When I Said I Wanted to Be Your Blog 2

Jens Lekman - Psychogirl

She worked in my postoffice.
In my zip code, in my postal area.
I don't think I should reveal her name.
She'll remain anonymous, but we can call her Maria.
I met her at university.
She stared at me, I stared right back at her.
We went out for a coffee or two.
It all felt new, I can tell you.
But she turned out to be a psychogirl.

They all fall for me psychogirls.
They are drawn to me, mysteriously.
I don't know why.
Just turn around now psychogirl.
I can't be your guy, I can't dry your tears from your eyes.

She sent me an SMS.
But it felt more like an SOS, a cry for help.
I know your life has been a mess.
You cried yourself to sleep as a child.
In your mommy's dress and your summerdress.

But stop following me psychogirl.
I have enough problems to deal with on my own.
Just turn around now psychogirl.
Your eyes are like knives, cutting into my bones.

And if I'd be your psychologist, who would be the psychologists psychologist?
If I'd be your psychologist, who would be the psychologists psychologist?
If I'd be your psychologist, who would be the psychologists psychologist?

Hei Jens Lekman.

Jeg håper at du ikke syns det er vanskelig med norsk, jeg kan godt skrive engelsk hvis du måtte ønske det, men jeg håper at du forstår det jeg skriver.

I norge har det i det siste pågått en debatt mellom en kvinne som heter Solveig Østrem, og en kjent forfatterinne som heter Hanne Ørstavik. De to var beste venner i perioden under årene 19-24, da de studerte sammen. Senere skulle altså Hanne Ørstavik bli en kjent forfatterinne, mens Solveig Østrem en av landets fremste teologer. Debatten begynte da Hanne Ørstavik skrev en selvbiografisk bok, inkluderte Solveig i historien som en bikarakter (men hun skiftet selvfølgelig navn og små detaljer der) uten at frøken Østrem visste noe om dette. da boken kom ut, ble Solveig Østrem sjokkert over å lese om seg selv, og hvordan hun ble fremstilt i romanen. Hun sier at hun ikke kjente seg igjen, og etterlyser en debatt om hvor langt kunstnere (spesielt forfattere) kan gå når det gjelder å inkludere andre mennesker i sine tekster/filmer/musikk etc. Ofte så skjer dette uten at involverte vet om det, og ofte så har ikke disse menneskene noe egentlig ønske om å bli skrevet/sunget/ om, ihvertfall ikke når negative ting er involvert.

Da jeg leste artikkelen til Solveig Østrem ( som du finner her ) tenkte jeg med en gang på dine tekster. Klart de er underholdende, det var også boken til Hanne Ørstavik, men de er også veldig personlige, og de involverer veldig ofte andre personer. Jeg vet ikke hvor mye av dine tekster som er sant, men du har skrevet på din nettside at du blant annet hater ironi.

Så det jeg lurer på, er hvilke tanker har du gjort deg rundt dette? Har du ikke noengang fått negative reaksjoner på en tekst? Eller har "suksessen" gjort at du plutselig er blitt immun mot dette? Hvis tekstene dine er sanne, så må det jo være en spesifikk jente der ute som føler seg truffet av "psychogirl", eller "when i said i wanted to be your dog"... etc. er en slik "uthenging" tillatt, i kunstens navn?


Vennlig hilsen en fan, som kjøpte cd'en din for 189,- NOK fra Bergen, Norge.

Emilio