Latin-Amerika: Milton Nascimento

mirakuløs (av lat., jf. mirakel), underfull; fantastisk, overnaturlig.

Noen ganger får menneskeheten stemmer den ikke har fortjent. Milton Nascimentos stemme var slik. Var slik. Han er blitt for gammel og hes, og han har sikkert fått merke effekten av et liv som frijazzkunstpopgudmusiker eller noe lignende. Det må sikkert være hardt. Men noen må leve sånne liv for oss.

For en kul mann. Ikke bare oppvokst i favelaen, med en guddomelig stemme og musikkforståelse, men også med stil og magi innebygd i systemet.

flair

1. a natural or innate talent or aptitude; a knack
2. distinctive style or elegance; panache or elan

Og så kler han seg så kult. Mens Chico ved siden av ser ut som en reject fra Miami Vice, virker Milton å fortsatt ha the shit. Rappere, se og lær. Hør og lær. Hør og gi dere selv sparken.

Historien rundt melodien "Maria Maria" er typisk for Milton. Han hadde nådd europeisk og amerikansk anerkjennelse av hans musikk, og var nettopp blitt bedt om å komponere musikk til en ballett. Løsningen han valgte var å flytte tilbake til favelaen. Ikke akkurat det mest hyggelige og arbeidsvennlige stedet man kunne tenke seg. Spesielt ikke når det var midt i Rio de Janeiro. Bråk 24 timer i døgnet og kriminalitet pluss en bunke mer eksos enn det vi nordmenn kan forestille oss er ikke akkurat det man tror vil gi oss stor kunst. Ut av dette kom han opp med en av de mest idiotiske, og fengende melodier jeg har hørt(kjent ble den også). Melodien er kompleks og bruker akkorder som ikke brukes så alt for ofte. Men når du har hørt den, så er den en av de mest selvfølgelige melodier man har hørt:



Nå har jeg kanskje overhypet, og prist denne artisten litt for mye. Men hei, dette er en personlig blogg og jeg forventer ikke at jeg skal skrive noe særlig bra her. det er bare et sted hvor jeg kan få utløp for whatever's on my mind etc. Og jeg kom på ideen om å lage en liten serie om latin-amerikanske artister jeg liker. YouTube og VideoGoogle sørger for at det blir ganske enkelt å finne disse artistene på en måte som gjør dem lett å markedsføre. Da kan jeg like gjerne gjøre det. Hvem vet, det blir muligens noen morsomme poeng underveis. Samtidig som vi får lest litt. Det er alltid gøy å lese, uansett hvor mye svada setningene inneholder. Slik disse setnignene du har lest, og leser, gjør. Vi slutter av med en siste video av noen barn som synger "Maria Maria" av denne kultmusikeren, dårlig:

Modern World

It was a torch driving the savages back to the trees

Den moderne verden. Ah. Jeg er jammen blitt populær i Kråkevingen. Jammen på tide at mitt navn blir kjent i Moss-regionen spør du meg. Jeg har tidligere vært på Brann-kampen. Det var gøy. Nå har jeg vært på Krohnsminde og sett Løv-Ham drite seg ut i Adeccoligaen. Det var mye gøyere. Pølsene var elendige. Det er slik det skal være. Det føles som å gå tilbake i tid, før fotballen ble kommersialisert. Jeg satt på en elendig benk sammen med tre pensjonister som diskuterte fortball som om de aldri hadde hørt om videoanalyse og høyt vs. lavt press. Det er deilig. Samtidig var det en ren familieutflukt for de fleste. Jubelen var stor da Løv-Ham fikk til noe, men jubelen var størst da speaker (i Oslo-aksent) ga beskjed om at brann hadde gått opp i ledelsen i Skien. Fantastisk.

Modern world don't ask why
Cause modern world will build things high

Brann derimot er i bunn og grunn en ganske glossy affære. Stadion blir utbygd til å ligne så mye som mulig som det tilsvarende bygg i England ser ut som, samtidig som man prøver å maksimere inntekter ved billettsalg. Greit nok det. Begge tingene er fine. Men Brann utvider og utvider uten å tenke på at en dag så kan det sportslige gå til helvete. Utvid heller bunnlinjen.

Uansett nok fotball. Nå gjelder det å studere til siste eksamen. Der er det stort sett ikke snakk om annet enn moderniteten og det moderne. Som visstnok har eksistert siden opplysningstiden. Fint å se at vi tross alt ikke har avansert så mye i tankegangen siden dengang da.

Cannes-festivalen er i gang. Almodovar er ute med en ny film, det er også Ken Loach. Hurra for de gamle gutta. Få kvinner i år også. Norge skal visstnok gjøre det bra, med "Slipp Jimmy Fri", "Uro" og "Den Brysomme Mannen". Får håpe noen sanker noen priser, men det ser fortsatt ikke lyst ut. Hvor lenge må vi vente før en norsk film er på konkurranseprogrammet i en av de store festivalene? San Sebastian er en ok festival og vi bør være stolte over at "Uno" kom med. Det burde også bevise at den er en langt bedre film en "Hawaii, Oslo". Men den var fortsatt ikke god nok til å stikke av med priser. Vi har fått mange nye stemmer, men jeg savner klarhet. Sletaune sin forsvant med et gisp med "Naboer".

Seventeen

Fy faen så gammel jeg er. Jeg merket det på 16. mai. Jeg er en olding. Jeg har skjegg. Jeg er rolig og stille. Jeg skriker lite.

Ja, vi snakker om Brann Stadion. Aldri før har jeg sett så mange ungdommer samtidig. Og de var alle enige om en ting: Å sende sms'er til hverandre er mer spennende enn å se en fotballkamp. Mulig det, når det gjelder norsk fotball forresten. Forbausende mange av de brukte en del tid på å snakke om å røyke utenfor stadion, mens de tydeliggjorte hvor fulle av hormoner de var. Litt som oss, med andre ord. Bare for leeenge siden. Jeg er gammel.

Poenget er, det er kjipt at så mange billetter sløses bort på folk som er der kun fordi det er stort, ikke fordi de virkelig vil støtte laget eller se en fotballkamp. Noe som fører meg til det vi alle har visst lenge: Ungdommer suger.

Chosen One

Det var da som faen. Min første skrivegig om fotball. Altså, bestillingsverk. Jepp, jeg er journalist. Nå skal jeg henge med de store. Eh, på Brann Stadion. I morgen. På 16. mai.

Men som det er sagt, det er fortsatt stort. Mange betaler for å være se på den kampen. Jeg kommer dit ved en tilfeldighet. Det var faktisk nesten at det glapp. Historien er dermed spennende, kun pga. det nesten glapp. Bare spør Syd Field. For å gjøre det enda bedre, da det hele var over, var jeg forandret som menneske:

Scene 1: En tidlig mandag. Det er vår. Emilio kommer ut av dusjen, stort sett toppløs. Flere kvinner dåner ved synet. Ikke av glede. Uansett, han skrur på maskinen på datarommet. Nå skal det jammen skrives, tenker han. Mens maskinen bruker femti år (hyperbole) på å skru seg på så går Emilio opp på andre etasje for å lage seg litt mat og og drikke en forfriskende glass med eplejuice. Nam, eplejuice.

Scene 2: En vill biljakt, som nesten ender med døden for et uskyldig lite barn. Heldigvis redder Emilio dagen, med god hjelp av sin komiske sidekick Baruch Spinoza.

Scene 3: Emilio kommer tilbake til datarommet. MSN har skrudd seg automatisk på. Noen har prøvd å snakke med ham, MSN blinker oransje som bare fy. Han åpner der, og ser at det er SJEFEN. Dramatisk Zoom.

Scene 4: Emilio er fortsatt sulten, går opp på kjøkkenet men kommer på at han prøver å trene.

Scene 5: Emilio har fått beskjeden om at han må dekke Brann - Tromsø i morgen, og er fullt akkreditert. Han må lage sak om kampen og prøve å intervjue spillerne.

Scene 6: Etter å ha tatt 1300 push-ups så har Emilio lært litt om at det er viktig å være snill mot andre mennesker, og at verden kan bli et bra sted. Alle lærer av slutten, unntatt det slemme som ender opp i fengsel.

Scene 7: Epilogen viser glade mennesker som smiler mens alt er tilbake til det normale. Men så endrer kamera retning og zoomer inn på noen mystiske egg. De er i ferd med å klekkes. Det er en... det er en... å herregud!

Arpeggi

Seriøst, kan ikke huske hvordan livet var uten YouTube. Denne fantastiske nettsiden, teknologien og den frie flyten av rare videoer. Og Radiohead greier ikke å gjøre noe feil, selv om de hadde prøvd. "Arpeggi" er en fantastisk låt, gleder meg til å høre den i en noenlunde normal kvalitet, i en normal setting.

Skal på en konferanse senere idag. Jepp, pause fra eksamenslesing. Har fått gratisbilletter av en venn i dag, til Trey Parker og Matt Stone-konferanse på Nordiske Mediedager. Som dere kanskje skjønner, den vennen har fått en pluss i margen. Selv har jeg ikke fulgt med så mye på South Park i det siste, men jeg kan godt godta dets popkulturelle plass i samfunnet bla bla.

Senere denne uken kommer mer om hva som skjer med denne bloggen. Trolig så forsvinner denne bloggen helt. Men fortvil ikke, jeg forsvinner ikke fra nettet. Og kommer sikkert til å fortsette med å blogge, bare andre steder. Som sagt, keep tuned.

Sukkerspinn (versjon03)

Jeg sover for lite. Og når jeg våkner, er det som oftest med en god del stråling rundt meg. Laptopen min. Mobilen min. Den trådløse hjemmetelefonen. Søppelbøtten på rommet mitt. Vel, kanskje ikke det siste. Men poenget er som det kanskje forventes; det er mye elektronisk dilledall rundt oss hele tiden. Og noen må jo utsette seg for dette. Da kan det jo like gjerne være meg. Det er bra å se på livet sitt, som en eneste stor offer for samfunnet. Det er bra, jeg liker det. Ja, noen er nødt til å utsette seg for datamaskiner og mikrobølgeovner. Da kan det like gjerne være meg, som sagt. For det er jammen ikke lett. Det er ikke så lett å basere livet sitt på elektronisk dill og industrielt dall. Men vi gjør det hele tiden, det er ingen hemmelighet. Og å påpeke dette er blitt en klisjé. Slik denne bloggen kan bli en klisjé. Det er liksom ingen som legger merke til profeten/skribenten/bloggeren som sier: Hei, nå er det jammen mye elektronikk rundt oss. Vi har liksom alle reagert på det og vi har liksom alle funnet løsninger på det. Geniale løsninger, enkle løsninger, kompliserte løsninger. Løsninger i det ytre, løsninger i det indre og løsninger på TV. Noen løsninger finner man på radio, men det er jo ingen som hører på sånt dritt lenger.

Uansett, det er blitt på tide å si ifra. Det er på tide at man tar bladet fra munnen, som det heter. Jeg begynner å se meg lei på mange av disse løsningene. de involverer alle naturen. Helst den naturen som ikke gir mål og mening, men "bare er natur". Natur, for naturens skyld. Det skal liksom være så bra. Folk som går til nordpolen på hendene for moro skyld. Bruker påskeferien til å gå på fjellet og julen til å gå på vannet. Hvordan folk kjøper seg en hund, og tar den med. Ufyselig spør du meg, hunden vet jo sikkert mer om naturen enn oss. Hunden burde ta oss med.

Uansett, jeg koblert til denne romantiske naturen, ønsket om å forsvinne fra mikrobølgeovnene, en del flere elementer i samfunnet vårt. Spesielt i den seksjonen som man av og til er så heldig å finne på TV: kulturen. Ja, det er sant. Du hørte det her først. Vi er fortsatt romantiske i kulturen vår. Faktisk, jeg kan ikke se noen særlig store endringer i kulturen vår, selv om Hitler gjorde sitt for å kreve en endring. Men nei, vi har fortsatt personer i det glatte folkelag som mener at kunst skal forespeile kunstnerens indre, og at musikk og kultur og sånt er fint når det representerer naturen, det ekte bla bla.

Og fløtepuser med kassegitarer.

Hmm, bedre. Kvantitet fører til kvalitet sies det. Det kan være korrekt. Uansett, språket må sjekkes, og så må det gjennomleses for å få mer korrekt rytme inn i det.

Akk ja, jeg har ingenting imot fløtepuser med kassegitarer. Faktisk, jeg vil heller møte en indie-akustisk artist enn Courtney Love i en mørk bakgate. Og akk ja, jeg hører på det når mulig. Som f. eks Okkervil River. Her må man ta med en link. Altså, jeg hører på det når melodiene er gode, tekstene gode og utgangspunktet personlig hipt. Ja, du hørte meg riktig. Jeg liker det, når jeg syns musikken er kul, og hip. Hvem er det vi prøver å lure? Musikk handler om mer enn musikk, det handler også om å være kul. Være kulere enn andre, og kul sammen med andre. For meg handler musikk i stor grad om evnen til å kunne le av andre. Av andre som liker drittmusikk. De som ikke kjenner til musikk. Dette er faktisk en veldig viktig del av musikknytingen for meg. Og det er det helt sikkert for deg også, selv om man skulle være klar over det eller ikke. (Med mindre du er som en venn av meg, som ikke hører på musikk fordi du er opptatt med å bli et mattegeni).

Og mens vi snakker om kulhet: Det pleide å være greit for meg å like Sugababes. Den gangen de blandet teksten til "Freak Like Me" med musikken til Gary Numan. Den gangen de samarbeidet med Richard X før noen visste hvem Richard X var. Før Richard X samarbeidet med Bertine Zetlitz. Men så var det et eller annetsom skjedde. Andre begynte å legge merke til at Sugababes var litt kulere enn andre artister. Andre tilsvarende artister. MTV begynte å legge merke til dette. Dagbladet og VG la merke til det. Da begynte Sugababes å miste sjarmen, spør du meg. Da var ikke jentetrioen noe for meg lenger, det var ikke MITT lenger.

Flere personlige betraktninger, lengre setninger og flere relevansargumenter. Ellers så må mer vitenskapelig begynne å tas med, slik at det blir mer tyngde i meningene. Bourdieau?