For noen uker siden, skjedde det noe rart i England. Antony and the Johnsons vant årets Mercury Prize på 20,000£. Prisen skal gå til en artist eller musikkgruppe fra Storbritannia eller Irland, som har utgitt en plate som utmerket seg. Antony and the Johnsons, er egentlig ifra Brooklyn, USA. Men sangeren, Antony, er født i England. Brighton-området, for å være mer presis. Dermed ble de nominert til årets pris (som de fleste trodde Kaiser Chiefs skulle få), og nå har de jammen vunnet også. Og I Am a Bird Now, er definitivt en plate som utmerker seg. Det er en plate jeg vil spille om og om igjen.
La meg si det så tidlig som mulig, Antony har en stemme du sent vil glemme. Det er en setning som virker "typisk", som du kunne ha funnet i en tv-reklame, i en hvilken som helst anmeldelse. Men fy faen, det er sant. Han har en vibrering som er gudegitt. Han har en teknikk som er utenomjordisk. Det kunne vært stemmen til en kvinne, til en mann, til en afroamerikaner, til en etnisk finne. Stemmen er umulig å sette i et slags vokalbås.
Det er et lite mirakel i seg selv. Nå om dagen, gjør vi ikke annet enn å sette ting i bås. Hvis jeg skal prøve å forklare musikken til Antony and The Johnsons, så må jeg innom soul. Men jeg må også innom singer/songwriter-tradisjonen, og jeg må innom easy listening, pop, jazz og hundre andre sjangre som egentlig ikke har noe å gjøre med hverandre. Det blir et stort bås.
Og det unngår Antony & Co. Og når de har hele verden som sin lekestue, da er det plass.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar