Neimen.

For noen vintre siden fikk min lillesøster en bok av meg til jul. Mannen som elsket Yngve. Jeg prøvde å lese den da min søster ble ferdig med den et par dager etterpå, men det ble for ungdommelig for meg. Bandspilling, forelskelse og banning og greier. Kjapt, men rolig satte jeg meg ned i en annen sofakrok, og åpnet en anne bok.

Årstidene kom og gikk, og jeg ble superduperinteressert i fotball igjen. Min barnekjærlighet til Viking FK er nå i full oppblomstring, ja kanskje på et høyere nivå enn den gangen jeg pleide å snike meg inn gjennom gjerdet på Stavanger Stadion da jeg var liten, og kunne sykle.

Poenget er at jeg fant ut at karakteren Yngve er delvis basert på Egil Østenstad. Viking-legenden. Southampton-legenden. Blackburn-spilleren. Heh. Uansett, en av de store heltene mine på den tiden, sammen med Gunnar Aase. Østenstad er så kul. Han regner seg selv som Milan Kundera-fan. Han kler seg bra. Han liker The Smiths. Han ser bra ut. Han har en søt Haugesunds-dialekt. Mer kan man ikke be om fra en total bok. I tillegg har han fått navnet "Yngve" i en bok. Jeg ahr nå plukket frem boken igjen.

Samtidig er en annen karakter basert på Aslak Sira Myhre. De var alle venner de, gjennom ungdomstiden. Stavanger altså. Rare by. Rike by. By?

Uansett, boken er egentlig ikke så god, fortsatt. Men jeg tvinger meg igjennom den. Grunnen til det er at det er leeenge siden jeg har lest noe annet enn artikler, essays og nyheter. Skjønnlitteratur har bare ikke vært prioritert, og spesielt ikke den norske. Jeg syns Tor sin blogg, er bedre enn det meste av det som blir skrevet her. Det sier bittelitt om Tor, men det sier en del om hva jeg syns om Norsk litteratur.

Forresten, tastaturet på fakultetsbiblioteket mitt er deilig. Det er skikkelig kult å skrive veldig fort, og det gir en bra lyd som ikke er for høy, men nok til at folk rundt meg legger merke til at det høres ut som jeg skriver veldig fort. Hurra for tastatur. Hurra. Hurra.