Sukkerspinn (versjon03)

Jeg sover for lite. Og når jeg våkner, er det som oftest med en god del stråling rundt meg. Laptopen min. Mobilen min. Den trådløse hjemmetelefonen. Søppelbøtten på rommet mitt. Vel, kanskje ikke det siste. Men poenget er som det kanskje forventes; det er mye elektronisk dilledall rundt oss hele tiden. Og noen må jo utsette seg for dette. Da kan det jo like gjerne være meg. Det er bra å se på livet sitt, som en eneste stor offer for samfunnet. Det er bra, jeg liker det. Ja, noen er nødt til å utsette seg for datamaskiner og mikrobølgeovner. Da kan det like gjerne være meg, som sagt. For det er jammen ikke lett. Det er ikke så lett å basere livet sitt på elektronisk dill og industrielt dall. Men vi gjør det hele tiden, det er ingen hemmelighet. Og å påpeke dette er blitt en klisjé. Slik denne bloggen kan bli en klisjé. Det er liksom ingen som legger merke til profeten/skribenten/bloggeren som sier: Hei, nå er det jammen mye elektronikk rundt oss. Vi har liksom alle reagert på det og vi har liksom alle funnet løsninger på det. Geniale løsninger, enkle løsninger, kompliserte løsninger. Løsninger i det ytre, løsninger i det indre og løsninger på TV. Noen løsninger finner man på radio, men det er jo ingen som hører på sånt dritt lenger.

Uansett, det er blitt på tide å si ifra. Det er på tide at man tar bladet fra munnen, som det heter. Jeg begynner å se meg lei på mange av disse løsningene. de involverer alle naturen. Helst den naturen som ikke gir mål og mening, men "bare er natur". Natur, for naturens skyld. Det skal liksom være så bra. Folk som går til nordpolen på hendene for moro skyld. Bruker påskeferien til å gå på fjellet og julen til å gå på vannet. Hvordan folk kjøper seg en hund, og tar den med. Ufyselig spør du meg, hunden vet jo sikkert mer om naturen enn oss. Hunden burde ta oss med.

Uansett, jeg koblert til denne romantiske naturen, ønsket om å forsvinne fra mikrobølgeovnene, en del flere elementer i samfunnet vårt. Spesielt i den seksjonen som man av og til er så heldig å finne på TV: kulturen. Ja, det er sant. Du hørte det her først. Vi er fortsatt romantiske i kulturen vår. Faktisk, jeg kan ikke se noen særlig store endringer i kulturen vår, selv om Hitler gjorde sitt for å kreve en endring. Men nei, vi har fortsatt personer i det glatte folkelag som mener at kunst skal forespeile kunstnerens indre, og at musikk og kultur og sånt er fint når det representerer naturen, det ekte bla bla.

Og fløtepuser med kassegitarer.

Hmm, bedre. Kvantitet fører til kvalitet sies det. Det kan være korrekt. Uansett, språket må sjekkes, og så må det gjennomleses for å få mer korrekt rytme inn i det.

Akk ja, jeg har ingenting imot fløtepuser med kassegitarer. Faktisk, jeg vil heller møte en indie-akustisk artist enn Courtney Love i en mørk bakgate. Og akk ja, jeg hører på det når mulig. Som f. eks Okkervil River. Her må man ta med en link. Altså, jeg hører på det når melodiene er gode, tekstene gode og utgangspunktet personlig hipt. Ja, du hørte meg riktig. Jeg liker det, når jeg syns musikken er kul, og hip. Hvem er det vi prøver å lure? Musikk handler om mer enn musikk, det handler også om å være kul. Være kulere enn andre, og kul sammen med andre. For meg handler musikk i stor grad om evnen til å kunne le av andre. Av andre som liker drittmusikk. De som ikke kjenner til musikk. Dette er faktisk en veldig viktig del av musikknytingen for meg. Og det er det helt sikkert for deg også, selv om man skulle være klar over det eller ikke. (Med mindre du er som en venn av meg, som ikke hører på musikk fordi du er opptatt med å bli et mattegeni).

Og mens vi snakker om kulhet: Det pleide å være greit for meg å like Sugababes. Den gangen de blandet teksten til "Freak Like Me" med musikken til Gary Numan. Den gangen de samarbeidet med Richard X før noen visste hvem Richard X var. Før Richard X samarbeidet med Bertine Zetlitz. Men så var det et eller annetsom skjedde. Andre begynte å legge merke til at Sugababes var litt kulere enn andre artister. Andre tilsvarende artister. MTV begynte å legge merke til dette. Dagbladet og VG la merke til det. Da begynte Sugababes å miste sjarmen, spør du meg. Da var ikke jentetrioen noe for meg lenger, det var ikke MITT lenger.

Flere personlige betraktninger, lengre setninger og flere relevansargumenter. Ellers så må mer vitenskapelig begynne å tas med, slik at det blir mer tyngde i meningene. Bourdieau?