Film fra BIFF: Serenity

Serenity

Regi: Joss Whedon

Oki folkens. Så jeg hadde vel litt av ansvaret for at Serenity dukket opp på BIFF. Jeg var tidlig ute og fortalte Tor Fosse om denne filmen, jeg sa at dette var en film vi burde satse på. Så det er sagt; selv om jeg ikke hadde vært i the shit, så hadde denne filmen kanskje dukket opp på BIFF alikevel. Men hei, hvorfor tenke sånn? Når jeg kan tenke på meg selv som en stor konge? Vent litt, "Konge"? Serenity gikk så det suste. Folk lo. Folk klappet. Folk kjedet seg stort sett ikke. Folk stemte på den i publikumsprisavstemningen, bare ikke nok. Jeg derimot, jeg kjedet meg. Og jeg som hadde gledet meg sånn. Dette var synd.

Serenity er den type film som aldri kommer til å bli superpopulær, men som heller kommer til å ha en konstant rett kurve i mengde popularitet. Dette er med andre ord en kultfilm. En skikkelig en. Med dens bakgrunn fra tv-verdenen, og all dens annerledeshet: publikum får en historie som er mer enn erkeklassisk. Vent litt! Annerledes OG klassisk? Går det an? Ja. Ja, det går an. Serenity mikser sammen masse elementer, fra western og sciencefiction (som er de to mest innlysende referansene), men også en del John Ford (tenk Sierra Madre) og 70-talls camp. Tenk egentlig en film om Han-Solo. Resultatet blir masse elementer som vi ikke har sett sammen før, men som tilslutt er "golden-age" Hollywood. En underholdende historie med småseriøse undertoner, som er like viktige som du velger å gjøre dem selv.

Mal Reynolds (Nathan Filion) er kaptein på romskipet Serenity. Han, og nestkommanderende Zoe (Gina Torres mmmm...), er tidligere soldater. De deltok i krigen mot alliansen (USA & Kina?) som de tapte så det suste. De kalte seg selv for de uavhengige. Ok, litt som sørstatene i den amerikanske borgerkrigen, bare uten slavene. Hei, de er jo tross alt heltene våre. I tillegg har vi River (Summer Glau) som har superkrefter. Eller ikke akkurat, men er det noen forskjell? Nei, det er ingen forskjell og jeg bryr meg ikke om at det er dødsviktig om å få alle detaljene riktig. Serenity er og blir eskapisme. Det er en særdeles uviktig film, men kul skytingslåssingsnakkinggenerellbadassing. Joss Whedon er tydeligvis opptatt av å underholde deg hele tiden. Her skal det ikke være et eneste sekund av kjedsomhet.

Whedon gjør forsåvidt alt riktig, men samtidig avdekker han alt med den kommersielle filmen som er helt feil. Serenity nekter publikum å være en aktiv deltaker i sitt univers. Resultatet blir at jeg tenker tilbake på at jeg syntes at filmen var kul der og da, jeg tenker ikke på at filmen var kul. Det var den ikke. Whedon gjør den samme feilen som de fleste tv-skribenter gjør hele tiden: Tell them what they are going to see, show it to them, tell them what they just saw. Det holder med den i midten takk. Whedon, og USA, misforstår konseptet om aktiv deltakelse. Bare fordi vi ler, så betyr det ikke at vi deltar i filmen. Det var bare noe morsomt, that's it. For at jeg virkelig skal sette meg inn i en film, må jeg kunne reflektere over den på et dypere nivå. Den kan godt være underholdende, men den kan ikke være arrogant. Serenity er en arrogant film, fordi den er i en helt annen verden enn den vi er på. Den er for gjennomarbeidet kanskje?

Mr. Whedon. Du forsto det med Buffy. Du mistet fokuset når det gjaldt Angel. De bommet med Serenity. At ingen science-fiction historier handler om noe annet enn sin egen samtid. INGEN science-fiction historier handler om fremtiden. De handler om nåtiden. Vår nåtid. Ved å overskrive Serenity og regissere den på en så safe måte, lukker du døren for virkelig empati. Var ikke det målet ditt?