Film fra BIFF: C.R.A.Z.Y.

C.R.A.Z.Y.

Regi: Jean-Marc Vallée

Det har ikke vært lett for meg å skrive om Crazy. Mye fordi jeg ofte bommer på y, og treffer u istedenfor. Crazu. Men litt fordi filmen er ganske grei, underholdende men måske ikke så viktig. I tillegg møtte jeg regissøren og skuesspilleren mer enn en gang under BIFF; og de var riktig hyggelige mennesker. Jeg og Jean-Marc (ja, vi er på fornavn) gikk til og med til Ekkofestivalen sammen, og så ESG. Han likte det ikke. Jeg skjønte vel der og da at jeg ikke kom til å bli noe særlig begeistret ovenfor Crazy.

Crazy kan vel minne om Den fabelaktige Amelie på mange måter. Den er stilsikker, og det er vanskelig å unngå å føle det regissøren vil at du skal føle. Spenning her, latter der og et lite sjokk her og der. Men så er filmen ferdig. Og så innser man at man har sett en god film, men også et godt stykke såpeopera. Hva vil egentlig filmen si? Hva er dens budskap? De fleste har rettet blikket mot ordet hyllest. Det kan det godt være. Med sin tidsriktige musikk, interiørdesign, sine kostymer og sin generelle stilsikkerhet så er noe av det viktigste innen film sikret: tiden.

Men hva er det vel å klage på? Filmen er jo en publikumssuksess? Vel, noen filmer er til for publikum, andre er til for filmen. Denne filmen tar et klart standpunkt for hvor den ligger, og skammer seg ikke. Sammenlignet med den samme type film fra nabolandet, United States of Apati, står denne filmen ganske sterkt. Problemet kommer når litt tid har gått, når filmen er "ferdig". Hvor sterkt står den da? Tja. Jeg vet ikke jeg. Jeg tilhører egentlig ikke det publikummet filmen prøver å nå ut til. Jeg tilhører det publikummet som vurderer ordet "opplevelse" på en annen måte en det Vallée gjør. En stund er i øyeblikket. En opplevelse varer. Det jeg vil huske er applausen etter filmen, og hvor glad regissøren så ut da han skjønte at folk her likte filmen, slik billettsalget i Canada elsker filmskaperne. Det jeg vil huske er hvor gode mennesker både Vallée og Grodin var, og ikke nødvendigvis scenen hvor familiefaren aksepterer sinn sønn. Forresten, den forrige setningen var en spoiler.

Men det er greit. Fordi historien er ikke så viktig. Vallée fortalte meg forresten at denne filmen var en øvelse. Kunne han fortelle en historie? (ja, forsåvidt.) Kan han få en suksess? (Det fikk han.) Han har besvart sine egne spørmål, og dermed kan man påstå at filmen er en suksess. Det var hans neste film sa han, som ville utfordre hans egne ambisjoner om å lage filmkunst. Film for filmens skyld. Jeg gleder meg. For meg, og på filmens vegne.