When I Said I Wanted to Be Your Blog 2

Jens Lekman - Psychogirl

She worked in my postoffice.
In my zip code, in my postal area.
I don't think I should reveal her name.
She'll remain anonymous, but we can call her Maria.
I met her at university.
She stared at me, I stared right back at her.
We went out for a coffee or two.
It all felt new, I can tell you.
But she turned out to be a psychogirl.

They all fall for me psychogirls.
They are drawn to me, mysteriously.
I don't know why.
Just turn around now psychogirl.
I can't be your guy, I can't dry your tears from your eyes.

She sent me an SMS.
But it felt more like an SOS, a cry for help.
I know your life has been a mess.
You cried yourself to sleep as a child.
In your mommy's dress and your summerdress.

But stop following me psychogirl.
I have enough problems to deal with on my own.
Just turn around now psychogirl.
Your eyes are like knives, cutting into my bones.

And if I'd be your psychologist, who would be the psychologists psychologist?
If I'd be your psychologist, who would be the psychologists psychologist?
If I'd be your psychologist, who would be the psychologists psychologist?

Hei Jens Lekman.

Jeg håper at du ikke syns det er vanskelig med norsk, jeg kan godt skrive engelsk hvis du måtte ønske det, men jeg håper at du forstår det jeg skriver.

I norge har det i det siste pågått en debatt mellom en kvinne som heter Solveig Østrem, og en kjent forfatterinne som heter Hanne Ørstavik. De to var beste venner i perioden under årene 19-24, da de studerte sammen. Senere skulle altså Hanne Ørstavik bli en kjent forfatterinne, mens Solveig Østrem en av landets fremste teologer. Debatten begynte da Hanne Ørstavik skrev en selvbiografisk bok, inkluderte Solveig i historien som en bikarakter (men hun skiftet selvfølgelig navn og små detaljer der) uten at frøken Østrem visste noe om dette. da boken kom ut, ble Solveig Østrem sjokkert over å lese om seg selv, og hvordan hun ble fremstilt i romanen. Hun sier at hun ikke kjente seg igjen, og etterlyser en debatt om hvor langt kunstnere (spesielt forfattere) kan gå når det gjelder å inkludere andre mennesker i sine tekster/filmer/musikk etc. Ofte så skjer dette uten at involverte vet om det, og ofte så har ikke disse menneskene noe egentlig ønske om å bli skrevet/sunget/ om, ihvertfall ikke når negative ting er involvert.

Da jeg leste artikkelen til Solveig Østrem ( som du finner her ) tenkte jeg med en gang på dine tekster. Klart de er underholdende, det var også boken til Hanne Ørstavik, men de er også veldig personlige, og de involverer veldig ofte andre personer. Jeg vet ikke hvor mye av dine tekster som er sant, men du har skrevet på din nettside at du blant annet hater ironi.

Så det jeg lurer på, er hvilke tanker har du gjort deg rundt dette? Har du ikke noengang fått negative reaksjoner på en tekst? Eller har "suksessen" gjort at du plutselig er blitt immun mot dette? Hvis tekstene dine er sanne, så må det jo være en spesifikk jente der ute som føler seg truffet av "psychogirl", eller "when i said i wanted to be your dog"... etc. er en slik "uthenging" tillatt, i kunstens navn?


Vennlig hilsen en fan, som kjøpte cd'en din for 189,- NOK fra Bergen, Norge.

Emilio

Vi må slutte med kommunikasjon.

Jeg vet ikke om noen i hele verden har hørt om Hanne Ørstavik, hennes vennine, og en viss utlevering i en bok som har blitt skrevet. Hanne Ørstavik skrev en roman, venninnen følte seg utlevert, og vips, Hanne dreit seg ut. Det har vært en stor fuckings trend, å skrive utleverende, selvopplevde romaner, filmer, skriving av sanger om folk man kjenner. Som oftest blir det god underholdning også, og det er problemet.Teksten til 'Misread' av Kings of Convenience er jo en slik tekst man kan humre av, så underholdende som den er:

If you wanna be my friend
You want us to get along
Please do not expect me to
Wrap it up and keep it there
The observation I am doing could
Easily be understood
As cynical demeanour
But one of us misread...
And what do you know
It happened again

A friend is not a means
You utilize to get somewhere
Somehow I didn't notice
friendship is an end
What do you know
It happened again

Underholdende yeah? Fint, kan vel mange påstå, og det hjelper at sangen har en grei bossanova rytme med en fin kontrabass linje. Men denne teksten ble ifølge ryktene skrevet av Eirik Glambek Bøe, 50% av duoen, om hans venn og andre 50%, Erlend Øye. Erlend har visstnok flere venner enn Eirik, eller "venner" om du vil. Mens Eirik har holdt seg hjemme og lest litt psykologi og tatt ting med ro i den grad en person som studerer teorier om indre psyke kan ta det med ro, så har Erlend reist rundt, laget solo-albumet, truffet kjendiser og vært erm... hipp. Blir det venner av slikt? Den diskusjonen kan noen andre ta, faktum er at når Eirik ble spurt om den sangen handlet om Erlend, så svarte han: "It's a mixture of many things". Han kunne svart nei. Han kunne ha nektet for det. Istedenfor svarte han en lang versjon for "ja". Og dette er grunnlaget for vår underholdning. Hva en venn syns om en annen venn. det er helt fett for meg, men ville du ha mobbet denne karen?



Erlend Øye ser tross alt ikke ut som en popstjerne som tåler hardt vær, kritikk og fans. Han ser ut som en som hjelper deg etter skolen med matteoppgavene du sliter med. Slutt med tullet Eirik! Skriv ren fiksjon!

Jeg vil helst slippe å måtte passe på min oppførsel, basert på det faktum at andre en dag vil bli "kunstner" og vil kanskje bruke elementer fra mitt liv i en roman/sang/film/blogg etc. Jeg vil passe på min oppførsel fordi noe er riktig, og noe annet ikke er det. Og selv om det blir riktig for meg, betyr det ikke at det er riktig for en annen. Og her ligger hele problemstillingen, og siden den ikke kan løses med mindre vi bygger opp et så sterkt fellesskap (altså vi hjernevaskes) så bør vi bare glemme det. Derfor hyller jeg den rene fiksjonen, som ikke er basert på andre virkelige menneskers psykologiske liv, men på samfunnsspørsmål:

When I Said I Wanted to Be Your Blog

Paris Hilton har blitt hacket!

(Denne linken er ikke trygg, hvis du er på et sted hvor du helst ikke skal se nakenbilder, som f. eks i mors datamaskin, jobb/skole etc.) (Og for guds skyld, ikke klikk på bildene!)

Paris Hilton har greid det igjen. Dvs. absolutt ingenting. Men noen andre har greid å hacke seg inn på mobilen hennes, en av disse fine fancy supermobil-greiene som er så fancy at du kan flytte på høyblokker med de. De er så fancy, at de er dritlett å hacke seg inn på, frigi alle MMS-bildene, opptakene, sms-tekstene, notatene, og ikke minst: ADRESSEBOKEN!

Alle som har minst ett sansesystem som fortsatt fungerer kjenner til Paris Hilton, så mer introduksjon behøves ikke. Heller mer latterliggjøring, med seksuelle undertoner. Nok! Men det som umulig kunne vært et annet tilfelle, er at Paris Hilton hadde flust av kjendiser på adresseboken. Og jepp, det hadde hun. Jeg nevner i fleng:

Gael Garcia Bernal (Elskede Kjøtere, Motorsykkeldagbøkene, Dårlig Oppdragelse)
Ashley Olsen (Den ene av tvillingene med anoreksi-problem)
Eminem (USAs hoffnarr)
Fred Durst (Limp Bizkit)
Ashlee Simpson (Fortjener ikke benevnelse)
Anna Kournikova (Tvilsom tennis-stjerne)
Lindsay Lohan (Mean Girls, tenåringsstjerne)

og ikke minst:

Lil' Jon! (Fyren som skriker til øretrommene forandrer form på USher's "Yeah!")

Lille Jon. Fantastisk å se at en av produsentene og tøffeste karene i hiphop-markedet for tiden har tatt navnet av karakter vi alle kjenner som den store vennlige bamsen som hjelper Robin Hood, en erm... rev.



Siden hackere og nerder alltid ligger foran de fleste som tror de befiner seg i en virkeligere verden med minst 37 skritt, så fikk de fleste kjendisene en mengde ubehagelige oppringinger. Lil' Jon gikk ut i TRL og skrek at folk måtte slutte å ringe ham! HAHAHAHA! For en taper! Hvorfor skal alltid kjendiser jobbe mot å skape en slags parallell verden hvor de er langt vekke ifra en "virkelig" verden, beskyttet fra stalkere og paparazzi? Det er som om de melder seg ut av samfunnet! Imens sitter vi tapere og gjør ikke kjendis-ting, som f. eks ikke bli intervjuet for ingen grunn i det hele tatt, ikke bruke navnet for markedsføringselementer og ikke se totalt dum ut. Jeg tror de bare har det bra ved å bli mobbet, til de store psykiske problemene tar overhånd. For de psykiske problemene er der sikkert allerede. Sånt skjer fort når man melder seg ut av den virkelige verden. Og NEI, det er ikke synd i henne! Trolig så tørker hun ikke sin egen rumpe engang. For et fint samfunns skyld, så må slike verdener ødelegges, dette stinker klasseforskjell på lang vei; de som har fått 15 minutter i rampelyset, og de som må tåle det drittet mesteparten kommer ut med.

De må slutte å klage. De har påført all det vonde som kommer med kjendisstatusen selv. Ta f. eks Moby, en artist som har tjent millioner på å selge millioner av plater, samtidig som han har en distinkt erm... "look" som gjør at han lett blir gjenkjent. Hvorfor klager ikke han? Fordi ingen plager ham! Han lever et nøkternt liv, til tross for millionene, leser bøker og lager musikk. Derfor er det ingen som er idet minste interessert i hva han driver med, fordi det er akkurat det veldig mange andre driver med også.

For mer informasjon

CNN melder om dette
Det gjør også CNET