedperson har nettopp utført noe grusomt. Han, sammen med konen som selger kaker og vekkerklokker, har kidnappet et spedbarn som døde under fangenskapet. Dette blir ikke vist. Han er apatisk og vet ikke hvordan han skal forholde seg til dette. Han ser ned på pilgrimene som marsjerer rundt i Mexico City. Men han er alikevel ute etter frelse, noe han ser i datteren til en general.

Mer enn dette vil jeg ikke si om historien. Det er heller ikke en plot-drevet film. Det er en film drevet av bilder og lyd, selve essensen i le cinema. Bruken av lyd er ikke mindre enn mesterlig. Men viktigst av alt, er at filmen gir deg mye å tenke på. Dette er intet mindre enn en liten sensasjon, og en av de beste filmene i årets BIFF. Det er en førpremiere, Tour De Force har kjøpt den opp. Den er ikke garantert visning i Bergen da, da kinosjefer har en tendens til å ikke ville sette opp slike "vanskelige" filmer på kino. Det er deres tap.


-----

Konklusjon: Jeg skal begynne å snike meg inn i pressevisninger, og begynne å anmelde igjen. Det trenger jeg.

P.S VG ga filmen terningkast 2.