Det er en evig diskusjon det der; Rock vs. Techno. De fleste liker begge.
Men de fleste elsker ikke musikk, de bare liker det. Det er mange som elsker musikk, og som dermed er perfekt skapt for å hate. Jeg har en kompis som nesten spyr, bare han hører en gitarlyd. Og jeg kjenner folk som aldri har hørt på elektronisk musikk (men de er ikke mine venner).
Men av og til. Av og til kommer plater utifra det store intet, for å få oss til å gråte. Av og til er det lyder som blir mer enn lyder, de lar seg ikke definere, og dermed er dets effekt så uendelig mye større. Av og til kommer det plater som definerer retninger videre populærmusikk kan ta. Som oftest vil allmennheten aldri høre om disse platene. Slik som U2 tok Joy Divisions triks, og ble superkjendiser på bekostning av JD-geniene (og slik som Coldplay gjør nå med Radiohead), vil M83 trolig forsvinne ut i glemselen, uti det store intet som de greide å lydsette og komponere frem med denne platen. Denne platen som jeg først hørte på, for å så kjøpe, i en verden hvor å kjøpe musikk virker mer og mer meningsløst.
Dette er den første bloggen i en serie med innlegg om album som har betydd noe for meg, og jeg tar en som jeg har oppdaget nylig. Mitt mål er vel egentlig å få deg til å høre på det, selv med ulovlige midler. Jeg er av den mening at musikk og kultur skal kunne distribueres fritt til massene. Ja, jeg vet at artistene på ha Soft margarin på bordet de også, men jeg tenker utopisk folkens. I et perfekt storsamfunn, ville staten ha dekket utgifter og tapte kostnader. Borgerlønn folkens, borgerlønn.
Og kanskje det er pga. albumet jeg trekker frem utopier. Dette er lyden av den utopien vi alle drømmer om. Dette er tonene til den felles underbevisstheten vi alle besitter. Og best av alt, både "rockere" og "elektroniske n3rds" kan like dette. Det i seg selv er intet annet enn et lite mirakel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar