Film fra BIFF: Metal - A Headbanger's Journey

Metal - A Headbanger's Journey

Regi: Sam Dunn & Scot McFadyen & Jessica Joy Wise

Jawohl. En dokumentar om metalmusikkens historie. Jeg sier ja takk. Slike dokumentarfilmer handler like mye om underholdning som om opplysning. Det kan det være forskjellige grunner til. Opplysningen er noe som skjer hos de som ikke vet. Og filmen er god på å gjøre detaljer kjent, og på å skape oversikt over en sjanger som tydeligvis er mindre enn du tror, ifølge denne filmen.

Filmen er god på å underholde deg, med klipp fra viktige artister og elementer fra metalmusikkens historie. Den viser wacky intervjuer (her gjør norske Mayhem en god innsats, faktisk, alle nordmenn i denne filmen gjør en flott innsats). Den viser Wacken-festivalen, som ser moro ut. Sam Dunn, filmens forteller, reiser rundt i hele verden for å vise oss elementer fra musikken han elsker.

Så kommer jo det store spørsmålet: Burde jeg bry meg? Da filmen var ferdig sa jeg til en venn (nei, ikke Kongen av Gloki) at det kunne lages en helt lik film om Drum & Bass, eller Techno-kulturen. Altså ikke om elektronisk musikk som helhet, men om undersjangre i den elektronisk musikkverdenen. Har dere sett scratch? En liknende film, men som KUN handler om en subkultur av dj- og hiphop-kulturen, nemlig scratching. Den dokumentarer rekker å gå mer i dybden, og gir deg flere "whoa!"-øyeblikk. Hva er grunnen? Jo, ettersom filmen har et klarere fokus på sitt musikkområde, så lærer vi mer.

'Metal' har altså valgt å gi et stort overblikk over en sjanger som egentlig er av større betydning enn det Sam Dunn presenterer. Moralen i filmen blir for lett, at vi må respektere metalfans slik de er, bla bla. Sosialantropologen Dunn burde vite at det fortsatt fins kulturelle og sosiale elementer som gjør at ungdom i vestlige land blir tiltrukket av metalmusikk. I tillegg unngår filmen helt en viss raseproblematikk jeg som 'mørkhudet' ser. Nemlig hvor fraværende folk med "etnisk" bakgrunn er i miljøet. Dette er de reelle problematiske områdene med metalmusikken, ikke kirkebrenning. John Hinckley Jr. prøvde å skyte Ronald Reagan til ære for Jodie Fosters rolle i Taxi Driver, du ser det ikke bli nevnt når filmens historie oppsummeres i en dokumentar.

At filmen fokuserer på det som er allment kjent, ikke går etter de problematikkene som virkelig kan skade msuikken som kulturell "utpost", og at filmen har kun som misjon å avlive myter. Vel, det gjør at filmen minner mer om en lang reklamefilm for sjangeren, enn en reell diskusjon av metalmusikken.

Det er egentlig helt greit. Men jeg sier nei takk nå, i etterpåklokskap.


----

Det kan være vanskelig for noen å godta noen meninger her om Metal da. Anbefaler at denne artikkelen leses. Samtidig så må dere tenke over at det nærmeste vi kommer den tredje verden og metal til dags dato er sør-amerika, og da spesielt Chile. Som er et veldig vestlig og relativt velstående land. Generelt sett har rocken siden 80-tallet tilhørt ikke de rike, men de velstående samfunnsgruppene om du vil.