Om frister og fristelser.

Her er jeg. Og hva gjør jeg? Sitter på kontoret til BIFF, og prøver å få tiden til å gå. Klokken er 14:32, og jeg har ingenting å gjøre på, ikke før klokken er blitt 16:00.

Kjedsomhet er rare greier. Mens jeg tenker tilbake på livet mitt, så virker det som om kjedsomhet, og motstanden mot den har dominert mesteparten av min fritid. Og ikke nok med det, jeg kjeder meg ofte mens jeg studerer, eller mens jeg arbeider. Jeg er ikke alene i å synse om kjedsomhet, andre som er mer lærde har gjort det før meg. Bl. a min filosofiprofessor. Jeg har skumlest boken, og er uenig på et par punkter. Det skulle da bare mangle. Men jeg er enig i noen av hovedpunktene.

Vi lever i et (post)moderne samfunn, hvor det er superduperviktig med frihet og individualitet. Jeg er ikke så sikker på om vi virkelig har frihet og individualitet. Frihet fins kun innenfor de rammene som staten og samfunnet gir oss. Vi må forholde oss til regler, normer og moral. Vi kan aldri være individer i et samfunn hvor markedet alltid forteller oss hvilke produkter og tjenester som er best. At de påvirker oss på mer enn en måte er vel unødvendig å måtte bevise.

Så poenget er da, at vi har for høye krav til livet vårt, og til det som skal skje rundt oss, og med oss. Disse kravene blir ikke alltid innfridd. De blir faktisk, ganske sjeldent innfridd. Bare se på hvor viktig det har blitt med selvrealisering. Absolutt alle skal selvrealisere seg for tiden. Hva skjer når dette ikke blir infridd?

I tillegg er vi surrounded av teknologi og informasjon. Dette har gjort oss smartere. Men det har også gjort at overalt, er repetisjon. De samme reklamene, bildene og de samme klisjéer overalt.



Av og til virker mennesker desperate etter sin jakt på å drepe kjedsomhet. Derav internett.


Og kanalsurfing. Et 'boredom'-søk på google gir 7 920 000 treff. (overraskende lite).

Men at kjedsomhet er en stor faktor i livet vårt, er noe de fleste vet. Etterhvert finner man ut hvilke ting som er effektive i bekjempe personlig kjedsomhet. Ikveld blir første episode av den andre sesongen til LOST vist. 'Man of Science, Man of Faith'. Jeg gleder meg som et lite barn. Jeg har allerede lest de fleste spoilere rundt denne episoden, og jeg vet omtrent hva som vil skje. Alikevel gleder jeg meg. Kanskje det er fordi serien er god, eller kanskje fordi serien er en sterk faktor som hjelper meg mot kjedsomhet.

Men det fins en grense, fra å være et antikjedsomhetsmiddel, til å bli en fristelse. Jeg har plikter. Mannlige, macho-plikter. Som å levere inn en analyse over Ulrich Beck sin antitese til arbeidssamfunnet. Og et muntlig foredrag om hermeneutikk. Da kommer LOST i veien.

Og da begynner jeg å kjede meg. Og da er vi tilbake der vi begynte.