Film fra BIFF: A History of Violence

A History of Violence

Regi: David Cronenberg

De av dere som har fulgt med i timen, har kanskje lagt merke til at jeg kun har "anmeldt" fiksjonsfilmer. Det er det en grunn til. For det er et stort pes å skrive om dokumentarer. Hvordan skal man forholde seg til noe som er ifra virkeligheten, fortalt gjennom bruddstykker? Skal man skrive om (og dermed bedømme) selve temaet, eller skal man skrive om filmen i seg selv? Det er ikke enkelt.

Cronenbergs nyeste, A History of Violence er enklere å skrive om. Nå må jeg være litt ærlig, jeg så den ikke under BIFF. Jeg så den en måned før, i Haugesund. Jeg og sånn ca. fem stykker til, fordi Haugesund er ikke en publikumsfestival for å si det mildt. Men jeg kan nok skrive litt om den uansett, fordi den var en del av programmet. Det er min begrunnelse.

A History of Violence (AHoV) er mange ting på en gang. Det er en kriminalhistorie. Det er et familiedrama. Det er en refleksjon rundt vold. Det er en refleksjon rundt USA. Og det er en refleksjon rundt film. Dette ville vanligvis fått meg til å hyle av begeistring, og applaudere filmen som et enormt mesterverk. Men problemet med denne filmen, er at den fungerer best når den ikke blir tatt seriøst. AHoV er en film som holder seg til en viss stil. Med dens enkle bruk av utsnitt, klipp og foto skiller den seg ikke ut som en særlig "kunstnerisk" film, slik vi har sett regissøren gjøre tidligere (tenker spesielt på 'Spider' da). Det nærmeste vi kommer Cronenbergs forsøk på være en auteur, er det første opptaket i filmen. Det varer leeenge. Og det funker. Vi blir med ett satt inn i en realistisk stil. Resten av filmen er ikke like realistisk.

Resten av filmen er et melodrama forkledd som en darwinistisk... vent litt, la meg begynne den setningen på nytt: Resten av filmen er et melodrama forkledd som en deskriptiv, altså ikke normativ, studie av hva som skjer når volden inntar kjernefamilien. Et bedre ord: Våre hjem. Viggo Mortensen spiller vår helt Tom Stall. Han er en kjernekar, med den perfekte kone (som oppfyller alle krav som gjelder i det amerikanske popkulturelle samfunn, med sin utdannelse og sin sexyhet) og sine to flotte barn. Når Tom Stall blir innhentet av volden, får dette konsekvenser. Ond vold, blir bekjempet med god/nødvendig vold. Utilitarisme? Nei. Bare en beskyttelse av seg selv og sine egne omgivelser. Problemet er nettopp at vold i seg selv er bruk av det aggressive og ukontrollerbare hos mennesket. Så når Tom Stall blir beskyldt for å være en annen person med en kriminell og voldelig bakgrunn, så blir tematikken til filmen veldig klar.

Det har vært veldig flott å lese anmeldelser til denne filmen. Alle er enige om at den er bra, kanskje fantastisk. Uten å helt kunne bli enige om hva det er som gjør filmen bra. Noen leser den som en spenningsfilm, hvor vi venter med spenning på om Tom Stall virkelig er en annen person (jeg gir denne enkle tolkningen terningkast 1). Andre ser på den som en refleksjon (som tidligere sagt) over vold og USA. Andre leser den som en refleksjon over vold og mennesket, vold og familien, vold og det offentlige etc. Problemet med filmen, er at den ligger midt imellom en dyp tolkning og en vanlig spenningsfilm. Å tolke den som en av tingene blir litt lettvint.

AHoV, ja jeg vil gjerne peke på filmen i seg selv. Filmen bruker to main plots. Tom Stalls påtvingede voldsepos og familiekrisen som oppstår på grunn av dette. Gjett hvilken av disse historiene som faktisk får en resolusjon? At familiekrisen aldri blir løst, eller videreført er filmens styrke. At karakterene egentlig ikke har utviklet seg, men blir nødt til det (etter at filmen er ferdig) er genialt. Dette er i tråd med filmens darwinistiske syn på tilpasningen, det skjer etter at status quo er forandret. Ikke før.

AHoV er vel kanskje noe av det bedre som vi har fått fra USA i det siste, og det beste alle involverte har vært med på, unntatt William Hurt (Kiss of the Spiderwoman står nok sterkere ennå). Filmen berører publikum, og folk er i transe etter å ha sett filmen. Og tolkningene varierer fra person til person. Det er nettopp derfor det ike lønner seg å ta filmen så altfor seriøst. Som en samfunnskommentar kommer den til kort, fordi den blir for generell. Den kan ikke inspirere noen politikere til noe som helst. Men den kan fortelle oss veldig mye om filmen. Og det applauderer jeg.