Film fra BIFF: The Wayward Cloud

The Wayward Cloud

Regi: Tsai Ming-liang

Tsai Ming-liang er et av disse reginavnene som man lærer seg utenat. Han har ikke allverden med filmer bak seg, men "Hullet", "Hva er klokken der nede?" står igjen som store filmverk, som man sent glemmer. Hvert bilde er ladet med mening, mye mening. Temaene er universale, og symbolikken i filmene hans er alltid fremtredende. Så hva er det det går i?

Vann. Mye vann. Vann går igjen i de fleste filmene hans. I The Wayward Cloud er det mangelen på vann som er fremtredende, og vannmeloner har fått en spesiell plass istedenfor! Tsai Ming-liang er ikke redd for å utforske stillhet, i mange av tagningene hans mangler det dialog. Hei, i det minste så er det med vilje. Karakterene i The Wayward Cloud er preget av isolasjon og lengsel. Det blir ikke mye prat av sånt. Men når hvert bilde har mening, ofte ved hjelp av symboler, så blir det faktisk ikke kjedelig. Og når det først sies noe, så får det en større effekt enn den dritten som blir spydd ut i mainstream dialog-baserte filmer (spesielt de fra USA, du skjønner hva jeg mener). Hver lille detalj i lydsporet legges merke til, og om ikke det er en stor bragd så vet jeg ikke hva en bragd er. For man følger alltid med på The Wayward Cloud. Tsai Ming-liang er ikke annet enn en mester, slik vi ser på hver scene med spenning. Slik hvert eneste bilde relateres til det forrige (og neste), både plotmessig - og tematisk.

Men mest av alt er The Wayward Cloud tidenes mest umulige kjærlighetshistorie. Siden navn er uten betydning, kan vi kalle dem for mannen og kvinnen synes nå jeg. Kvinnen samler på vann, i disse vannmangelsdager. Mannen livnærer seg som pornoskuesspiller, til tross for at vannmangelen gjør det praktisk vanskelig å spille inn sexscener. De kjenner hverandre fra før av. Hun trenger ham. Han trenger henne, men tør ikke. Hva som skjer mellom de, er både overraskende og seksuelt intenst. Det er en scene hvor hver lille bevegelse gir oss mer enn hundre amerikanske plot-points tilsammen. Det er helt utrolig hvordan Tsai Ming-liang får det til. Og slutten, klimakset om du vil, er noe av det ekleste/vakreste (spørs hvordan du ser på det) som har blitt klippet sammen i 35mm. Ved hjelp av katharsis-elementer som den morbide slutten, og musikalse innslag, får filmen tilskueren til å reflektere over melodramaet og historien om kjærlighet. Hvorfor tyr vi så lett til popkulturelle elementer (som både musikaler og pronografi representerer) for å uttrykke kjærlighet?

The Wayward Cloud var kanskje den beste filmen på BIFF i år. Enda mer imponerende er det at den deler publikum i to. Denne elsker man, eller hater man. Det fins ingen midtdel, til det er de pornografiske (og musikalske) elementene for eksplisitte. Det er dessverre denne typen film som distribusjonssystemet har viet sitt liv til for at du IKKE skal få se. Men uansett hva utfallet for denne filmen blir i Norge, fortjener Tsai Ming-liang applaus. Og et mye større publikum.